10.1 Innledning
Drøftelsene over har vist at domstolene i resten av Norden, og i Sveits, inntar en restriktiv holdning til overprøving av voldgiftsdommer, der terskelen for ugyldighet legges høyt. Det er imidlertid et spenningsforhold mellom «pro-arbitration», som taler for en høy terskel for ugyldighet, og «due process», som taler for å ivareta partenes rett til en rettssikker saksbehandling.(1) Bermann (2018), s. 346. Se også kapittel 4.2.2. Dersom terskelen for ugyldighet legges høyere, vil det også være større rom for voldgiftsretten til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag, uten å risikere tilsidesettelse. Hvis domstolene derimot konsentrerer seg mer om «due process», vil det være mindre rom for «jura novit curia».
For å avklare hvor norsk rett befinner seg i avveiningen mellom «pro-arbitration» og «due process», vil jeg i dette kapittelet ta stilling til Høyesteretts dom Rt. 2005 s. 1590 («Lisa»), der Høyesterett kjente en voldgiftsdom ugyldig som følge av manglende kontradiksjon om erstatningsutmålingen. Hovedformålet med dette kapitlet er å vurdere «Lisa»-dommen i en internasjonal kontekst, og plassere voldgiftsrettens adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag i norsk rett i sammenheng med de internasjonale kildene behandlet over. Som en opptakt til analysen vil jeg kort drøfte noen utgangspunkter i den internasjonale litteraturen, og hvordan en lignende sak ble behandlet i svensk rett.