MarIus

1.2.1 Innledning

Analysen av norsk rett under voldgiftsloven(1) Lov 14. mai 2004 nr. 25 om voldgift. reiser noen metodologiske spørsmål, særlig når det kommer til betydningen av sivilprosessen, bruken av internasjonale rettskilder og «best practice». Rettskildebildet er internasjonalt, dels fordi den norske voldgiftsloven bygger på UNCITRALs modellov, dels fordi «best practice» i stor grad er utviklet gjennom internasjonale voldgiftssaker.

1.2.2 Uniform tolkning av voldgiftsloven

Voldgiftsloven er utformet både systematisk og innholdsmessig etter United Nations Commission on International Trade Law («UNCITRAL») sin «modellov».(2) Ot.prp. nr. 27 (2003–2004), s. 7. Modelloven er i seg selv ingen lov eller traktat, men har forbildefunksjon for de enkelte nasjonalstaters voldgiftslovgivning. Et sentralt formål ved utarbeidelsen av dagens voldgiftslov var å harmonisere norsk voldgiftsrett med modelloven, blant annet for å gjøre det mer attraktivt for norske og internasjonale parter å få satt voldgiftsretten i Norge.(3) NOU 2001: 33, s. 58. Ønsket om lignende løsninger internasjonalt ble særlig fremhevet.(4) Ibid., s. 55. Selv om modelloven i seg selv ikke er en norsk rettskilde, har den derfor gjennom vedtagelsen av voldgiftsloven fått en plass i det norske rettskildebildet. Så fremt det ikke er grunnlag for å slutte at lovgiver uttrykkelig har ment å fravike modellovens løsninger, bør voldgiftsloven tolkes uniformt med bestemmelsene i denne.(5) Berg (2006), s. 35; Kolrud m.fl. (2007), s. 18; Woxholth (2013), s. 97; Cordero-Moss (2020), s. 316.

Voldgiftslovens bestemmelser om ugyldighet og anerkjennelse og fullbyrdelse av voldgiftsdommer, i henholdsvis voldgiftsloven §§ 43 og 46, bygger direkte på modelloven artikkel 34 og 36.(6) Ot.prp. nr. 27 (2003–2004), s. 110–113; NOU 2001: 33, s. 113–117. Disse bestemmelsene i modelloven er på sin side utformet etter artikkel V i New York-konvensjonen om anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske voldgiftsdommer.(7) Cordero-Moss (2022), s. 120–121; Ot.prp. nr. 27 (2003–2004), s. 113–114; NOU 2001: 33, s. 117–118. Norge ratifiserte New York-konvensjonen ved kongelig resolusjon 9. desember 1960. Også forarbeidene understreker at voldgiftsloven § 46 er ment å svare til artikkel V.(8) Ot.prp. nr. 27 (2003–2004), s. 113–114; NOU 2001: 33, s. 117–118. Dermed vil også rettskilder som belyser forståelsen av New York-konvensjonen kunne ha relevans ved tolkningen av voldgiftsloven.

Ettersom en rekke land har tiltrådt New York-konvensjonen og/eller har bygget opp voldgiftslovgivningen etter modelloven, bidrar den uniforme tolkningen av disse til en effektiv håndhevelse av voldgiftsdommer internasjonalt.(9) Woxholth (2013), s. 60 og 96. Samtidig danner ugyldighets- og nektelsesgrunnene de ytre grensene for voldgiftsrettens handlingsrom.(10) Cordero-Moss (2016), s. 292. Hvorvidt voldgiftsretten kan bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag, må derfor fastlegges innenfor disse rammene.

Der det ikke kan utledes en klar løsning i samsvar med modelloven eller New York-konvensjonen, vil også andre internasjonale rettskilder kunne få relevans.(11) Tørum (2018), s. 114. I slike tilfeller kan praksis fra domstolene i andre modellovsland, juridisk litteratur om forståelsen av modelloven og publisert voldgiftspraksis være relevante.(12) Berg (2006), s. 36. Dersom disse bidrar til å avklare modellovens løsning, kan de derfor tillegges en viss relevans også i norsk rett.

