10.4 Oppsummering og konklusjoner
«Lisa»-dommen taler for at norsk rett vektlegger hensynet til en rettssikker saksbehandling og partenes rett til kontradiksjon noe mer enn hensynet til effektivitet og en forenklet fullbyrdelse av voldgiftsdommer internasjonalt. På denne bakgrunn vektlegges nok «pro-arbitration» noe mindre i norsk rett enn «ytterpunktet» sveitsisk rett, men også mindre enn de nordiske dommene jeg har analysert i Del III. Dette betyr ikke nødvendigvis at norsk rett ikke er voldgiftsvennlig; det understreker imidlertid at kontradiksjonsprinsippet, og særlig partenes rett til å uttale seg om faktum, står sterkt.
«Lisa»-dommen var nok også et relativt sakskonkret tilfelle; at voldgiftsretten fravek den ubestridte sakkyndigrapporten var åpenbart ikke «best practice». Ut over dette illustrerer dommen at norske domstoler vil vike tilbake fra materiell overprøving, og dermed utviser den tilbakeholdenhet som modelloven og New York-konvensjonen oppfordrer til.
Samtidig er det vanskelig å komme bort ifra at så lenge norske domstoler etterfølger «Lisa»-dommen, bør en voldgiftsrett med sete i Norge være varsom med å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag uten å gi partene anledning til å uttale seg før dommen avsies. Når det gjelder erstatningsutmåling, tyder dommen særlig på at voldgiftsretter bør være svært forsiktige med å redusere en parts erstatningskrav uten å forelegge spørsmålet for partene. På dette området er det lite rom for «jura novit curia».
Det kan på denne bakgrunn stilles spørsmål ved om «Lisa»-dommen bidrar til å oppfylle forarbeidenes målsetning om å tilpasse norsk voldgiftsrett til modelloven for å gjøre det mer attraktivt for norske og internasjonale parter å få satt voldgiftsretten i Norge.(1) NOU 2001: 33, s. 58. Se kapittel 1.2.2.