4.1 Alminnelige merknader om kravene til en voldgiftsprosess
Voldgiftsdommer kan som den klare hovedregel ikke ankes:(1) Som fremhevet i Woxholth (2013), s. 857, forekommer det at voldgiftsinstitutter har regler om «intern» overprøving. Han peker på at blant annet International Centre for Settlement of Investment Disputes («ICSID») har slike regler. Voldgift er en én-instansbehandling – en «one-stop»-prosess.(2) Born (2022), §9.02[A]. Selv ved overprøvelse av voldgiftsdommers gyldighet, er det svært begrenset hva domstolene kan vurdere: Det er ikke adgang til å overprøve verken rettsanvendelsen eller bevisvurderingene i en voldgiftsdom.(3) Cordero-Moss (2016), s. 300; Woxholth (2013), s. 146; Van den Berg (1981), s. 265. En annen sak er at uriktig rettsanvendelse i ekstraordinære tilfeller kan medføre at voldgiftsdommen strider mot ordre public; se eksempelvis Cordero-Moss (2016), s. 312. Dette unntaket vil ikke behandles i avhandlingen. Dette vil også betegnes som det materielle overprøvingsforbud.(4) Begrepet er inspirert av dansk litteratur; se Schiersing (2016), s. 468, om det «materielle revisionsforbud».
Samtidig må voldgiftsdommer oppfylle visse grunnleggende krav til prosessen; hvorvidt disse er overholdt, må kunne overprøves av domstolene.(5) NOU 2001: 33, s. 23. Tilsidesettelsen av fundamentale rettssikkerhetsgarantier kan medføre at voldgiftsdommen kjennes ugyldig på voldgiftsstedet, eller nektes anerkjennelse eller fullbyrdelse i andre jurisdiksjoner, der partene har formuesgoder. Grunnene som kan medføre tilsidesettelse eller nektelse fremgår av modelloven og New York-konvensjonen, som voldgiftsloven bygger på.
Spørsmålet er derfor hva som nærmere bestemt ligger i de grunnleggende kravene som modelloven og New York-konvensjonen gir uttrykk for. I den internasjonale litteraturen synes det å være bred enighet om at det i voldgift gjelder et ulovfestet krav til «due process».(6) Blackaby m.fl. (2022), s. 304–306 og s. 579; Born (2022), §15.03[B]; Ferrari m.fl. (2020), s. 1–2; Knuts (2012), s. 680; Gaillard (1999), s. 986; Van den Berg (1981), s. 297. Begrepet kan anses som et samlebegrep for en rekke prosessuelle garantier.(7) Ferrari m.fl. (2020), s. 1–2. I dette ligger særlig at voldgiftsretten må respektere partenes avtaler om saksbehandlingen, opptre i samsvar med prinsippet om partslikhet, og gi partene (lik) anledning til å fremføre sin sak.(8) Blackaby m.fl. (2022), s. 578; Ferrari m.fl. (2020), s. 2; Cordero-Moss (2016), s. 298–299; Oldenstam og Löf (2015), s. 290. Selv om innholdet i begrepet formuleres noe forskjellig av ulike forfattere, synes det å være enighet om disse grunnleggende elementene. Som understreket av Redfern og Hunter, har partene imidlertid bare rett til en «reasonable – rather than exhaustive – opportunity to present its case.»(9) Blackaby m.fl. (2022), s. 578.
«Due process» defineres verken i modelloven eller New York-konvensjonen, men har kommet til uttrykk i en rekke bestemmelser.(10) Ferrari m.fl. (2020), s. 3. Særlig relevant for avhandlingen er artikkel 18, som krever at «[t]he parties shall be treated with equality and each party shall be given a full opportunity of presenting his case.» Dette gir uttrykk for partslikhetsprinsippet og kontradiksjonsprinsippet.(11) Binder (2010), s. 277. Med kontradiksjonsprinsippet menes her både retten til å bli hørt («droit de la défense»), og retten til å få innsyn i og mulighet til å kommentere motpartens bevis og argumentasjon («principe du contradictoire»).(12) Blackaby m.fl. (2022), s. 542. Ettersom en voldgiftsdom som strider mot «due process» kan nektes fullbyrdelse etter New York-konvensjonen artikkel V(1)(b), er det naturlig at modellovens ugyldighetsgrunner bygger direkte på denne. Dette bidrar til å legge en internasjonal «minste grense» for voldgiftsrettens handlingsrom. Med partslikhetsprinsippet menes at partene ikke skal forskjellsbehandles.(13) Ferrari m.fl. (2020), s. 19 og 30. Cordero-Moss (2020), s. 322, peker på at det tidvis kan være nødvendig å forskjellsbehandle partene for å sikre partslikhet.
Tilsidesettelsen av «due process» er en ugyldighetsgrunn blant annet etter modelloven artikkel 34(2)(a)(ii). Ihenhold til denne kan en voldgiftsdom settes til side der en part «was not given proper notice of the appointment of an arbitrator or of the arbitral proceedings» eller «was otherwise unable to present his case». Bestemmelsen svarer til New York-konvensjonen, artikkel V(1)(b).
Selv om det kan være ulike oppfatninger om hva som ligger i kravet om «due process», er det nokså bred enighet om at det skal mye til for at kravet skal anses tilsidesatt. Om de nasjonale domstolenes forhold til New York-konvensjonen artikkel V(1)(b) fremheves det i Redfern og Hunters internasjonalt anerkjente standardverk at (mine kursiveringer):
«The national court at the place of enforcement thus has a limited role. Its function is not to decide whether or not the award is correct, as a matter of fact and law; its function is simply to decide whether the parties have received a fair hearing. Only a significant and material mistake in the course of the proceedings should be sufficient to lead the court to conclude that there was a denial of “due process.”»(14) Blackaby m.fl. (2022), s. 578.
Forholdet mellom «jura novit curia» og «due process» reiser vanskelige grensedragninger. En rekke rettssystemer opererer, under henvisning til «jura novit curia», med et skille mellom faktum og jus, og at kravet om kontradiksjon bare gjelder faktiske forhold.(15) Born (2023), §25.04[B][6]. Tvistelovens forarbeider tar til orde for samme løsning, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005), s. 168. I så fall kan voldgiftsretten tilsynelatende avgjøre en sak med et ikke-påberopt rettsgrunnlag, uten at partene gis anledning til å uttale seg om dette. Et annet spørsmål er om dette er en god løsning, og om skillet er forenlig med det grunnleggende kravet om kontradiksjon.(16) Tørum (2022); Knuts (2012), s. 671. Noen har argumentert for at det på dette punkt heller bør ses hen til om en avgjørelse kan anses «overraskende» for partene, uavhengig av om overraskelsen skyldes voldgiftsrettens rettslige eller faktiske vurderinger.(17) Knuts (2012), s. 669 og 680. Dette er et sentralt spørsmål i det følgende.
Ugyldighetsgrunnene er imidlertid ikke de eneste kravene voldgiftsretten bør ha in mente under saksgangen. Voldgiftsretten bør ikke nøye seg med å balansere på grensen til ugyldighet. Voldgiftsretten bør i stedet håndtere saken i tråd med partenes forventninger til en god, transparent og forutsigbar voldgiftsprosess; «best practice». På denne måten bygges det også inn en «sikkerhetsmargin» mot senere søksmål om tilsidesettelse. Før jeg vurderer avhandlingens problemstillinger fra et ugyldighetsperspektiv, vil jeg derfor i neste punkt drøfte noen rettspolitiske utgangspunkter, med henblikk på fastleggelsen av «best practice».