3.2 Forholdet mellom «jura novit curia» og forhandlingsprinsippet
I sivilprosessen har domstolene rett og plikt til å avgjøre saken ut ifra gjeldende rett, uavhengig av hva partene har anført. Dette fremgår uttrykkelig av tvisteloven § 11-3 første ledd, første punktum: «Retten skal, innen de rammer som følger av § 11-2 første ledd, av eget tiltak anvende gjeldende rettsregler.» Bestemmelsen gir uttrykk for det grunnleggende utgangspunktet at retten «skal» – dvs. har ikke bare adgang, men også plikt til – å bygge på «gjeldende rettsregler».(1) Robberstad (2021), s. 344; Backer (2020), s. 347. Dette anses i sivilprosessen som uttrykk for «jura novit curia».(2) Robberstad (2021), s. 344.
Forutsetningen for et slikt utgangspunkt er at domstolene selv kjenner den anvendelige retten og har kjennskap til rettskildelæren, og følgelig av eget tiltak kan finne frem til de rettsregler og rettssetninger som gir den materielt riktigste løsning på tvisten.(3) Ot.prp. nr. 51 (2004–2005), s. 168. Paragraf 11-3 første ledd må derfor ses i sammenheng med tvisteloven § 1-1 første ledd, annet punktum. Her fremheves «den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister», og «samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene».
Som § 11-3 første ledd presiserer, kan retten imidlertid bare anvende gjeldende rettsregler «innen de rammer som følger av § 11-2 første ledd.» Dette er et uttrykk for forhandlingsprinsippet. I saker der partene har såkalt fri rådighet (dispositive tvister), avgjør partene selv om saken skal føres for domstolene eller ikke. Dette betegnes gjerne som disposisjonsprinsippet, og kommer forutsetningsvis til uttrykk i tvisteloven § 11-4. Men forhandlingsprinsippet går ut på at partene også avgjør hvilke sider av tvisten domstolene kan behandle.(4) NOU 2001: 32B, s. 704. I henhold til tvisteloven § 11-2 første ledd, første og annet punktum, kan domstolene bare avgjøre de «krav» som er reist i saken, «innenfor rammen av de påstander partene har nedlagt». Avgjørelsen kan også i utgangspunktet bare bygge på «påstandsgrunnlag som er påberopt.» Disse vil i det følgende betegnes samlet som partenes «prosesshandlinger».(5) Som påpekt i Robberstad (2021), s. 335, rammer «prosesshandlinger» i teorien videre enn det benyttes her. Det er imidlertid tilvant språkbruk i sivilprosessen at begrepet viser til krav, påstander og (påberopte) påstandsgrunnlag.
Ettersom retten er bundet av partenes påstander, kan domsslutningen ikke gå ut på noe annet enn disse. Påstandene utgjør dermed den ytre grensen for domstolenes kompetanse i saken.(6) NOU 2001: 32B, s. 703. Hvorvidt påstandene setter kvantitative eller kvalitative begrensninger for hva som kan tilkjennes, må fastlegges ved tolkning.(7) l.c. Om saksøker for eksempel har nedlagt påstand om 50.000 kroner, må resultatet av subsumsjonen være at saksøker tilkjennes 50.000 kroner, eller mindre:(8) Påstandene kan også sette en nedre grense for hva som kan tilkjennes; se Robberstad (2021), s. 338. Betalingspåstander utgjør en kvantitativ yttergrense for domsslutningen.(9) Robberstad (2021), s. 319. Samtidig kan retten heller ikke tilkjenne mindre enn saksøktes påstand. Dersom saksøkte har påstått frifinnelse mot å betale 50.000 kroner, kan ikke domsslutningen lyde på frifinnelse mot å betale 30.000 kroner; se Robberstad (2021), s. 338. Når saksøker har nedlagt en betalingspåstand, sier dette imidlertid lite om hvilket rettsgrunnlag domstolen kan bygge på.(10) Robberstad (2021), s. 50. Påstandenes kvalitative grense vil derimot ofte knytte seg til at domstolene ikke kan tilkjenne et annet krav enn partene har fremsatt.(11) Ibid., s. 339.
