MarIus

1.3.1 Avhandlingens systematikk

I Del II vil jeg gå nærmere inn på begrensningene i «jura novit curia» i norsk rett. Jeg drøfter først rettstilstanden i sivilprosessen, som er klarere enn i voldgift. Dette vil fungere som et referansepunkt for de videre, mer uklare, drøftelsene av voldgiftsloven. Analysen av rettstilstanden i voldgift vil underlegges en internasjonal, og særlig nordisk, tilnærming. Jeg tar utgangspunkt i modellovens reguleringer og de løsninger som foreslås i den toneangivende internasjonale litteraturen. Ettersom de norske rettskildene gir begrenset veiledning for problemstillingene, vil jeg også foreta noen komparative analyser, der jeg særlig ser hen til svensk og dansk rett. I denne forbindelse vil jeg vurdere om det er fellestrekk i den skandinaviske behandlingen av «jura novit curia». For å sette opp mot hverandre særpregene ved de nordiske løsningene, vil jeg også drøfte løsningene i England og Sveits.

Som vil fremgå i Del II, gir de rettslige utgangspunktene som kan utledes av det norske og internasjonale kildematerialet begrenset innsikt i voldgiftsrettens adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag under ulike praktiske omstendigheter. Følgelig vil jeg i avhandlingens Del III analysere en rekke typetilfeller, og hvilke løsninger som etter gjeldende rett bør legges til grunn. Jeg vil også drøfte hva som er «best practice» i de ulike typetilfellene.

1.3.2 Begrepsapparat

I avhandlingen benytter jeg termene «rettsgrunnlag» og «rettsregler» om hverandre, men med samme meningsinnhold. Jeg bygger på definisjonen i Pedersen og Skoghøy:

«Med «rettsregler» menes alle former for generelle rettsregler («objektiv rett»). Rettsregelbegrepet omfatter således ikke bare lover, forskrifter og konvensjoner, men også domstolsskapt rett og rettsregler som bygger på sedvaner og reelle hensyn.»(1) Pedersen og Skoghøy (2020), s. 224.

Ut over dette vil jeg i deler av avhandlingen forsøke å identifisere funksjonelle likheter og forskjeller mellom prosessuelle begreper og rettsregler i ulike rettssystemer. Dette kan betegnes som en komparativ-funksjonell analyse. Aller mest gjelder dette drøftelsen av kompetanseoverskridelse. For at leserens konnotasjoner til de norske sivilprosessuelle termene ikke skal farge forståelsen av utenlandsk rett, vil jeg derfor bygge på et «anasjonalt» begrepsapparat.

I avhandlingen benytter jeg derfor termen «anførsler» i en relativt vid betydning, og som et norsk alternativ til «submission[s]», som benyttes i modelloven artikkel 34(2)(a)(iii) og New York-konvensjonen artikkel V(1)(c) om kompetanseoverskridelse.(2) Se kapittel 4.3. Dette må ikke forveksles med anførsel-begrepet som ble brukt under tvistemålsloven. I avhandlingen defineres «anførsler» som alle de forholdene – faktiske eller rettslige – som en part har fremhevet som grunnlag for sine rettskrav i voldgiftssaken. Anførsler kan med andre ord fremgå både skriftlig, i prosesskriv, eller muntlig, i prosedyren. Begrepet omfatter også det som i sivilprosessen betegnes som «krav», «påstander» og «påstandsgrunnlag», selv om jeg for klarhetens skyld ofte vil benytte disse uttrykkelig i drøftelsene.

1.3.3 Avgrensninger

Voldgiftsrettens adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag kan drøftes fra en rekke andre synsvinkler enn det som gjøres her. For eksempel kan det stilles spørsmål ved om voldgiftsretten kan komme til en avgjørelse som strider mot rettsordenen («ordre public»), herunder avgjøre saken ut ifra ikke-påberopt, men ufravikelig rett, typisk konkurranserett. Dette vil ikke behandles her. Det kan også stilles spørsmål ved om problemstillingene i avhandlingen kan eller bør gis ulike løsninger der voldgiftsretten krever at partene fører bevis om utenlandsk rett. Heller ikke dette vil behandles i avhandlingen. Et emne for seg selv, er hvilke krav artikkel 6 i den europeiske menneskerettskonvensjonen («EMK»)(3) Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, Roma 4. november 1950. stiller til voldgiftsprosessen. Ettersom avhandlingen retter seg mot kravene til «due process» i modelloven og New York-konvensjonen, vil EMK artikkel 6 derimot ikke behandles.

Avhandlingen konsentrerer seg om kompetanseoverskridelse og kontradiksjon som ugyldighetsgrunner, etter henholdsvis voldgiftsloven §§ 43(1)(c), -(b) og -(e). Andre ugyldighets- eller nektelsesgrunner vil i hovedsak ikke behandles. Jeg behandler heller ikke de særlige spørsmålene som fullbyrdelsesnektelse etter § 46 kan reise; uansett skal voldgiftslovens ugyldighetsgrunner langt på vei tolkes likt.(4) Cordero-Moss (2020), s. 315–316. Det som sies om ugyldighet i avhandlingen, vil derfor i utgangspunktet også være relevant for fullbyrdelsesnektelse.

Ugyldighet som følge av forskjellsbehandling, f.eks. der voldgiftsretten har drevet en «for» omfattende materiell prosessledelse, vil heller ikke behandles. Slike spørsmål knytter seg hovedsakelig til voldgiftsrettens prosessledelse underveis i saken. Selv om problemstillingen vil nevnes sporadisk,(5) Se særlig kapittel 8.3.2. retter avhandlingen seg som et klart utgangspunkt mot de tilfellene der voldgiftsretten etter at hovedforhandlingen er avsluttet, kommer til at et ikke-påberopt rettsgrunnlag er anvendelig.

Jeg vil heller ikke behandle saksbehandlingsreglene i institusjonell voldgift. For det første er avhandlingens emne voldgiftslovens krav til prosessen; for det andre gir de institusjonelle saksbehandlingsreglene i Norden i beste fall gir begrenset veiledning for problemstillingene.