9.3 «Liedson»-dommen(1) En lignende sak var oppe i engelsk rett, i Fleetwood Wanderers Ltd v. AFC Flyde Ltd. Avgjørelsen gjaldt en tvist etter opphøret av en fotballspillers ansettelsesforhold. Voldgiftsretten hadde ikke gitt partene anledning til å uttale seg om deler av rettsanvendelsen, og hadde dermed tilsidesatt partenes rett til kontradiksjon. Dette utgjorde en «serious irregularity» etter EAA § 68(2)(a), jf. § 33, og voldgiftsdommen ble kjent ugyldig.
Sveits’ Høyesteretts dom 4A_400/2008 («Liedson») kan trekkes frem som en motvekt til den nokså liberale «Werfen»-saken. «Liedson»-dommen gjelder ikke direkte avtalerevisjon, men et tilfelle der voldgiftsretten satt til side en avtale som følge av strid med preseptorisk bakgrunnsrett. Dommen er et av få eksempler fra sveitsisk rettspraksis der voldgiftsrettens rettsanvendelse avvek så vidt fra partenes prosedyrer, og dermed var så overraskende, at dommen måtte settes til side.(2) Bonomi (2018), s. 390. For å nyansere det inntrykket som «Werfen»-saken kan gi, og for å belyse når grensen for ugyldighet faktisk er overskredet, vil jeg kort behandle dommen før jeg går over til norsk rett.
«Liedson»-dommen gjaldt en voldgiftsdom avsagt av Court of Arbitration for Sports («CAS») om en tvist mellom en spansk fotballagent med hjemsted i Spania, og en brasiliansk fotballspiller, Liedson Silva Muniz.(3) Swiss International Arbitration Decisions (2009). I 2003 hadde partene inngått en arbeidsformidlingsavtale der agenten skulle bistå Liedson med å bli ansatt av en europeisk fotballklubb.(4) 4A_400/2008, punkt A. Avtalen var underlagt FIFA-reguleringene, og sveitsisk rett som bakgrunnsrett. Dersom agenten klarte å skaffe Liedson et ansettelsesforhold, ville han motta en provisjon basert på Liedsons årsinntekt på fotballaget.(5) l.c. Liedson skaffet imidlertid selv et ansettelsesforhold med en portugisisk fotballklubb. Likevel krevde agenten provisjon i henhold til avtalen, og saken endte med voldgift i CAS.
Ifølge CAS var formidlingsavtalen i utgangspunktet gyldig, og etter sin ordlyd hadde agenten krav på provisjon. Uten at det var påberopt konkluderte imidlertid CAS i voldgiftsdommen med at avtalen måtte settes til side, og agentens provisjonskrav avvises. CAS pekte på at avtalen stred med en preseptorisk bestemmelse i den sveitsiske loven om arbeidsforhold og arbeidsleie («LSE»).(6) Federal Act on Employment Services and the Leasing of Services, 6. oktober 1989. Agenten tok senere ut ugyldighetssøksmål mot dommen, som endte i Sveits’ Høyesterett, der hans prinsipale anførsel var at CAS hadde tilsidesatt retten til kontradiksjon ved å bygge på «a legal reasoning which the Parties could not have foreseen».(7) 4A_400/2008, punkt 3.
Høyesteretts begrunnelse for å tilsidesette CAS-dommen illustrerer hvor mye som kreves før «overraskelseskriteriet» må anses oppfylt. Innledningsvis i premissene understrekes det at «jura novit curia» gjelder i sveitsisk voldgift.(8) 4A_400/2008, punkt 3.1. Følgelig omfatter partenes rett til kontradiksjon i utgangspunktet bare sakens faktiske omstendigheter.(9) l.c. Likevel må partene «[e]xceptionally» gis en rett til å uttale seg om rettsanvendelsen, dersom voldgiftsretten bygger på et ikke-påberopt rettsgrunnlag som partene «could not have suspected relevant.»(10) l.c.
Høyesterett pekte deretter på at selv om arbeidsformidlingsavtalen var regulert av sveitsisk rett, og LSE derfor i utgangspunktet kunne trekkes inn i voldgiftsdommen, kom loven ikke til anvendelse på partenes avtaleforhold. Det ble pekt på at LSE bare gjelder for arbeidsformidlingsavtaler der agenten har hjemsted i eller driver virksomheten fra Sveits, mens agenten både bodde i og opererte fra Spania.
Voldgiftsrettens rettsanvendelse var dermed ikke bare overraskende, men også uriktig. Ved første øyekast kan det derfor synes som at Høyesterett foretok en materiell overprøving av voldgiftsrettens rettsanvendelse. Heller er det nok riktig å se dommen som et eksempel på at partene neppe vil kunne forutse at voldgiftsretten bygger på et ikke-anvendelig rettsgrunnlag. Høyesterett fremhevet at når LSE var «manifestly inapplicable» i saken, kunne partene vanskelig ha forutsett at voldgiftsretten ville bygge på den.(11) Ibid., punkt 3.2.
Knuts har tatt til orde for at tilsidesettelsen i «Liedson»-dommen også til dels skyldes at den preseptoriske bestemmelsen i LSE ikke er en «fundamental» bestemmelse i sveitsisk rett.(12) Knuts (2012), s. 683. Dermed var det også mer overraskende at CAS bygde på den enn det hadde vært om avgjørelsen hadde vært forankret i en mer sentral bestemmelse i sveitsisk kontraktsrett.(13) l.c. LSE var med andre ord ikke «sentral pensumjus» som partene kunne forutse at voldgiftsretten ville bygge på.(14) Se kapittel 4.2.4.
Til støtte for Knuts oppfatning kan det pekes på at arbeidsformidlingsavtalen hovedsakelig var regulert av FIFA-reglementet, mens sveitsisk rett noe «tilfeldig» var inntatt som bakgrunnsrett. Når voldgiftsretten likevel fravek avtalebestemmelsene, og baserte seg på et noe «perifert» rettsgrunnlag fra arbeidsretten, var dette neppe noe som partene kunne ha forutsett. Høyesterett pekte videre på at saken hadde «no connection to Switzerland», ettersom ingen av partene hadde hjemsted i eller drev virksomhet i Sveits. CAS skulle derfor ha forelagt rettsanvendelsen for partene før dommen ble avsagt.(15) 4A_400/2008, punkt 3.2. Ved å unnlate å sikre partenes rett til kontradiksjon ble agenten «taken by surprise», og voldgiftsdommen måtte kjennes ugyldig.(16) l.c.
«Liedson»-dommen gir uttrykk for en lignende oppfatning som i den svenske «City Säkerhet»-dommen, nemlig at voldgiftsretten ved tilstrekkelig overraskende rettsanvendelse kan være forpliktet til å drive materiell prosessledelse for å unngå ugyldighet.(17) Se kapittel 8.3. Samtidig er den en illustrasjon på hvor mye som skal til for ugyldighet i sveitsisk rett. Ved å unnlate å forelegge et ikke-påberopt og ikke-anvendelig, relativt «perifert» rettsgrunnlag for partene, selv om ingen av dem hadde noen tilknytning til Sveits, hadde CAS krenket den harde kjernen i «due process».