MarIus

10.2.1 Rettslige utgangspunkter

Erstatningsutmåling er vanskelig å dele opp i norm og subsumsjon. Utmålingen knytter seg per definisjon til beregningen av størrelsen på tapsposter, omfanget av skader, og lignende. Derfor er det også vanskelig å skille utmålingens «rettslige side» fra voldgiftsrettens bevisvurderinger og partenes anførsler i saken. Dersom en voldgiftsrett reduserer erstatningen uten at det er påberopt, vil dette nok raskt kunne føre til ugyldighet dersom domstolene prioriterer «due process» (kontradiksjon) over «pro-arbitration» (effektivitet). I slike situasjoner vil voldgiftsretten ofte ha gitt faktum en noe annen vinkling enn i partenes anførsler, særlig dersom utmåling ikke var et tvistepunkt i saken.

Voldgiftsretten kan som et klart utgangspunkt ikke tilkjenne en høyere erstatning enn partene har påstått: I så fall kan dommen kjennes ugyldig som følge av kompetanseoverskridelse.(1) Born (2023), § 25.04[F][4][a]; Cordero-Moss (2016), s. 327–28, Wolff (2012), s. 324–325. I den internasjonale litteraturen er det imidlertid også enighet om at voldgiftsretten kan redusere erstatningen uten å risikere kompetanseoverskridelse.(2) Born (2023), § 25.04[F][4][a]; Runesson (2018), s. 299; Cordero-Moss (2016), s. 327–328; Wolff (2012), s. 325–326; Da Silveira m.fl. (2008), s. 665. Dette følger av blant annet «jura novit curia»: Hvis voldgiftsretten var bundet til det eksakte beløpet i partenes påstander, ville man dels tillate partene å de facto binde voldgiftsrettens rettsanvendelse ved utmålingen.(3) I noen situasjoner ligger det i sakens natur at beløpet som er påstått enten må tilkjennes i sin helhet, eller ikke i det hele tatt. Man kan imidlertid ikke av den grunn si at påstandene «binder» rettsanvendelsen. Her er det faktum og saksforholdets særegenheter som fører til en enten-eller-påstand; «jura novit curia» gjelder fortsatt innenfor disse rammene. Som uttalt av Born:

«[A]n award will not be subject to annulment where the arbitrators grant relief that, while different from what a party requested, is subsumed within relief that the party requested (most obviously, a lower quantum of damages than that requested by the claimant).»(4) Born (2023), § 25.04[F][4][a].

Når det gjelder kontradiksjon, er det vanskeligere å si noe konkret om når ugyldighet vil inntre. Ettersom faktum og jus er nært forbundet i erstatningsutmålingen, kan man tenke seg at voldgiftsretten for å unngå ugyldighet må ivareta både partenes rett til kontradiksjon om faktum, og om rettsanvendelsen (som følge av overraskelseskriteriet). Dette kan nok heller formuleres slik Knuts gjør det; at det avgjørende vil være om voldgiftsdommen er såpass «overraskende» for partene at det foreligger en «violation of the right to be heard.»(5) Knuts (2012), s. 680–681. Hvor terskelen for ugyldighet skal legges, er imidlertid vanskelig å si uten å se nærmere på rettspraksis.

10.2.2 «Stikkprøve» fra internasjonal rettspraksis: «Götaverken»-dommen

I NJA 1979 s. 527 («Götaverken») avviste Högsta domstolen et krav om å nekte fullbyrdelse av en utenlandsk voldgiftsdom i Sverige. Begrunnelsen viser i hovedsak til Svea hovrätts premisser, som er mye omtalt i den internasjonale litteraturen.(6) Born (2022), §26.05[C][4][b], note 955; Wolff (2012), s. 325; Da Silveira m.fl. (2008), s. 651. Born viser til avgjørelsen som et eksempel på at domstolene ikke kan foreta materiell overprøving av voldgiftsdommer, og at New York-konvensjonen artikkel V(1)(c) må tolkes «in a restrictive manner».(7) Born (2022), §26.05[C][4][b], note 955. Wolff fremhever dommen som et eksempel på at ikke-påberopt «price reduction» i praksis ikke har blitt ansett som ultra petita under artikkel V(1)(c).(8) Wolff (2012), s. 325.

