MarIus

8.3.1 Innledning

Svea hovrätts dom T 1968-16 («City Säkerhet») gjaldt en tvist om en «franchise-avtale» mellom selskapene City Säkerhet AB («City Säkerhet») og SafeTeam i Sverige AB («SafeTeam»). I henhold til avtalen hadde City Säkerhet rett til å selge SafeTeams sikkerhetssystemer, som SafeTeam selv leverte til City Säkerhets kunder. Kundene betalte imidlertid kjøpesummen til SafeTeam, som i henhold til franchise-avtalen skulle refundere beløpet til City Säkerhet, med fradrag for en viss sum, som utgjorde SafeTeams provisjon.

City Säkerhet tok i 2015 ut voldgiftssak mot SafeTeam og krevde erstatning for en rekke utestående krav under franchise-avtalen. I tillegg krevde selskapet tilbakebetaling av utgifter City Säkerhet hadde betalt SafeTeam i forbindelse med en tvist med en kunde. SafeTeam aksepterte erstatning, men motsatte seg tilbakebetalingskravet. Det ble henvist til at City Säkerhet hadde vært forpliktet til å dekke SafeTeams kostnader i forbindelse med tvisten, som var høyere enn City Sakerhets erstatningskrav. Det ble følgelig anført at kravene måtte motregnes, og City Säkerhets erstatningskrav avvises.

Under voldgiftssaken hadde City Säkerhet blant annet anført at franchise-avtalen, gjennom avtaleutfylling, måtte gi grunnlag for tilbakebetalingskravet. I voldgiftsdommen ble det derimot lagt til grunn at SafeTeam, på grunnlag av analogisk anvendelse av den svenske kommisjonslagen («kommisjonsloven»), pliktet å tilbakebetale de omstridte beløpene. Ingen av partene hadde påberopt kommisjonsloven under saksbehandlingen. City Säkerhet tok ut søksmål om tilsidesettelse av voldgiftsdommen i henhold til LSF § 34(1)(2) (nå, (3)) om oppdragsoverskridelse, og § 34(1)(6) (nå, (7)) om saksbehandlingsfeil. Hovrätten avviste søksmålet, og opprettholdt voldgiftsdommen.

8.3.2 Plikt til å drive materiell prosessledelse for å unngå «overraskelser»

Innledningsvis konstaterte hovrätten kort at voldgiftsrettens kompetanse i saken ikke var overskredet: Voldgiftsretten hadde ikke bygget på andre rettsfakta enn partene hadde påberopt.(1) T 1968-16, s. 6. I henhold til «jura novit curia» hadde voldgiftsretten både rett og plikt til å anvende gjeldende rett, herunder ikke-påberopt bakgrunnsrett.(2) Ibid., s. 5. Spørsmålet om kontradiksjon om rettsanvendelsen ble derimot underlagt en grundigere behandling enn i «Axelbolaget». Det ble fremholdt at (mine kursiveringer):

«Om skiljemännen överväger att tillämpa en rättsregel som inte någon av parterna hänfört sig till kan det finnas anledning för skiljemännen att inom ramen för sin materiella processledning uppmärksamma parterna på detta i syfte att undvika överraskningseffekter.»(3) l.c.

Hovrätten viste deretter til Lindskog, hvor det argumenteres for at «en part som överraskas till följd av brister i processledningen i aktuellt avseende bör kunna klandra skiljedomen på den grunden att det förekommit ett handläggningsfel» etter LSF § 34(1)(7).(4) l.c. Hvorvidt en avgjørelse måtte anses «overraskende», måtte bero på om en part med rette kunne hevde at den ikke hadde fått tilstrekkelig anledning til å argumentere i spørsmålet om den aktuelle rettsregelens anvendelighet i saken.(5) l.c. I den forbindelse var det et sentralt moment om voldgiftsretten hadde begått en saksbehandlingsfeil ved å unnlate å drive materiell prosessledelse, og å unnlate å gjøre partene oppmerksom på at avtalen ville bli «fylt ut».(6) Ibid., s. 6. Synspunktet har støtte i forarbeidene til LSF, der proposisjonen fremhever viktigheten av at voldgiftsretten gir partene «sådana upplysningar om rättsanvändningen att överraskningseffekter undviks».(7) Prop. 1998/99: 35, s. 144–145.

Voldgiftsrettens analogisering fra kommisjonsloven kunne imidlertid etter hovrättens syn ikke være «overraskende» for partene.(8) T 1968-16, s. 7. Dette synes som en forstandig konklusjon, ettersom analogisk anvendelse av kommisjonsloven i saker om handelsrepresentanter lenge har vært en diskusjon i den svenske og finske litteraturen.(9) Se f.eks. Wilhelmsson (1979), s. 43. Hovrätten pekte videre på at det er vanlig at avtaler utfylles med deklaratorisk bakgrunnsrett.(10) T 1968-16, s. 7. Partene hadde også fått tilstrekkelig anledning til å uttale seg om avtaleutfyllingsspørsmålet, som var et sentralt tvistespørsmål i saken. Dermed hadde voldgiftsretten heller ikke sviktet i sin materielle prosessledelse.(11) l.c.

