MarIus

9.4.1 Problemstillingen

Kan en voldgiftsrett med sete i Norge revidere partenes avtale i medhold av avtaleloven § 36 eller forutsetningslæren, uten at dette er påberopt? Selv om spørsmålet neppe kan besvares helt generelt, og norsk praksis gir begrenset veiledning for spørsmålet, kan det utledes noen grunnleggende utgangspunkter av «Werfen»- og «Liedson»-dommene.

9.4.2 Kompetanseoverskridelse

Flertallets begrunnelse i «Werfen»-dommen taler for at voldgiftsretten bør gis vide rammer til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag, også revisjonsgrunnlag. Spørsmålet er om en like vid kompetanse kan oppstilles i norsk rett. Selv om de norske rettskildene gir begrenset veiledning, har Høyesterett tatt til orde for en mer «de-nasjonalisert» anvendelse av voldgiftsloven, og uttrykkelig understreket at modelloven er et «tolkningsmoment» der den norske rettstilstanden er uklar.(1) Henholdsvis HR-2017-1932-A, avsnitt 114; HR-2023-573-A, avsnitt 45. Ettersom «Werfen»-dommen synes å svare til utgangspunktene i den internasjonale litteraturen om modelloven artikkel 34(2)(a)(iii), og det er ønskelig med ensartede løsninger i nordisk voldgift,(2) Se kapittel 9.1. bør den derfor tillegges en viss relevans.

Som et klart utgangspunkt kan voldgiftsretten uansett ikke bygge på avtalerevisjon etter avtaleloven § 36 eller forutsetningslæren dersom partene har prosedert på noe helt annet i saken. I så fall vil voldgiftsretten oftest ha gått utenfor partenes anførsler, og det vil foreligge en kompetanseoverskridelse etter voldgiftsloven § 43(1)(c).(3) Se kapittel 4.3.6. Dersom partene derimot har prosedert på noe i retning av revisjon eller ugyldighet, kan saken stille seg annerledes. «Werfen»-dommen taler for at det avgjørende i slike tilfeller ikke vil være om et rettsfaktum har vært «påberopt» eller ikke, men om de faktiske forhold som voldgiftsretten bygget på har vært anført (i vid betydning).(4) Se kapittel 4.3.6. Dette samsvarer med utgangspunktene i den internasjonale litteraturen, der det bl.a. pekes på at voldgiftsretten fritt kan foreta «legal characterizations» av faktum, selv om den gis en noe annen vinkling enn i partenes prosedyrer og prosesskriv.(5) Born (2023), §25.04[F][4][a]. Så lenge faktum gir et visst grunnlag for avtalerevisjon, og partene har prosedert på noe i retning av dette, er det derfor ikke åpenbart at voldgiftsdommen bør tilsidesettes.

Saken stiller seg annerledes der en part har påberopt avtaleloven § 36, mens voldgiftsretten istedenfor bygger på forutsetningslæren, eller omvendt. «Werfen»-dommen tyder på at det sjeldent vil være grunnlag for ugyldighet i slike situasjoner. Dette svarer også til utgangspunktene i den internasjonale litteraturen.(6) Se kapittel 4.3.2. Så lenge domsslutningen ligger innenfor partenes påstander, og voldgiftsretten ikke går utenfor partenes faktiske anførsler, vil avgjørelsen vanligvis verken rammes av modelloven artikkel 34(2)(a)(iii) eller New York-konvensjonen artikkel V(1)(c).(7) Se kapittel 4.3.2. Heller ikke i sivilprosessen vil dette tilfellet nødvendigvis utgjøre en kompetanseoverskridelse, ettersom ulike ugyldighetsgrunnlag i utgangspunktet anses som samme «krav».(8) Backer (2020), s. 385. I dette eksemplet vil voldgiftsretten derfor i de fleste situasjoner befinne seg på trygg grunn.

9.4.3 «Overraskelseskriteriet»

Der voldgiftsretten har bygget på avtaleloven § 36 eller forutsetningslæren, uten at den andre er påberopt, kan det som nevnt, men ikke alltid, foreligge en kompetanseoverskridelse. Dersom saksøkers anførsel om kompetanseoverskridelse likevel ikke fører frem, vil det avgjørende for om dommen blir stående være om rettsanvendelsen er så overraskende at dommen må kjennes ugyldig etter voldgiftsloven § 43(1)(b) eller –(e). Selv om voldgiftsretten bør tilstrebe å ivareta partenes rett til å en rettssikker saksbehandling, og muligheten til å uttale seg om både faktiske og (i en viss grad) rettslige anførsler, bør terskelen for ugyldighet likevel være høy. Som illustrert av «Werfen»- og «Liedson»-dommene, rammer «overraskelseskriteriet» bare alvorlige tilsidesettelser av kontradiksjonsprinsippet.

Dersom revisjon aldri har vært oppe i saken, men voldgiftsretten likevel på grunnlag av avtaleloven § 36 eller forutsetningslæren reviderer partenes avtale og tilkjenner erstatning innenfor påstandene, befinner voldgiftsretten seg i randsonen mot ugyldighet. Selv om Knuts peker på at avtaleloven § 36 er en grunnleggende bestemmelse i nordisk formuerett,(9) Knuts (2012), s. 683. og det samme nok kan sies om forutsetningslæren, kan voldgiftsretten heller ikke stå fullstendig «fritt» til å revidere partenes avtaler.

Basert på Knuts poeng kan det være grunn til å skille mellom saker der partene er norske og utenlandske. Også «Liedson»-dommen taler for at voldgiftsretten bør være varsom der ingen av partene har hjemsted der voldgiften finner sted. I internasjonale tvister bør det være lite, om noe rom, for ikke-påberopt avtalerevisjon. Dette ville svekket forutsigbarheten i norsk voldgift og Norges ry som internasjonalt voldgiftssete. Selv i slike saker synes imidlertid terskelen for ugyldighet å være høy. Om voldgiftsdommen kan tilsidesettes, beror på en nærmere vurdering av partenes forventninger i saken, herunder prosedyrer og prosesskriv. For saker mellom norske parter, taler dommene som er analysert over for at terskelen for ugyldighet sjeldent vil være oppfylt.