8.2 Rettspolitiske utgangspunkter og «best practice»
En rekke forhold taler for å behandle avtaletolkning og –utfylling forskjellig når det gjelder voldgiftsrettens mulige plikt til å forelegge ikke-påberopt rettsanvendelse for partene. Voldgiftsrettens avtaletolkning vil i normaltilfellene knytte seg til en eller flere omtvistede avtaleklausuler. Avtaletolkning kan derfor forenklet sett anses som et «internt» anliggende, der perspektivet retter seg mot avtalen i seg selv, og dens innhold. Ved avtaleutfylling kan voldgiftsretten imidlertid også bygge på mer «eksterne» rettskilder: Mest typisk kan den falle tilbake på løsninger i bakgrunnsretten dersom kontrakten er taus eller uklar. Dette reiser en rekke egne problemstillinger.
I rettssystemer som bygger på «jura novit curia», kan voldgiftsretten i prinsippet velge å trekke inn både deklaratoriske og preseptoriske bestemmelser i den nasjonale bakgrunnsretten. De aktuelle rettsgrunnlagene vil imidlertid begrenses av voldgiftsrettens kompetanse i saken. Som jeg tidligere har beskrevet, stiller modelloven moderate krav på dette punktet. Betenkelighetene vil derimot særlig vise seg i internasjonale saker. Dersom partene og/eller deres prosessfullmektiger kommer fra andre land enn det rettssystemet som avtaleforholdet reguleres av, taler hensynet til kontradiksjon og «due process» for å se bort ifra «jura novit curia». Som fremhevet tidligere, bør voldgiftsretten ikke spørre seg om «jura novit curia» gjelder i det rettssystemet der saken finner sted, men heller om rettsanvendelsen er egnet til å «overraske» partene. Om den kommer til at et ikke-påberopt rettsgrunnlag må trekkes inn, taler sterke grunner for at «best practice» vil være å forelegge spørsmålet for partene først.
Det kan nok argumenteres for at ulovfestet bakgrunnsrett vil være vanskeligere å forutse, og derfor mer «overraskende», enn lovfestet rett. Det vil for eksempel være mer betenkelig om voldgiftsretten bygger på ulovfestede passivitetsregler enn en lovfestet reklamasjonsbestemmelse. Det «overraskende» elementet i dette tilfellet er imidlertid heller at hva som nærmere ligger i «ulovfestede passivitetsregler» kan være omtvistet, enn at rettsgrunnlaget er ulovfestet. Som jeg vil komme tilbake til i kapittel 8.3.3 under, har en sondring mellom lovfestet og ulovfestet rett som en retningslinje i «overraskelseskriteriet» derfor lite for seg.
«Best practice» ved avtaletolkning er med andre ord ikke nødvendigvis overførbart til avtaleutfylling. Kravene til kontradiksjon ved avtaleutfylling vil være mer presserende enn ved «ren» -tolkning. Spørsmålet er likevel: Når kan voldgiftsrettens avtaleutfylling anses så «overraskende» at voldgiftsdommen etter de materielle minstekravene må settes til side? Spørsmålet er behandlet i en svensk avgjørelse, som vil analyseres i neste punkt.