8.3.3 Analyse av «City Säkerhet»-dommen og voldgiftslovens materielle minstekrav

«City Säkerhet»-dommen gir viktige bidrag til fastleggelsen av det nærmere innholdet i et «overraskelseskriterium». Dommen er grundigere og mer eksplisitt enn «Axelbolaget», og den tar dessuten en mindre formalistisk tilnærming til kompetanseoverskridelsesspørsmålet. Dommen synes også å ha blitt godt mottatt i den svenske litteraturen.(12) Hope og Hallberg (2018), s. 366; Runesson (2018), s. 297. Den kan tas til inntekt for at det av hensyn til kontradiksjonen i saken kan oppstå en plikt til å drive materiell prosessledelse. Nærmere bestemt vil voldgiftsretten, der den kommer til at et ikke-påberopt rettsgrunnlag er anvendelig, kunne være forpliktet til å informere partene om at den vurderer å bygge på regelen. Unnlatelsen av å gjøre dette kan utgjøre en saksbehandlingsfeil, og følgelig en tilsidesettelsesgrunn etter LSF § 34(1)(7). Hvorvidt en saksbehandlingsfeil foreligger, vil særlig bero på om den part som tar ut ugyldighetssøksmålet, som følge av voldgiftsrettens unnlatelse av å drive prosessledelse, ikke har fått tilstrekkelig anledning til å kommentere rettsgrunnlagets betydning for saken.

Det er flere grunner til at et slikt resonnement har overføringsverdi til norsk rett. De rettspolitiske hensynene som begrunner voldgift taler for at det bør oppstilles et vern mot kvalifiserte tilfeller av «overraskende» rettsanvendelse. Det synes imidlertid som at det skal svært mye til før slike tilfeller rammes av «due process»-regelen i modelloven artikkel 43(2)(a)(ii), som voldgiftsloven § 43(1)(b) bygger på. Å behandle forholdet som en svikt i den materielle prosessledelsen, som kan henføres under § 43(1)(e) om saksbehandlingsfeil, synes derfor som en hensiktsmessig «bakdør» for å ramme slike avgjørelser. Dette betyr ikke at bokstav b er utelukket; saksbehandlingsfeil blir bare en alternativ inngangsdør til ugyldighet.

Resonnementet synes også å svare til det som ble lagt til grunn av Høyesterett i Rt. 1990 s. 8, som er drøftet tidligere. Førstvoterende fremholdt at når lagmannsrettens begrunnelse avvek så sterkt fra partenes prosedyrer, måtte det ha oppstått en «plikt for retten» til å varsle partene om sine overveielser. Det ble vist til domstolenes plikt til å klarlegge partenes anførsler i tvistemålsloven § 86 (2), som svarer til tvisteloven § 11-5 (3). Paragraf 11-5 er derimot klarere enn tvistemålslovens bestemmelse, og gjelder både «faktiske og rettslige» anførsler. Uten at dette har direkte relevans for voldgiftsloven, illustrerer det at en tilsvarende tenkemåte ikke er fremmed i norsk prosess.

At en voldgiftsdom tilsidesettes av de svenske domstolene på grunnlag av unnlatt prosessledelse, vil også rent praktisk være et sterkt holdepunkt for at det samme bør gjelde i norsk rett: Svenske voldgiftsdommere må i utgangspunktet utvise forsiktighet med å drive materiell prosessledelse, for å unngå ugyldighet. Dersom prosessledelsen går «for langt», kan voldgiftsretten anses som upartisk, og følgelig risikere ugyldighet.(13) Lindskog (2020), s. 466

Når hovrätten fremholder at utfylling av avtaler med deklaratorisk rett må forventes av partene, er det vanskelig å se at det vil være noe mer «overraskende» at voldgiftsretten bygger på preseptorisk bakgrunnsrett. Snarere tvert imot: At voldgiftsretten har tilsidesatt preseptoriske rettsregler i det rettssystemet partene har valgt, og som «the parties cannot derogate», er uttrykkelig en tilsidesettelsesgrunn etter modelloven artikkel 34(2)(a)(iv).(18) Ibid., s. 316–317. Bestemmelsen bygger på New York-konvensjonen artikkel V(1)(d), som i all hovedsak svarer til denne. Det bør derfor kreves mye før voldgiftsrettens anvendelse av ikke-påberopte preseptoriske regler anses såpass «overraskende» at voldgiftsdommen kan tilsidesettes.

Det kan videre stilles spørsmål ved om det bør sondres mellom lovfestet og ulovfestet rett når det gjelder hvor «overraskende» avtaleutfylling må anses for partene. En så generell slutning har lite for seg. Noen land, som England, har en omfattende domstolsskapt rett. Det samme gjelder i noen grad også norsk rett. Det er vanskelig å se hvorfor dette skal anses mer «overraskende» i seg selv enn lovfestede rettsgrunnlag. Muligens kan det – rent praktisk – tenkes anført at det vil være mer overraskende at voldgiftsretter i Sveits, eller Tyskland, som har sivillovbøker, går utenfor disse. Heller ikke dette synes særlig overbevisende. Når partene velger at avtalen skal reguleres under et spesifikt lands rett, aksepterer de ikke bare deler av, men i utgangspunktet «hele» rettssystemet, så lenge annet ikke uttrykkelig er avtalt.