8.1 Innledning
En metodologisk utfordring ved typetilfelleanalyser, er at leseren kan komme til å trekke forhastede slutninger om rettstilstanden som følge av likhetene mellom to typetilfeller. Det må derfor has in mente at drøftelsene her er nettopp dette – typer –, og at voldgiftsrettens adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag til slutt vil bero på de hensynene som gjør seg gjeldende fra sak til sak. Samtidig sier typetilfellene noe om kjennetegnene ved ulike problemkomplekser, og derved hvilke hensyn som ofte i praksis vil gjøre seg gjeldende i slike situasjoner. Med tanke på dette, er det mulig at konklusjonene i forrige kapittel, om avtaletolkning, vil ha overføringsverdi til voldgiftsrettens avtaleutfylling. Grensen mellom avtaletolkning og –utfylling er ikke alltid åpenbar,(1) Se bl.a. Hagstrøm m.fl. (2021), s. 175–176. noe som kan tale for en felles behandling av emnene. Som jeg vil forklare nedenfor, vil imidlertid de to typetilfellene i noen situasjoner måtte gis svært ulike løsninger.
Drøftelsene i kapittel 7 gir relativt begrenset veiledning for når en voldgiftsdom som bygger på ikke-påberopte rettsgrunnlag i praksis må kjennes ugyldig. For å se nærmere på dette spørsmålet, vil jeg i dette kapitlet behandle Svea hovrätts dom T 1968-16 («City Säkerhet»), som ifølge den svenske litteraturen er veiledende på dette punktet.(2)Hope og Hallberg (2018), s. 366. Først vil jeg imidlertid drøfte noen rettspolitiske utgangspunkter, og hva som er «best practice» ved utfylling av avtaler.