MarIus

9.2.1 Innledning

Högsta domstolen i Finland opprettholdt i KKO 2008:77 («Werfen») en voldgiftsdom der voldgiftsretten hadde revidert en distribusjonsavtale med grunnlag i avtaleloven § 36. Dommen inneholder tre ulike begrunnelser. Flertallet, og den ene dissenterende dommeren, kom med noe ulike begrunnelser til at voldgiftsdommen måtte opprettholdes. Mindretallet kom derimot til at voldgiftsretten både hadde begått en kompetanseoverskridelse og tilsidesatt partenes rett til kontradiksjon.(1) Bond (2011), s. 752–753. Votaene belyser forskjellene på en mer voldgiftsvennlig («pro-arbitration») tilnærming til ugyldighetssøksmål, og en mer «tradisjonell» tilnærming der sivilprosessuelle kilder tillegges større vekt.(2) Se om «pro-arbitration» i kapittel 4.2.2. Dette gir henholdsvis videre og snevrere rammer for voldgiftsretten til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag.

Saken gjaldt en distribusjonsavtale mellom Werfen Austria GmbH («Werfen»), og Polar Electro Europe B.V. («Polar Electro»). Werfen var ansvarlig for distribusjonen og markedsføringen av Polar Electros produkter i Østerrike. Partene hadde i distribusjonsavtalens punkt 10.5 uttrykkelig avtalt seg vekk fra bakgrunnsretten, som ellers hadde gitt Werfen rett til kompensasjon dersom en av partene endte avtaleforholdet.(3) Lag 8. mai 1992 om handelsrepresentanter och försäljare (417/1992). Da Polar Electro ensidig avsluttet avtaleforholdet, krevde Werfen likevel vederlag, og tvisten ble tatt til voldgift.

I voldgiftssaken anførte Werfen at punkt 10.5 i distribusjonsavtalen var ugyldig som følge av bakgrunnsretten. Som grunnlag for ugyldigheten fremholdt Werfen blant annet at erstatning ville være rimelig ettersom de over lengre tid hadde utvidet Polar Electros kundebase, uten selv å tjene på det. Det ble også pekt på at Polar Electro, i kraft av å være den sterkere part i kontraktsforholdet, hadde presset Werfen til å godta punkt 10.5 i avtalen.(4) KKO 2008:77, avs. 2. Uten at det var påberopt, kom imidlertid voldgiftsretten til at det var grunnlag for å revidere distribusjonsavtalen i medhold av den finske avtaleloven § 36.(5) Ibid., avsnitt 7. Dermed ble punkt 10.5 lempet, og Werfen tilkjent en rimelig erstatning for det langvarige avtaleforholdet.(6) Ibid., avsnitt 7. Polar Electro tok deretter ut ugyldighetssøksmål og anførte kompetanseoverskridelse og manglende kontradiksjon.

9.2.2 Flertallets begrunnelse

Flertallets drøftelse synes å bygge på en relativt pragmatisk tilnærming til kompetanseoverskridelse. Selv om finsk sivilprosess bygger på et krav om at rettsfakta skal påberopes på lignende vis som i norsk sivilprosess,(7) Kiurunen (2011), s. 769. Rättegångsbalk (4/1734), kap. 12, § 3. er det i praksis få spor av en slik tilnærming i flertallets begrunnelse. I den innledende tolkningen av den finske voldgiftsloven («FLSF»), § 41(1),(8) Lag 23. oktober 1992 om skiljeförfarande (1992/967). pekte flertallet på at kompetanseoverskridelse bl.a. ville foreligge der voldgiftsretten har tilkjent «something more … or something else than what has been claimed.»(9) KKO 2008:77, avsnitt 11. At voldgiftsretten heller ikke kan gå utenfor de påberopte rettsfakta, kom bare frem som en slags sidebemerkning i subsumsjonen.(10) Ibid., avsnitt 12.

Voldgiftsretten hadde etter flertallets syn verken tilkjent noe mer eller annet enn partene hadde påstått, eller basert avgjørelsen på ikke-påberopte rettsfakta.(11) Ibid., avsnitt 12. Premissene tyder på at så lenge voldgiftsretten hadde knyttet rettsanvendelsen til partenes faktiske anførsler, kunne den selv trekke inn ikke-påberopte revisjonsgrunnlag. Flertallet forutsetter også at adgangen til dette er relativt vid (mine kursiveringer):

«… [I]n some cases, a decision can be based on section 36 of the Contracts Act even if the parties have not expressly claimed adjustment or expressly invoked unreasonableness.»(12) KKO 2008:77, avsnitt 13.