Dette kommer bl.a. til uttrykk i Høyesteretts kjennelse HR-2023-573-A («Bølgedemper»). Saken gjaldt forsikringsoppgjøret etter at en bølgedemper hadde totalhavarert, og hvorvidt forsikringsselskapet var bundet til en voldgiftsklausul mellom en båtforening og leverandøren av bølgedemperen. Førstvoterende påpekte uttrykkelig at «[v]ed tvil om tolkningen av den norske voldgiftsloven vil … løsningen i andre land som har lovgivning basert på UNCITRAL-modellen, kunne være et tolkningsmoment.»(13) HR-2023-573-A, avsnitt 45. Tilsynelatende som et støttemoment, påpekte førstvoterende videre at tolkningsresultatet ikke syntes å stride mot «internasjonal konsensus.»(14) l.c. En slik metodologisk tilnærming støttes både av voldgiftslovens forarbeider og oppfatninger i norsk litteratur.(15) Tørum (2018), s. 114; Berg (2006), s. 36. I avhandlingen vil jeg derfor også se hen til internasjonal rettspraksis der de norske rettskildene ikke gir noen åpenbar løsning på problemstillingene.

Av internasjonal litteratur er standardverkene til Gary B. Born(16) Born (2023). og Redfern og Hunter(17) Blackaby m.fl. (2022). sentrale veiledere for forståelsen av modelloven og New York-konvensjonen.(18) Tørum (2018), s. 114, om fastleggelsen av internasjonal «best practice». Dersom det kan utledes klare løsninger i henhold til disse, bør det være gode grunner til en avvikende regulering i norsk rett, iallfall når det gjelder hva som er «best practice».(19) l.c. Begge bygger på en internasjonal tilnærming der rettspraksis fra en rekke land, særlig modellovsland, trekkes frem. I analysen av utenlandske rettssystemer vil jeg derfor i stor grad bygge kildematerialet i disse.

Utover voldgiftslovens umiddelbare forbilder kan også annet internasjonalt kildemateriale være relevante tolkningsmomenter ved fastleggelsen av norsk rett. Dette følger blant annet av Høyesteretts kjennelse HR-2017-1932-A («Skaugen»). Saken gjaldt spørsmålet om et norsk rederi var bundet av en voldgiftsavtale mellom et kinesisk verft og en tysk motorleverandør. Selv om tvisten skulle løses etter norsk rett, fremhevet førstvoterende at også «utenlandske kilder kan være relevante i kraft av sin argumentasjonsverdi, og særlig på et område som voldgift der de norske reglene langt på vei er søkt tilpasset internasjonale regler.»(20) HR-2017-1932-A, avsnitt 113. Det ble pekt på at det synes å være en «trend i internasjonal voldgift» å underlegge slike spørsmål en såkalt «de-nasjonalisert tilnærming og friere overveielser om partenes felles forutsetninger og rimelige forventninger.»(21) Ibid., avsnitt 114.

Synspunktet har klar støtte i voldgiftslovens forarbeider og ønsket om ensartede løsninger internasjonalt. Mer betenkelig er førstvoterendes påfølgende bemerkning, om at hva som nærmere bestemt følger av en de-nasjonalisert tilnærming «i noen grad [vil] bli farget av tilvant norsk juridisk tenkemåte.»(22) l.c. Der modelloven gir en klar løsning på et spørsmål som ikke uttrykkelig er fraveket i voldgiftsloven, er det vanskelig å se at dette vil være riktig. Om det imidlertid rent faktisk er tilfelle, bør slik praksis ikke oppfordres til. Å åpne opp for en tilpasning av internasjonal konsensus til «norsk juridisk tenkemåte» kan fort føre til analogisering fra tvisteloven.(23) Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile saker. Som jeg vil gjøre rede for nedenfor, er det som den klare hovedregel ikke rom for dette.

