7.5 «Axelbolaget»-dommen
7.5.1 Innledning
Svea hovrätts dom T 2610-13 («Axelbolaget») gjaldt et tilsidesettelsessøksmål mot en voldgiftsdom om tolkningen av en aksjeoverføringsavtale mellom MHH AS («MHH») og Axel’s Konsult och Förvaltning AB («Axelbolaget»). Etter at avtalen ble inngått, men før MHH hadde betalt det fullstendige vederlaget for aksjene, oppsto det tvist om forståelsen av en rekke misligholdsbestemmelser i avtalen (som var betegnet som «garantier»).(1) Dette er en vanlig begrepsbruk i slike transaksjonskontrakter; se eksempelvis Christoffersen (2005), s. 21. Tvisten ble tatt til voldgift, der et sentralt spørsmål var om «garantiene» oppstilte et objektivt oppfyllelsesansvar, eller kunne underlegges en bredere vurdering der også skyldvurderinger kunne trekkes inn.(2) T 2610-13, s. 8.
Voldgiftsretten kom til at Axelbolaget ikke hadde brutt «garantiene», som den heller betegnet «bestämmelser».(3) l.c. Det ble på dette grunnlag avsagt dom for at MHH måtte betale den resterende kjøpesummen (med unntak for et beløp som ble motregnet). MHH tok deretter ut sak for Svea hovrätt, og krevde opphevelse av voldgiftsdommen på grunnlag av overskridelse av domsmyndigheten og saksbehandlingsfeil. Kjernen i MHHs ugyldighetskrav var at voldgiftsretten ikke hadde adgang til å bygge på ikke-påberopte tolkningsprinsipper, og følgelig måtte kjennes ugyldig. Hovrätten avviste dette, og opprettholdt voldgiftsdommen.
7.5.2 Kompetanseoverskridelse
For hovrätten fremholdt MHH at voldgiftsrettens tolkning av «garantiene» hadde bygget på en rekke faktiske forhold som falt utenfor det fremlagte prosessmaterialet. Spørsmålet var med andre ord om dommen lå utenfor de påberopte rettsfakta. MHH pekte blant annet på at voldgiftsretten hadde trukket slutninger fra aksjeoverføringsavtalens ordlyd, «garantienes» plassering i avtalen (kontraktens system), og fraværet av sanksjonsbestemmelser ved brudd på «garantiene».(4) Ibid., s. 10. I tillegg ble det anført at voldgiftsretten hadde vektlagt det faktum at saksøktes jurister forfattet garantiklausulene: Voldgiftsretten hadde med andre ord bygget på contra proferentem- regelen (også kalt «uklarhetsregelen») om at tolkningen av en uklar avtaleklausul bør gå ut over den part som har utformet den.(5) Ibid., s. 8.
Anførslene ble avvist av hovrätten, som understreket at voldgiftsretten i utgangspunktet har en vid adgang til å tolke avtaler «i den mån prövningen av parternas tvistefrågor kräver det.»(6) Ibid., s. 19. Ifølge hovrätten må avtaletolkning anses som «ett speciellt slags bevisvärdering där den skriftliga avtalshandlingen utgör ett bevisfaktum medan handlingens innehåll i övrigt och det sakförhållande avtalet reglerar är hjälpfakta…»(7) l.c. Uttalelsen er interessant, da den understreker at voldgiftsrettens rettsanvendelse ikke kan løsrives fra faktum i saken og underlegges en (rent) «normativ» vurdering. Premissene tyder derfor ikke på noen sondring mellom «normbaserte» og «bevisbaserte» tolkningsprinsipper, slik Runesson har tatt til orde for.(8) Runesson (2018), s. 294.
Svensk prosessrett sondrer for øvrig mellom rettsfakta, bevisfakta og hjelpefakta. Bevisfakta er faktiske forhold som belyser hvorvidt bevistemaet i saken foreligger. Hjelpefakta retter seg derimot ikke mot bevistemaet, men styrker bevisfaktaenes bevisverdi.(9) Ekelöf m.fl. (2009), s. 18–21
Hovrätten understreket videre at dersom avtaletolkningen bygger på andre forhold enn de påberopte rettsfakta, vil det i utgangspunktet foreligge en kompetanseoverskridelse.(10) T 2610-13, s. 18. Derimot kan voldgiftsretten mer uhindret trekke slutninger i «bevisvärderingen» basert på ikke-påberopte bevis- og hjelpefakta, så lenge partene har fått en «rimlig anledning att förvänta» at det aktuelle forholdet kunne få betydning i avgjørelsen.(11) l.c. Det avgjørende er at partene ikke «överraskas».(12) l.c.