Voldgiftsdommen, som ble avsagt av International Chamber of Commerce («ICC»), gjaldt en tvist mellom et svensk verft, Götaverken Arendal Aktiebolag («verftet»), og et libysk selskap, General National Maritime Transport Company («bestilleren»).(9) NJA 1979 s. 527, s. 528. Bakgrunnen for saken var at det libyske selskapet hadde bestilt en rekke skip, men senere motsatt seg levering på grunn av en rekke angivelige mangler. I voldgiftssaken ble bestilleren likevel dømt til å motta skipene, men ble tilkjent et prisavslag for manglene.(10) Ibid., s. 529–530.

Bestilleren motsatte seg verftets forsøk på å fullbyrde dommen i Sverige, og anførte at voldgiftsretten hadde «överskridit sitt uppdrag» ved å tilkjenne prisavslag, uten at dette var påberopt.(11) Ibid., s. 529. I saken hadde voldgiftsretten sammen med partene utarbeidet en såkalt «terms of reference», som er en oversikt over hvilke problemstillinger som skal behandles i en voldgiftssak. Av denne fremgikk det bl.a. at voldgiftsretten skulle avgjøre om bestilleren var forpliktet til å «erlägga den sista delbetalningen om US $ 10 187 500 per fartyg.»(12) Ibid., s. 531. Bestilleren motsatte seg at voldgiftsretten dermed hadde rett til å tilkjenne prisavslag.(13) Ibid., s. 529.

Hovrätten, som Högsta domstolen henviste til, avviste imidlertid at det forelå noen kompetanseoverskridelse. I henhold til den dagjeldende köplagen, §§ 42 og 43, hadde en kjøper ikke rett til å motsette seg levering der manglene bare var «ringa», dvs. ubetydelige.(14) Ibid., s. 531. Lag (1905:38 s.1) om köp och byte av lös egendom. For å bøte på dette hadde kjøperen derimot i slike tilfeller krav på et prisavslag.(15) Ibid., s. 531. Hovrätten pekte på at når skipsbyggingskontrakten var regulert av svensk rett, hadde voldgiftsretten derfor også adgang til å tilkjenne prisavslag i henhold til bakgrunnsretten. Når voldgiftsrettens oppdrag var å ta stilling til om bestilleren var forpliktet til å motta levering og betale for skipene (ansvarsspørsmålet), måtte den også ha adgang til å avgjøre hvor mye den måtte betale (utmålingsspørsmålet).(16) l.c.

Dommen taler for at svensk voldgiftsrett allerede på denne tiden hadde et bevisst forhold til «pro-arbitration», og at terskelen for ugyldighet ikke bør legges for lavt. Å tilsidesette voldgiftsdommen for kompetanseoverskridelse i dette tilfellet, ville nok vært for strengt. Samtidig kan det hevdes at den internasjonale litteraturen har oppfattet avgjørelsen som noe mer liberal enn den er. Når Wolff peker på at «price reduction» ble ansett å ligge innenfor voldgiftsrettens kompetanse, nevner han ikke at hovrätten deretter pekte på at prisavslag «enligt svensk rätt inte är att anse som en rätt til skadestånd».(17) l.c. Uttalelsen tyder på at voldgiftsrettens kompetanse derimot hadde vært overskredet om voldgiftsretten hadde tilkjent erstatning istedenfor prisavslag. Avgjørelsen kan derfor kanskje heller tolkes som at voldgiftsretten innenfor samme krav kan redusere det beløpet som partene har nedlagt påstand om. Hva resultatet hadde vært om voldgiftsretten hadde tilkjent erstatning, er det imidlertid ikke grunnlag for å spekulere i.