11 Avhandlingens konklusjoner og funn
Innledningsvis oppstilte jeg de følgende to problemstillingene:
I hvilken grad kan voldgiftsretten avgjøre en tvist ut ifra ikke-påberopte rettsgrunnlag uten å overskride sin kompetanse i saken?
Forutsatt at kompetansen ikke er overskredet: Har partene rett til kontradiksjon om den nærmere forståelsen av det ikke-påberopte rettsgrunnlaget?
I analysene i Del II ble problemstillingene utviklet videre til to hypoteser. For det første, at voldgiftsrettens kompetanse ikke overskrides så lenge domsslutningen ligger innenfor påstandene (i vid forstand), voldgiftsretten bygger på partenes anførsler (i vid forstand), og at partene har fått en rimelig anledning til å uttale seg om avgjørelsesgrunnlaget. For det andre, at partene under ekstraordinære omstendigheter har en rett til kontradiksjon om «overraskende» rettsanvendelse.
Den første hypotesen har relativt bred støtte i internasjonale kilder. De klareste holdepunktene for løsningen finnes i den internasjonale litteraturen og i sveitsisk rettspraksis. I de nordiske landene synes voldgiftsrettens kompetanse formelt sett å være noe snevrere enn etter modelloven, om man bare analyserer lovgivning og litteratur. Som behandlingen av rettspraksis derimot har vist, ligger rettstilstanden i de andre nordiske landene funksjonelt sett nært opp til modelloven. I norsk rett synes spørsmålet fortsatt å være uavklart. De fleste eksemplene fra underrettspraksis setter rammene for voldgiftsrettens kompetanse snevrere enn ellers i Norden, og synes derfor å ha en mer «tradisjonell» og sivilprosessnær tilnærming. De sententia ferenda kan det stilles spørsmål ved om dette er riktig etter at Høyesterett tok til orde for en mer «de-nasjonalisert» tilnærming til sentrale voldgiftsrettslige problemstillinger.(1) HR-2017-1932-A, avsnitt 114. Basert på analysene som er gjort, bør rammene for voldgiftsrettens kompetanse derfor etter mitt syn fastlegges autonomt, fullstendig løsrevet fra tvisteloven § 11-2(1), og i noen grad også løsrevet fra ordlyden i voldgiftsloven § 32.
Den andre hypotesen synes langt på vei å ha blitt bekreftet. Både nordisk og sveitsisk praksis gir, i noe ulik grad, uttrykkelig støtte for at partene i visse tilfeller må gis en rett til å uttale seg om den nærmere forståelsen av ikke-påberopte rettsgrunnlag. Utgangspunktet for «overraskelseskriteriet» er partenes forventninger. Disse må fastlegges ut ifra partenes prosedyre, prosesskriv og sakens omstendigheter for øvrig. Norsk rettspraksis gir dels eksplisitte holdepunkter for denne hypotesen, og i alle tilfeller utelukkes den ikke. Dermed synes det som at partene i en norsk voldgift de lege lata i visse ekstraordinære tilfeller må gis en rett til kontradiksjon også om voldgiftsrettens rettsanvendelse. I motsatt fall kan dommen antagelig kjennes ugyldig, f.eks. på grunnlag av at voldgiftsretten har unnlatt å drive materiell prosessledelse. Av hensyn til voldgiftens autonomi og en effektiv fullbyrdelse av voldgiftsdommer internasjonalt, må imidlertid terskelen legges høyt.