Grensedragningen mellom ulike krav betegnes i sivilprosessen som «identitetsspørsmålet».(12) Se Backer (2020), s. 377–388. Det er ikke slik at to ulike rettsgrunnlag umiddelbart kan regnes som to ulike krav. Det kan for eksempel tenkes at saksøker har krevd erstatning på grunnlag av culpa-ansvaret. Domstolen tilkjenner erstatning på samme beløp som påstått, men forankrer dette i det ulovfestede objektive ansvaret. Retten bygger her på et annet rettsgrunnlag enn saksøker. Samtidig anses erstatning på culpa- og objektivt grunnlag tradisjonelt som samme krav.(13) Rt. 2008 s. 833, avsnitt 61; Backer (2020), s. 383.
Det kan foreligge en kompetanseoverskridelse også selv om domsslutningen er innenfor rammen av påstandene og kravene som er reist i saken. Retten må etter § 11-2 første ledd, annet punktum, begrunne avgjørelsen med påberopte påstandsgrunnlag. Påstandsgrunnlag defineres i tvisteloven § 11-2 første ledd, siste punktum, som «de rettsstiftende faktiske forhold en part bygger sin påstand på.» Uttrykket betegner det som tidligere ble kalt rettsfakta.(14) NOU 2001: 32B, s. 704. Dette refererer kun til faktiske, og ikke til juridiske forhold.(15) Robberstad (2021), s. 340. Et påstandsgrunnlag er påberopt dersom en part har «fremhevet vedkommende forhold som begrunnelse for sitt standpunkt.»(16) NOU 2001: 32B, s. 704.
Påstandsgrunnlagene setter også begrensninger for hvilke rettsregler domstolene kan bygge på. Rettsanvendelse krever en rettsregel og et faktum. For å besvare et rettsspørsmål, er det ikke tilstrekkelig å kjenne innholdet i rettsregelen, dvs. vilkårene og rettsvirkningen(e) i den. For å avklare om vilkårene er oppfylt eller ikke, må det også foreligge et faktum som kan henføres under rettsregelen (subsumsjon). Man kan derfor si det slik at anvendelsen av en rettsregel «krever» at visse faktiske forhold har vært fremme i saken. For at domstolene skal kunne bygge på rettsregelen, kreves det derimot mer enn at de faktiske forholdene har vært nevnt under hovedforhandlingen.(17) Skoghøy (2020), s. 232. For at retten skal kunne bygge på dem, må omstendighetene være påberopt. I Rt. 2013 s. 1259 utdypet Høyesterett når domstolene kan bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag, uten å overskride påstandsgrunnlagene:
«Som fremholdt av Skoghøy, Tvisteløsning, 2. utgave 2014, side 919 må yttergrensen for hva som utgjør samme og hva som utgjør et nytt påstandsgrunnlag, fastlegges på grunnlag av innholdet av de aktuelle rettsregler:
«For at ulike faktiske omstendigheter skal anses å inngå i samme påstandsgrunnlag, må de være relevante etter samme eller en lignende rettsregel. I tillegg må de være av samme karakter, knytte seg til samme begivenhet og utløse de samme rettsvirkningene.»»(18) Rt. 2014 s. 1259, avsnitt 39.
På bakgrunn av dette har Skoghøy oppstilt fire betingelser for når domstolene kan bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag uten å gå utenfor påstandsgrunnlaget. For det første, at de ikke-påberopte omstendighetene som trekkes inn i subsumsjonen er «relevante etter den påberopte rettsregelen eller en rettsregel av lignende karakter.»(19) Ibid., s. 228. For det andre, at de er «av samme karakter som de faktiske omstendighetene som er påberopt.»(20) Ibid., s. 230. For det tredje, at de «knytter seg til samme begivenhet.»(21) l.c. For det fjerde, at dette fører til «samme rettsvirkninger» som de rettsreglene partene har påberopt.(22) Ibid., s. 231. Dette setter i praksis snevre rammer for hvilke ikke-påberopte rettsgrunnlag domstolene kan bygge på.
Det synes derfor som at «kompetanse»-begrepet i tvisteloven ikke bare retter seg mot hva domstolene kan avgjøre (kompetanse), men også hvordan avgjørelsen kan begrunnes. Det kan dermed stilles spørsmål ved om det er mer treffende å betegne kravet om at domstolene bare kan bygge på påberopte påstandsgrunnlag som et slags saksbehandlingskrav, og ikke en kompetanseangivelse. Dette vil få betydning senere, i analysen av kompetanseoverskridelse som ugyldighetsgrunn i voldgift.(23) Se kapittel 4.3.