Premissene taler likevel for at partene må ha anført noe i retning av revisjon eller ugyldighet for at voldgiftsretten skal kunne bygge på § 36. Flertallet trakk frem som et eksempel der avtalerevisjon kan være innenfor voldgiftsrettens kompetanse, at partene har anført «a contract being null and void or invalid on the basis of a fact that can also constitute grounds for adjustment.»(13) l.c. Dette tyder på at så lenge partene har anført et eller annet revisjons- eller ugyldighetsgrunnlag, så «åpnes døren» for voldgiftsretten til å også bygge på ikke-påberopte og alternative rettsregler. Flertallet la med andre ord en relativt høy terskel for ugyldighet, og begrunnelsen preges lite av en «tradisjonell» forståelse av påberopelseskravet.

Når det gjelder spørsmålet om kontradiksjon om rettsanvendelsen, anførte Polar Electro at voldgiftsrettens unnlatelse av å drive materiell prosessledelse måtte føre til tilsidesettelse. Flertallet avviste kort at det forelå noe brudd på kontradiksjonsprinsippet. Det ble fremhevet at voldgiftsdommer som den klare hovedregel er endelige, og bare kan tilsidesettes ved «clear formal errors and comparatively crude procedural errors».(14) Ibid., avsnitt 10. Flertallet pekte på Werfens anførsel i voldgiftssaken om at punkt 10.5 i distribusjonsavtalen var «null and void and invalid». At voldgiftsretten kom til samme resultat som de hadde anført, men ut ifra et annet rettsgrunnlag, kunne dermed «hardly have been a surprise to the parties».(15) Ibid., avsnitt 16. Ettersom et tvistepunkt i saken var ugyldighet, kunne heller ikke en revisjon av avtaleforholdet ha vært overraskende for partene.(16) l.c.

9.2.3 Mindretallets begrunnelse

Dommer Aarnios dissens kom til motsatt resultat av flertallet, og synes å bygge på en noe mer «nasjonal» tilnærming til problemstillingene i saken. Særlig gjelder dette behandlingen av kompetanseoverskridelse. Mindretallet innledet drøftelsen med å peke på at voldgiftsretten ikke kan bygge på annet enn «immediate grounds» for partenes krav, dvs. påberopte rettsfakta.(17) Bond (2011), s. 762. Begrepet oversettes i litteraturen på noe ulike vis til engelsk, se f.eks. Runesson (2018), s. 288, som betegner rettsfakta som «ultimate facts». Dette ble understreket flere steder.(18) l.c. Begrunnelsen synes med andre ord i større grad enn flertallets å ha basert seg på det sivilprosessuelle begrepsapparatet i finsk rett. Begrunnelsen ligner derfor også mer på underrettenes premisser, der voldgiftsdommen ble opphevet i begge instanser.(19) Kiurunen (2011), s. 767. Her ble det vist til Rättegångsbalken,(20) Rättegångsbalk (4/1734). kapittel 24 § 3, om at domstolene ikke kan avgjøre saker ut ifra «någon omständighet som en part inte har åberopat som stöd för sitt yrkande eller motsättande.»(21) Kiurunen (2011), s. 769. Se Rättegångsbalk (4/1734). Rättegångsbalkens bestemmelse synes også å ha preget mindretallets syn på kompetansespørsmålet, ved at rammene for kompetansen i hovedsak ble angitt ut ifra en analyse av hva partene hadde påberopt.(22) Bond (2011), s. 762.

Mindretallets drøftelse av spørsmålet om kontradiksjon om rettsanvendelsen, knytter seg også langt på vei til påberopelseskravet. Det ble særlig fremhevet at flere av de faktiske forholdene som voldgiftsretten hadde bygget på i revisjonsvurderingen, ikke hadde vært påberopt av Werfen som «immediate grounds» for erstatningskravet.(23) Bond (2011), s. 762–763. Dermed skulle voldgiftsretten ha innhentet partenes synspunkter på avtalerevisjonen.(24) l.c. Mindretallet synes likevel å ha knyttet dette til partenes rett til kontradiksjon om faktum, heller enn til rettsanvendelsen.

