MarIus

7.6.1 Innledning

Danmarks Højesterets dom U.2016.1558/2 H gjaldt en tvist mellom Taewoong Inc. («Taewoong»), et sør-koreansk selskap, og det danske selskapet AH Industries A/S («AH Industries»). Dommen tyder på at voldgiftsrettens adgang til å tolke avtaler er vid, og kan tyde på at det også i dansk rett gjelder et slags «overraskelseskriterium».

Partene i saken hadde tidligere inngått en distribusjonsavtale om produksjon og salg av såkalte «flenser», som benyttes for å koble sammen vindmøller.(1) U.2016.1558/2 H, s. 2. I 2007 ønsket Taewoong å avslutte avtaleforholdet, og det oppsto tvist om tolkningen av distribusjonsavtalen.(2) l.c. I voldgiftssaken foretok voldgiftsretten en grundig tolkning av avtalen, bygde på dels andre tolkningsprinsipper enn partene hadde prosedert på, og kom til at Taewoong var erstatningsansvarlig for mislighold.(3) Ibid., s. 1. Taewoong tok deretter ut ugyldighetssøksmål, og anførte kompetanseoverskridelse og manglende kontradiksjon. Tilsidesettelseskravet ble avvist.

7.6.2 Kompetanseoverskridelse

Højesterets begrunnelse er relativt kortfattet i forhold til nyere norsk høyesterettspraksis, noe som er nokså vanlig i danske dommer. Dermed er det desto viktigere å undersøke hvordan dommen er forstått i litteraturen. Premissene innledes med en rekke henvisninger til de relevante rettskildene, herunder de danske forarbeidenes drøftelse av modelloven artikkel 34 og New York-konvensjonen artikkel V. Forarbeidene fremhever at det er en målsetning å skape «harmoni» mellom ugyldighetsgrunnene i den danske voldgiftsloven, og nektelsesgrunnene i artikkel V i New York-konvensjonen.(4) Ibid., s. 103.

Højesteret konstaterte deretter at voldgiftsrettens avtaletolkning lå innenfor partenes «påstande og anbringender», og at det følgelig ikke forelå noen kompetanseoverskridelse.(5) Ibid., s. 107. Dette er interessant i lys av voldgiftsrettens grundige avtaletolkning, som til dels bygget på ikke-påberopte tolkningsprinsipper.(6) Lookofsky og Petersen (2018), s. 126–127. Mens den danske litteraturen forutsetter at kompetanseoverskridelse i voldgift må bygge på analogier fra retsplejeloven § 388,(7) Schiersing (2016), s. 489; Juul og Thommesen (2008), s. 210; Lookofsky og Petersen (2018), s. 123–124. kan Højesterets premisser tyde på at terskelen for ugyldighet likevel er høyere enn for opphevelse i sivilprosessen.

I den danske litteraturen anses dommen imidlertid som uttrykk for «jura novit curia», dvs. at voldgiftsretten ikke var bundet av partenes rettslige anførsler om tolkningen av distribusjonsavtalen. Schiersing har beskrevet dommen som en «klassisk vurdering af, om voldgiftskendelsens resultat og begrundelse kunne rummes i de påstande respektive anbringender, der var gjort gældende.»(8) Schiersing (2016), s. 492. Dersom dette er riktig, er det grunn til å tro at Højesteret anså avtaletolkningen i seg selv som rettsanvendelse, slik at voldgiftsretten likevel ikke var bundet av partenes anførsler. Så lenge avtaletolkningen bygget på rettsfakta som partene hadde påberopt, kunne voldgiftsretten dermed fritt bygge på ikke-påberopte tolkningsprinsipper. Lookofsky og Petersen synes å dele Schiersings syn på dommen, og fremholder (mine kursiveringer):

«In our view, this Supreme Court judgment confirms the power of Danish arbitral tribunals to interpret and construe a contract independently from the parties’ submissions concerning this interpretation, as long as the decision falls within the applicable law and (generally) within the scope of the parties’ claims and allegations. In this case, the alleged breaches of specific contractual provisions were part of the parties’ allegations, whereas the parties’ submissions concerning the proper interpretation of these contractual provisions were not.»(9) Lookofsky og Petersen (2018), s. 126.

«Taewoong»-dommen illustrerer dermed at selv om rammene for voldgiftsrettens kompetanse i dansk rett fastlegges ut ifra analogier til sivilprosessen, har voldgiftsretten i praksis, og som følge av «jura novit curia», en vid adgang til å bygge på ikke-påberopte tolkningsprinsipper. Selv om begrunnelsen synes å være en annen enn i «Axelbolaget»-dommen, er resultatet funksjonelt sett det samme.

