3.4 Oppsummering
For at tvister ved de alminnelige domstoler skal løses på et materielt riktig vis, har domstolene i henhold til tvisteloven § 11-3 både rett, og i visse tilfeller plikt, til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag og rettskilder. Partenes krav, påstander og påstandsgrunnlag begrenser denne kompetansen i en viss grad. Når det gjelder kontradiksjon, er den klare hovedregel at partene ikke har rett til å uttale seg om «ren rettsanvendelse». Det er ikke grunnlag for å utlede noen slik rett i sivilprosessen. Samtidig viser Høyesteretts praksis at det i grensetilfeller vil være en flytende overgang mellom jus og faktum, eksempelvis der en overraskende rettsanvendelse foranlediger ytterligere bevisføring. Det er liten grunn til å behandle disse tilfeller annerledes enn der partene av andre grunner ikke har fått uttale seg om faktum. Selv om partene ikke har en rett til å uttale seg om rettsgrunnlaget i seg selv, setter kontradiksjonsprinsippet på dette vis visse begrensninger for hvilke rettsgrunnlag som kan anvendes, også i sivilprosessen.