9.1 Innledning
Dersom partenes avtale, tatt på ordet, vil føre til «urimelige» resultater, eller uventede eller ekstraordinære forhold inntrer, og voldgiftsretten verken ved tolkning eller utfylling av avtaleforholdet kan bøte på dette, kan avtalerevisjon være en siste utvei.(1) Hagstrøm m.fl. (2021), s. 261. Hvis voldgiftsretten først etter hovedforhandlingen kommer til at revisjon er nødvendig, og avsier dom på dette grunnlaget uten å først innhente partenes synspunkter, kan det imidlertid stilles spørsmål ved om voldgiftsretten har gått for langt, og dommen må settes til side. For å avklare hvor de ytre grensene går for voldgiftsrettens adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag, vil jeg i dette kapitlet se nærmere på avtalerevisjon etter avtaleloven § 36(2) Lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer. og læren om bristende forutsetninger (forutsetningslæren).(3) Se om forutsetningslæren i Hagstrøm m.fl. (2021), s. 268 flg.
At en ikke-påberopt avtalerevisjon bygget på disse rettsgrunnlagene i de fleste tilfeller vil stride mot «best practice», kan legges til grunn allerede her.(4) Tørum (2022). Se kapittel 8.4 over. Når voldgiftsdommen derimot må kjennes ugyldig, må fastlegges ut ifra en analyse av rettspraksis. Ettersom det så vidt vites ikke foreligger norsk praksis om denne problemstillingen,(5) Per 15. mai 2023. og tilsynelatende heller ikke svensk eller dansk, er det nødvendig å rette blikket utover.
Ut ifra voldgiftslovens målsetning om ensartede løsninger internasjonalt,(6) Se kapittel 1.2.2. kan det være relevant å se hen til rettspraksis fra andre land som bygger på modelloven eller New York-konvensjonen. Som drøftet over, vil nordisk rettspraksis antagelig ha større relevans en annen internasjonal praksis, og derfor vil tyngdepunktet i denne analysen ligge på en avgjørelse fra finsk rett. Avgjørelsen gjelder revisjonsbestemmelsen i den finske avtaleloven § 36,(7) Lag 13. juni 1929 om rättshandlingar på förmögenhetsrättens område. som er et resultat av nordisk samarbeid,(8) Hagstrøm m.fl. (2021), s. 297. og bør derfor være av relevans for fastleggelsen av norsk rett.
Ettersom den finske voldgiftsdommen likevel ikke ble kjent ugyldig, og det er omdiskutert i litteraturen om terskelen for tilsidesettelse i denne saken ble lagt for høyt,(9) Kiurunen (2011), s. 765–774; Nappert (2011), s. 775–778. er det naturlig å se hen til annen internasjonal rettspraksis der voldgiftsrettens ikke-påberopte rettsanvendelse førte til ugyldighet. Dette vil bidra til å kartlegge yttergrensene for voldgiftsrettens handlingsrom. Derfor vil jeg også behandle et sjeldent eksempel fra sveitsisk rett, der en voldgiftsdom ble kjent ugyldig som følge av manglende kontradiksjon om rettsanvendelsen. Ettersom sveitsisk rett må anses som et «ytterpunkt», er det rent praktisk grunn til å tro at tilfeller som medfører ugyldighet i sveits, også vil si noe om tilsidesettelse etter voldgiftsloven.(10) Se kapittel 5.