MarIus

7.7 Oppsummering og konklusjoner

Selv om «Axelbolaget»- og «Taewoong»-dommene formelt sett bygger på en mer «tradisjonell» og sivilprosessbasert tilnærming til kompetanseoverskridelse, synes de funksjonelt sett å gi voldgiftsretten relativt vide rammer for ikke-påberopt avtaletolkning. Enten det er ved å definere avtaletolkning som en bevisvurdering, eller å utvide virkeområdet til «jura novit curia», ligner svensk og dansk rettspraksis mer på modellovens løsning enn man kunne forventet basert på litteraturen. Borns oppfordring til en pragmatisk tilnærming til kompetanseoverskridelse har dermed ikke bare forankring i modelloven og den internasjonale litteraturen, men også i noen grad i skandinavisk rettspraksis. At både modelloven og skandinavisk rettspraksis bygger på en slik tilnærming, taler for en lignende pragmatisme i norsk rett.(1) Se kapittel 1.2.2 og 7.1.

Videre tyder analysene på at det er relativt bredt grunnlag for å hevde at det gjelder et «overraskelseskriterium» i skandinavisk voldgift. Denne kan sette visse begrensninger i voldgiftsrettens adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag, herunder prinsipper om avtaletolkning. Selv om skandinaviske domstoler bygger på et utgangspunkt om «jura novit curia», står de dermed likevel ikke helt «fritt» til å bygge på en rettsanvendelse som avviker for mye fra partenes prosedyre, prosesskriv og fremstilling av saken for øvrig.

Avgjørelsene taler også for at «overraskelseskriteriet» hovedsakelig knytter seg til partenes forventinger i saken, og følgelig til et bredere krav om forutberegnelighet. Dette samsvarer godt med Knuts’ oppfatning om at «the surprise element» kan ses på som et utslag av «due process».(2) l.c. I tillegg synes de de samme momentene som inngår i vurderingen av hva som er «best practice», å ha relevans ved vurderingen av ugyldighet.(3) Se kapittel 4.2.4.

Samtidig viser analysen at det skal svært mye til for at en voldgiftsdom som bygger på ikke-påberopte prinsipper om avtaletolkning kan settes til side. Både de norske og øvrige skandinaviske dommene er derfor forenlige med modellovens og New York-konvensjonens formål om ensartede løsninger internasjonalt, og tilbakeholdenhet med overprøvingen av voldgiftsdommer. At ingen av dommene endte med ugyldighet, henger nok også sammen med at det er vanskelig å se for seg når voldgiftsrettens avtaletolkning vil være så overraskende for partene at voldgiftsdommen må tilsidesettes.

I saker om avtaletolkning vil voldgiftsretten med andre ord sjelden risikere ugyldighet der den bygger på ikke-påberopte tolkningsprinsipper. Der saken gjelder mer alminnelige tolkningsprinsipper, vil «best practice» derfor ofte være å prioritere effektivitet: Sentral «pensumjus» vil sjelden være overraskende for partene.(4) Se kapittel 4.2.4. Som «Axelbolaget»- og «Taewoong»-dommene illustrerer, vil det motsatte gjelde ved mer «perifere» tolkningsprinsipper.

I begge sakene ble det som grunnlag for ugyldighet blant annet anført at voldgiftsretten hadde bygget på contra proferentem-regelen. Anvendelsen av dette tolkningsprinsippet krever at det har kommet frem under saksgangen hvem av partene som utformet avtalen. Dersom opplysninger om dette bare har kommet frem «i forbifarten» under hovedforhandlingen, er det i utgangspunktet ingen ugyldighetsgrunn at voldgiftsretten bygger på det, iallfall etter modelloven artikkel 34(2)(a)(iii).(5) Se kapittel 4.3.2. Som dommene illustrerer, kan «overraskelsen» likevel være stor nok til at den tapende part senere vil vurdere et ugyldighetssøksmål. «Best practice» i slike tilfeller vil derfor være å prioritere kontradiksjon over effektivitet, og forelegge spørsmålet for partene.

Mens de norske og skandinaviske dommene som ble analysert i dette kapitlet gir støtte et overraskelseskriterium i norsk rett, og til dels for hvilke momenter som inngår i vurderingen, vil jeg i neste kapittel undersøke nærmere i hvilke tilfeller overraskende rettsanvendelse i praksis kan føre til ugyldighet.