9.2.4 Analyse av «Werfen»-dommen og grensene for ikke-påberopt avtalerevisjon

Forskjellen mellom flertallets og mindretallets premisser illustrerer en utfordring i rettssystemer som bygger på et «jura novit curia»-prinsipp. Dersom voldgiftsretten avgjør saken basert på et ikke-påberopt rettsgrunnlag, vil voldgiftsrettens bruk av faktum nødvendigvis få en noe annen vinkling enn i partenes prosedyrer. Om «jura novit curia» skal aksepteres, må domstolene derfor tillegge hensynet til kontradiksjon om faktum noe mindre vekt enn ellers. Hvis ikke, vil en voldgiftsdom som bygger på ikke-påberopt rettsanvendelse fort komme i konflikt med kontradiksjonsprinsippet, og dermed måtte tilsidesettes.

Det synes derfor som at flertallet i «Werfen»-dommen tilla kontradiksjonsprinsippet noe mindre vekt enn mindretallet, men til gjengjeld satt igjen med en dom som svarer til modellovens og New York-konvensjonens målsetning om voldgiftsvennlighet og en høy terskel for ugyldighet. Ettersom mindretallet derimot i større grad konsentrerte seg om avtalerevisjonens konsekvenser for partenes rett til kontradiksjon, og at Polar Electro ikke hadde fått uttale seg om produksjonsproblemene «from the perspective» at distribusjonsavtalen kunne bli revidert, ble konklusjonen det motsatte. Mindretallets begrunnelse på dette punktet har derfor også likheter med Rt. 2013 s. 1079, der Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom fordi den hadde gitt faktum en «helt annen vinkling» enn i partenes anførsler.(25) Se kapittel 3.3.

«Werfen»-dommen er grundig behandlet i litteraturen.(26) Knuts (2012), s. 679; Kiurunen (2011), s. 771–774; Nappert (2011), s. 777–778. Born (2023) henviser også til avgjørelsen i §25.04[B][6], note 626.Knuts oppfatter dommen som et eksempel på at «jura novit curia» gjelder i Finland, og at voldgiftsretten derfor har en vid adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag.(27) Knuts (2012), s. 679. Dette bekreftes i Kiurunen.(28) Kiurunen (2011), s. 771. Samtidig peker Knuts på at flertallet også åpner opp for unntak fra «jura novit curia» der rettsanvendelsen er «surprising» for partene.(29) Knuts (2012), s. 683. I denne forbindelsen tar hun til orde for at et moment i «overraskelsesvurderingen» vil være om det ikke-påberopte rettsgrunnlaget er grunnleggende i det rettssystemet saken fant sted. Ettersom avtaleloven § 36 er et «fundamental element in Finnish (and Scandinavian) contract law», kunne det forholdet at voldgiftsretten bygde på den, heller ikke være så overraskende for partene.(30) l.c.

Avtaleloven § 36 må riktig nok kunne anses som «sentral pensumjus» i norsk rett. Samtidig bør ikke dette gi voldgiftsretter i Norden «blankofullmakt» til å foreta avtalerevisjon. Det kan diskuteres om det som egentlig var avgjørende for flertallet, var at begge partene allerede hadde prosedert på spørsmålet om ugyldighet. Når dette hadde vært et sentralt tvistespørsmål i voldgiftssaken, var det neppe så overraskende at voldgiftsretten reviderte avtaleklausulen. Werfen hadde også prosedert på en rekke faktiske forhold som typisk kan trekkes inn ved anvendelsen av avtaleloven § 36. De hadde bl.a. pekt på at partene hadde hatt et langvarig avtaleforhold, at Werfen uten gevinst hadde økt kundebasen til Polar Electro, og at det var et ujevnbyrdig styrkeforhold mellom partene.(31) KKO 2008:77, avsnitt 2.

Kiurunen anser dommen som en illustrasjon på at det kan være vanskelig å forene rammene for voldgiftsrettens kompetanse med voldgiftsrettens adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag.(32) Kiurunen (2011), s. 771. Mens underrettene og mindretallet anså voldgiftsrettens anvendelse av avtaleloven § 36 som en kompetanseoverskridelse, som bygde på ikke-påberopte rettsfakta, var dette etter flertallets syn bare et utslag av «jura novit curia».(33) l.c. Dette er et lignende problem som det jeg drøftet over, der domstolene i noen situasjoner vil være nødt til å heve terskelen for ugyldighet, for å gi rom for «jura novit curia». Högsta domstolen synes med andre ord å gi voldgiftsretten et relativt vidt handlingsrom for ikke-påberopt avtalerevisjon. Når terskelen for ugyldighet synes å være såpass høy, kan det være nødvendig å avklare i hvilke tilfeller et ugyldighetssøksmål faktisk har ført frem. Dette vil behandles i neste punkt under.