Hovrättens subsumsjon belyser den begrepsorienterte tilnærmingen til kompetanseoverskridelse som svenske domstoler bygger på. Retten behandlet i detalj de tolkningsmomentene som angivelig medførte kompetanseoverskridelse, og vurderte om de faktiske forholdene som voldgiftsretten bygde på, er bevis- og hjelpefakta, eller rettsfakta som må påberopes. Ettersom ingen av disse hadde «karaktären av ett rättsfaktum», forelå det heller ingen kompetanseoverskridelse.(13) Ibid., s. 21–22.
Premissene tyder på at partenes anførsler om avtalens (rettslige) innhold i svensk rett i utgangspunktet betraktes som bevisfakta, som derfor ikke må påberopes. Hovrättens karakterisering av avtaletolkning som en «bevisvurdering» synes å være forstandig: Dermed understrekes det at voldgiftsretten nødvendigvis må forholde seg til et saksforhold, og ikke står helt «fritt» når det gjelder rettsanvendelsen. Samtidig må den unngå at partene overraskes av tolkningsresultatet.
Med bakgrunn i drøftelsen av modelloven tidligere i avhandlingen, kan hovrättens drøftelse muligens synes noe formalistisk. Det må derimot has in mente at LSF § 34(1)(3) inneholder et innvirkningskrav. Dersom voldgiftsretten hadde bygget på ikke-påberopte rettsfakta, ville det derfor ikke nødvendigvis ha vært grunnlag for ugyldighet. Funksjonelt sett synes dommen derfor å ligge relativt nært opp mot modellovens løsning, selv om terminologien som brukes tyder på det motsatte. Heller ikke gir dommen grunnlag for noen sondring mellom «normative» og «bevisbaserte» tolkningsprinsipper.
7.5.3 «Overraskelseskriteriet»
Forutsatt at det ikke forelå noen kompetanseoverskridelse, fremholdt MHH at det iallfall forelå en saksbehandlingsfeil som følge av manglende kontradiksjon om avtaletolkningen.(14) Ibid., s. 10. Axelbolaget innvendte at voldgiftsretten av eget tiltak måtte kunne «tillämpa gällande rättsregler även om dessa regler inte var åberopade.»(15) Ibid., s. 16
Hovrätten avviste uten videre at kontradiksjonskravet var tilsidesatt. Selv om deler av avtaletolkningen ikke ble forelagt partene, kunne den «med hänsyn till parternas processuella ståndpunkter, inte anses överrumplande».(16) Ibid., s. 20. Uttalelsen tyder på at overraskende rettsanvendelse bare vil kunne være en tilsidesettelsesgrunn i mer graverende tilfeller, slik den svenske litteraturen tar til orde for.
Begrunnelsen på dette punktet gir eksplisitt grunnlag for at «overraskende» rettsanvendelse i noen situasjoner vil kunne være en ugyldighetsgrunn. Avgjørelsen gir derimot begrensede holdepunkter for hvordan den nærmere vurderingen av «overraskelseskriteriet» skal foretas. Selv om det ikke uttales uttrykkelig, tyder resultatet på at partene måtte kunne forvente at voldgiftsretten ville drive avtaletolkning, når det var dette saken gjaldt. Dette synes å svare til de momentene som ble drøftet i forbindelse med «best practice» i kapittel 4.2.4.
7.5.4 Oppsummering og konklusjoner
«Axelbolaget» støtter hypotesen om at voldgiftsretten under visse omstendigheter vil være forpliktet til å forelegge rettsanvendelsen for partene, også i rettssystemer hvor voldgiftsretten bygger på et utgangspunkt om «jura novit curia». Den støtter også synspunktet at «overraskelseskriteriet» må vurderes ut ifra partenes prosedyrer, anførsler i prosesskriv og ellers i saken.
Når det gjelder kompetanseoverskridelse, tyder dommen på at selv om svensk rett bygger på et krav om påberopelse av rettsfakta, så skal det i praksis mye til før en voldgiftsdom settes til side på dette grunnlaget. I Runessons omtale av dommen påpeker han avslutningsvis:
«The court may have missed to note – or may not have accepted – the distinction between evidence based and norm based contract interpretation in its description of the nature of contract interpretation. The take away from the case, however, is that an arbitral tribunal should stand free to accept or reject the claimant’s proposition that an invoked contract clause has the meaning that the claimant wants to attribute to it.»(17) Runesson (2018), s. 297.
Det er nok mer nærliggende at hovrätten nettopp «may not have accepted» en slik inndeling. At hovrätten betegner avtaletolkning som en slags bevisvurdering, understreker derimot at avtaletolkning, som rettsanvendelse for øvrig, nødvendigvis må forholde seg til et eller annet faktum. Samtidig er det treffende, som Runesson fremholder, at voldgiftsretten i praksis gis vide rammer for å bygge på ikke-påberopt avtaletolkning. Så lenge avgjørelsen ikke kommer overraskende på partene, som den sjeldent vil gjøre, og voldgiftsretten har bygget på partenes anførsler i saken, vil det derfor sjelden foreligge noen kompetanseoverskridelse i disse tilfellene. I noen grad går de to spørsmålene derfor «hånd i hånd».