Epilog

I startfasen av arbeidet med denne avhandlingen, var mitt hovedinntrykk at terskelen for ugyldighet ikke burde settes for høyt, bl.a. for å sikre at voldgiftsdommer er rettssikre og saksbehandlingen tilfredsstillende. Etter å ha fordypet meg i internasjonal litteratur og rettspraksis fra toneangivende voldgiftsland som England, Sveits og Sverige, har jeg imidlertid blitt oppmerksom på betenkelighetene ved tilsidesettelser på «due process»-grunnlag.

Ettersom det er bred internasjonal konsensus om at voldgiftsretten har en viss adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag, vil nok en «pro-arbitration» holdning til overprøvingen av voldgiftsdommer redusere risikoen for tilsidesettelser på grunnlag av «due process». Kontradiksjonsprinsippet bør ikke åpne en «bakdør» til en materiell overprøving av voldgiftsdommer. Dette taler for en høy terskel for ugyldighet, også der voldgiftsretten har unnlatt å ivareta partenes rett til kontradiksjon på alle punktene i saken. At en voldgiftsdom ikke er et eksempel på «best practice», betyr ikke nødvendigvis at den bør tilsidesettes. Også voldgiftsdommernes ønske om et godt renomme og det bredere juridiske miljø utøver nok et visst «press», noe som i seg selv oppfordrer til en forsvarlig saksbehandling.

I takt med at det norske voldgiftsmiljøet vokser, og flere internasjonale voldgiftssaker har sete i Norge, har det utviklet seg en større bevissthet også hos oss om «pro-arbitration», bl.a. for å sikre Norges ry som et attraktivt internasjonalt voldgiftssete. Sett på bakgrunn av dette, og analysene jeg har gjort av internasjonal rettspraksis og litteratur, har jeg blitt mer usikker på om «Lisa»-dommen kan og bør opprettholdes, eller om den muligens legger terskelen for ugyldighet noe for lavt.