7.6.3 Forutsatte Højesteret et «overraskelseskriterium»?

Når det gjaldt spørsmålet om kontradiksjon om rettsanvendelsen, synes Højesteret å ha bygget på en svært høy terskel for ugyldighet. Innledningsvis pekte retten på forbudet mot «materiell revision» av voldgiftsdommer, slik at rettsanvendelsen ikke kunne overprøves.(10) U.2016.1558/2 H, s. 106. Spørsmålet om partene hadde fått tilstrekkelig anledning til å uttale seg, måtte videre bero på en «helhedsvurdering», der ugyldighet bare var aktuelt ved brudd på «fundamentale retsplejeprincipper».(11) Ibid., s. 105–107. Højesteret konstaterte deretter nøkternt at partene hadde hatt mulighet til å kommentere «de påstande og anbringender» som voldgiftsretten hadde bygget på, og at Taewoongs anførsel derfor måtte avvises.(12) l.c.

Det er uklart om Højesterets premisser rettet seg utelukkende mot de faktiske forholdene voldgiftsretten bygget på, eller også til rettsanvendelsen. Premissene sier f.eks. ikke noe om voldgiftsrettens bruk av contra proferentem-regelen. I litteraturen er det noe ulike syn på dommen. Lookofsky og Petersen anser den som uttrykk for at voldgiftsrettens anvendelse av ikke-påberopte rettsgrunnlag «is not in itself a basis for setting aside or refusing enforcement of the award.»(13) Lookofsky og Petersen (2018), s. 127. De peker bl.a. på at voldgiftsrettens avtaletolkning var svært utførlig, og til dels bygget på tolkningsprinsipper som partene ikke hadde påberopt.(14) Ibid., s. 126–127.

At voldgiftsdommen ikke ble satt til side, betyr imidlertid ikke at partene under ingen omstendigheter må gis en rett til å uttale seg om rettsanvendelsen. Det kan heller tenkes at Højesteret ikke anså voldgiftsrettens avtaletolkning som tilstrekkelig overraskende for partene til at ugyldighet kunne komme på tale. Schiersing synes å ha en mer pragmatisk oppfatning, og argumenterer for at det «ikke [er] et afklaret spørgsmål, hvor grænsen går for voldgiftsrettens subsumption af retsfaktum under givne retsregler eller juridiske principper uden støtte i parternes anbringender.»(15) Schiersing (2016), s. 494. Istedenfor tar han til orde for at spørsmålet må løses «konkret baseret på den enkelt sags omstændigheder.»(16) l.c. Basert på det som har fremgått om norsk og svensk rettspraksis, og at Højesteret ikke uttrykkelig utelukker et overraskelseskriterium, er dette en fornuftig konklusjon.

7.6.4 Er Danmark «Nordens Sveits»?

«Taewoong»-dommen tyder på at danske, som sveitsiske, domstoler tar «pro-arbitration» bokstavelig.(17) Se om «pro-arbitration» i kapittel 4.2.2. Dommen bygger på en restriktiv tilnærming til overprøving av voldgiftsdommer på «due process»-grunnlag. Premissene er tydelige på at det er en høy terskel for ugyldighet, og at domstolene må vike tilbake fra å overprøve rettsanvendelse.

Mens den danske litteraturen tegner opp rammene for voldgiftsrettens kompetanse med analogier fra retsplejeloven § 338,(18) Schiersing (2016), s. 489; Juul og Thommesen (2008), s. 210; Lookofsky og Petersen (2018), s. 123–124. bygger Højesterets premisser på et mer internasjonalt kildemateriale enn man dermed kunne forvente. Dommen tyder på at kravet om påberopelse av rettsfakta i dansk rett i praksis ikke har ført til den slags overdreven «formalisme» som Born advarer mot.(19) Born (2023), § 25.04[F][4][a]. Dette kan henge sammen med at Højesteret bygger på et strengt «jura novit curia»-prinsipp, der voldgiftsretten fritt kan trekke (rettslige) slutninger fra partenes faktiske anførsler. Ettersom skillet mellom fakta og jus kan være uklart ved overprøvingen av voldgiftsdommer, synes Højesteret å ha foretatt et «kunstgrep» ved å behandle avtaletolkningen mer generelt som «jus»: Som følge av «jura novit curia» ble avtaletolkningen dermed heller ikke begrenset av forhandlingsprinsippet.

Selv om det er ulike syn i litteraturen på hva som kan trekkes ut av dommen, kan den neppe anses å utelukke et overraskelseskriterium, slik Lookofsky og Petersen argumenterer for. Tvert imot skiller ikke Højesteret eksplisitt mellom fakta og jus i premissene, men bygger heller på en pragmatisk «helhedsvurdering» av om partenes rett til kontradiksjon er ivaretatt.(20) U.2016.1558/2 H, s. 107. Dette svarer til oppfatningen om at «due process» har en fast kjerne, der skillet mellom fakta og jus tillegges mindre vekt til fordel for forutberegnelighet.(21) Knuts (2012), s. 680–681.