1.2.3 Forholdet til sivilprosessen

Det kan synes kontraintuitivt at spørsmålene som reises i avhandlingen analyseres ut ifra internasjonal praksis og litteratur, når løsningene på de tilsvarende spørsmål i sivilprosessen er relativt klare. Det er fristende å søke veiledning i tvistelovens § 11-3 første ledd, første punktum:

«Retten skal, innen de rammer som følger av § 11-2 første ledd, av eget tiltak anvende gjeldende rettsregler.»

Bestemmelsen betegnes i den sivilprosessuelle litteraturen nettopp som uttrykk for «jura novit curia»:(24) Robberstad (2021), s. 27; Pedersen og Skoghøy (2020), s. 223. Innenfor rammene av partenes krav, påstander og påstandsgrunnlag, og eventuelt rett til kontradiksjon, må domstolene komme frem til den materielt riktigste løsningen på saken. Når voldgiftsloven bygger på modelloven og er ment å bidra til ensartede løsninger internasjonalt, er det imidlertid ikke rom for analogisering fra tvisteloven.(25) Tørum (2018), s. 113–114; Berg (2017), s. 89; Berg (2006), s. 33; NOU 2001:33, s. 105. Som understreket av Tørum, er «[p]risen for en moderne voldgiftslov som er løsrevet fra norsk sivilprosess … færre skarpskårne regler og en mer kompleks rettskildesituasjon».(26) Tørum (2018), s. 114. Som jeg vil behandle senere, ser det likevel ut til at dansk rett har et mer pragmatisk syn på anvendelsen av tvisteloven. Det er heller ikke grunnlag for noen differensiering mellom norske og internasjonale tvister på dette punkt: Voldgiftsloven gjelder på lik linje for nasjonale og internasjonale tvister.(27) Voldgiftsloven § 1.

1.2.4 Betydningen av «best practice»

Der modelloven og det internasjonale kildematerialet ikke gir grunnlag for noen klar løsning på et prosessuelt spørsmål, kan det være hensiktsmessig å se hen til om internasjonal «best practice» gir anvisning på en bestemt tilnærming.(28) Tørum (2018), s. 114; Oldenstam og Löf (2015), s. 304. Begrepet er en betegnelse på de løsninger på prosessuelle spørsmål som forventes av erfarne praktikere, voldgiftsdommere og det øvrige juridiske miljø.(29) Oldenstam og Löf (2015), s. 281. Ettersom voldgifter ofte er konfidensielle, kan det være vanskelig å identifisere nøyaktig hva slike forventninger går ut på.(30) l.c. Veiledning for fastleggelsen av «best practice» kan imidlertid søkes i såkalte «guidelines», rapporter, toneangivende internasjonal litteratur, og saksbehandlingsregler i etablerte voldgiftsinstitutter.(31) Tørum (2018), s. 119; Oldenstam og Löf (2015), s. 281–282. Saksbehandlingsreglene i de nordiske voldgiftsinstituttene gir begrenset veiledning for problemstillingene. I HR-2017-1932-A («Skaugen») synes førstvoterende å tillegge slik litteratur stor vekt.(32) HR-2017-1932-A, avsnitt 114–115; Tørum (2018), s. 114. Hvorvidt «best practice» må anses som såkalt «soft law», er et definisjonsspørsmål, og vil ikke drøftes her.

I tillegg til relevant litteratur, kan International Law Associations («ILA») «Resolution No. 6/2008 on Ascertaining the Contents of the Applicable Law in International Commercial Arbitation» gi forslag til løsninger på problemstillingene som vil reises. ILA-resolusjonen gir en mer detaljert regulering av spørsmål vedrørende voldgiftsrettens rettsanvendelse enn de nordiske voldgiftsinstitusjonenes saksbehandlingsregler, og er derfor av særlig interesse her.