8.4 Oppsummering og konklusjoner
Basert på de foregående drøftelsene kan man trekke en rekke konklusjoner. For det første, at der voldgiftsretten har bygget på ikke-påberopte rettsgrunnlag, kan unnlatelsen av å drive materiell prosessledelse utgjøre en saksbehandlingsfeil etter voldgiftsloven § 43(1)(e). Denne innfallsvinkelen synes å ha støtte i både svensk og sveitsisk rettspraksis.(1) Se kapittel 4.4.4.3 og 4.4.4.5. Dette utelukker imidlertid ikke at manglende kontradiksjon i seg selv også kan angripes etter § 43(1)(e), eller at «due process» kan være tilsidesatt etter § 43(1)(b). Foreløpig synes det likevel å være mindre sannsynlig at slike anførsler vil føre frem.
Uavhengig av hvilken ugyldighetsbestemmelse som anføres, vil det sentrale vurderingstemaet være om en part ikke har fått tilstrekkelig anledning til å argumentere for (eller mot) anvendelsen av det ikke-påberopte rettsgrunnlaget, og dermed heller ikke kunne ha forutsett at det ville få betydning for avgjørelsen. Det synes derfor som at hvor overraskende et ikke-påberopt rettsgrunnlag vil være for partene, også kan plasseres på en slags «glideskala».(2) Tørum (2022).
På det ene ytterpunktet kan man plassere de alminnelige prinsippene om avtaletolkning, og annen «sentral pensumjus». Avtaleutfylling vil kunne være noe mer overraskende for partene, og må plasseres noe nærmere mot midten av «skalaen». Derimot er det grunn til å tro at en fullstendig avtalerevisjon sjelden vil være noe partene kunne forutsett i voldgift, og at voldgiftsrettens unnlatelse av å forelegge et slikt spørsmål for partene derfor må plasseres på det andre ytterpunktet på «skalaen».(3) l.c. I neste kapittel vil jeg analysere om voldgiftsretten i slike tilfeller bare har gått utenfor det som er «best practice», eller om en ikke-påberopt avtalerevisjon også er et grunnlag for ugyldighet.