7.4 «Jura novit curia» og voldgiftsrettens kompetanse ved avtaletolkning
Som illustrert av «Zachariasbryggen»- og «Trygg-Hansa»-dommene, kan det vanskelig tenkes at voldgiftsrettens avtaletolkning var så overraskende for partene at dommen må kjennes ugyldig. Voldgiftsdommens gyldighet ved ikke-påberopt avtaletolkning vil derfor ofte bero på om det foreligger kompetanseoverskridelse. I denne vurderingen vil det sentrale være om avtaletolkningen bygger på de samme faktiske forholdene som partene har anført i saken. Om domsslutningen ligger innenfor rammen for påstandene, vil sjeldnere komme på spissen ved avtaletolkning.(1) I noen situasjoner blir påstandene likevel relevante. Dersom partene for eksempel har avtalt en tallfestet ansvarsbegrensning, vil et eventuelt erstatningsansvar kunne bero på om ansvarsbegrensningen gjelder for de tapspostene som kreves. Dette vil dels være et spørsmål om avtaletolkning. Heller ikke sondringen mellom krav får særlig betydning her, og bør uansett spille en mindre rolle i voldgift. Spørsmålet er derfor om det kan oppstilles retningslinjer for hvilke tolkningsprinsipper voldgiftsretten kan benytte seg av, og motsatt.
I svensk litteratur har Runesson foreslått at det bør sondres mellom såkalte «normative» tolkningsprinsipper og tolkningsprinsipper som krever påberopelse av et rettsfaktum. Han argumenterer for at noen tolkningsprinsipper er rent normative vurderinger, siden de kun beror på fastleggelsen av en rettslig standard og alminnelige kjensgjerninger, ikke en analyse av de konkrete faktiske forholdene i saken.(2) Ibid., s. 294. Dermed kan voldgiftsretten bygge på dem, uavhengig av partenes faktiske anførsler.
Runesson trekker blant annet frem «the nature and purpose of the contract» og «good faith and fair dealing» som eksempler på slike «normative» tolkningsprinsipper.(3) l.c. Dette svarer i hovedsak til det som i norsk rett betegnes som «avtalens formål» og «redelighet og god tro». Han fremholder at disse prinsippene fritt kan trekkes inn i saken, uavhengig av hva partene har anført. Om såkalte «general principles of law», uttaler han:
«[A] general principle of law, such as the principle that a party in breach shall not benefit from its own breach, may be relied on without a party reference to it. Such considerations are of a normative nature.»(4) Ibid., s. 294–295.
Hva som skal til for at noe anses som et slikt «generelt rettslig prinsipp», og hva som ligger i at de, i motsetning til andre rettslige vurderinger, er «normative», er ikke klart. Særlig to innvendinger kan fremmes mot Runessons oppdeling:
For det første er det diskutabelt om det er grunnlag for å tale om (rent) «normative» tolkningsprinsipper eller «ren rettsanvendelse». Selv om konseptene «redelighet» og «god tro» i seg selv er normative konsepter, gjelder dette i utgangspunktet enhver rettslig vurdering. Hvilke konsekvenser som kan trekkes av anvendelsen av disse konseptene på sakens faktum (subsumsjon), vil dermed nødvendigvis bero på de konkrete forholdene i saken. Om sakens parter har opptrådt i samsvar med, eller i strid med, redelighet og god tro, er ikke en rent normativ vurdering, men et spørsmål om rettsanvendelse. Rettslige vurderinger bygger på en syntetisering av fakta og jus, hvor faktum subsumeres under en rettsregel. Dette gjelder også prinsipper som «redelighet og god tro». Voldgiftsretten kan ikke avgjøre om en part har opptrådt redelig eller ikke uten å ta stilling til faktum i saken. At dette derimot skal kunne anses som en rent «normativ» øvelse, til forskjell fra andre tolkningsprinsipper, er derfor diskutabelt.
For det andre er det få holdepunkter i modelloven, New York-konvensjonen eller den internasjonale litteraturen for at kompetanseoverskridelse primært er ment å ramme avgjørelser som bygger på ikke-påberopte rettsfakta. Skillet mellom tolkningsprinsipper som krever påberopelse av rettsfakta, og ikke, synes derimot i noen grad å bygge på den type «formalisme» som Born advarer mot.(5) Born (2023), § 25.04[F][4][a].
For å oppnå en uniform tolkning av kompetanseoverskridelse etter voldgiftsloven § 43(1)(c), kan det derfor være grunn til å heller se på hva som foreslås i den internasjonale litteraturen. Ifølge Born bør kompetanseoverskridelse etter modelloven artikkel 34(2)(a)(iii) heller enn å knytte seg til om et forhold er påberopt ikke, underlegges en mer bredere vurdering av «whether the parties and tribunal had an opportunity to consider and submit evidence and argument on a particular issue».(6) l.c. I så fall vil det avgjørende ikke være om tolkningsprinsippet krever påberopelse av et rettsfaktum, men heller om det faktum som tolkningsprinsippet gir anvisning på, har vært anført muntlig eller skriftlig.
Den norske praksisen som er drøftet, tyder på at voldgiftsrettens adgang til å bygge på ikke-påberopte tolkningsprinsipper er vid. I tillegg til å vurdere om det er grunnlag for et «overraskelseskriterium» i svensk og dansk praksis, vil jeg i behandlingen av «Axelbolaget»-dommen fortløpende vurdere om den gir støtte for Runessons teori.