MarIus

7.2.1 Innledning

Gulating lagmannsretts dom LG-2010-175 874 («Zachariasbryggen») gjaldt et ugyldighetssøksmål mot en voldgiftsdom om fastsettelsen av utløpstiden til en leiekontrakt for et næringslokale. Tvistens parter var Zachariasbryggen AS (også omtalt som «utleieren») og Zachariasbryggen Restauranter AS (også omtalt som «leietageren»). Leieavtalen ble opprettet i 1991, mellom leietageren og en tidligere utleier, mens Zachariasbryggen AS først trådte inn i kontrakten i 2005. Da det oppsto tvist om leieforholdets utløpstidspunkt, ble saken tatt til voldgift. Et sentralt spørsmål i voldgiftssaken var hvilken vekt partenes subjektive oppfatning om utløpstidspunktet måtte få for tolkningen av avtalen. Basert på hensynene bak godtroerverv (ekstinksjon) kom voldgiftsretten til at det måtte foretas en objektiv tolkning av avtalen. Senere tok leietageren ut ugyldighetssøksmål, og anførte at voldgiftsretten med dette hadde gått utenfor rammene for sin kompetanse, og tilsidesatt partenes rett til kontradiksjon.(1) TNOHO-2010-12696, side 3. Tingretten opprettholdt voldgiftsdommen, og anken til lagmannsretten ble enstemmig forkastet.

7.2.2 Analyse av «Zachariasbryggen»-dommen og voldgiftslovens materielle minstekrav

Ved første øyekast bygger «Zachariasbryggen»-dommen på et utpreget skille mellom jus og faktum: Mens partene setter rammene for voldgiftsrettens faktiske avgjørelsesgrunnlag, har retten, ifølge tingretten, «herredømme over» jusen.(2) Ibid., side 9. Synspunktet kan minne om Brækhus’ uttalelse om at «retten er suveren når det gjelder rettsanvendelsen.»(3) Brækhus (1999), s. 275. Samtidig gir både tingrettens og lagmannsrettens premisser holdepunkter for at voldgiftsretten i visse tilfeller kan være forpliktet til å forelegge rettsspørsmål for partene.

For lagmannsretten anførte leietageren at voldgiftsretten de facto hadde bygget på ikke-påberopte ulovfestede ekstinksjonsregler, og at rettsanvendelsen derfor var «nyskapande og bryt grunnleggjande med vanlege tolkingsprinsipp.» Utleieren motsatte seg leietagerens anførsler, og pekte på at det ikke var adgang til materiell overprøving av voldgiftsdommer.

Når det gjaldt partenes eventuelle rett til kontradiksjon om rettsanvendelsen, konstaterte lagmannsretten uten videre at «val av tolkingsstandard i skilsrettssaka [er] eit spørsmål om lovbruk.» Partene hadde fått uttale seg om de faktiske forholdene voldgiftsretten hadde bygd på, og basert på dette hadde lagmannsretten ingen merknader til tingrettens utgangspunkt:

«Utgangspunktet for rettsanvendelsen er at retten er ubundet av partenes påstander og syn på rettsanvendelsen, så lenge avgjørelsen baserer seg på et faktisk grunnlag som har vært gjenstand for kontradiktorisk behandling og ligger innenfor partenes påstandsgrunnlag jf tvl § 11-3. Det samme må gjelde ved voldgift dersom ikke voldgiftsavtalen skulle regulere dette på annen måte, jf vl. § 31.»(4) TNOHO-2010-12696, side 8.

Om sakens konkrete omstendigheter uttalte tingretten: «Tolkning av kontrakt og som her, valg av tolkningsstandard, er rettsanvendelse.» Selv om voldgiftsrettens tolkningsresultat «rettslig sett kan være diskutabelt», var det like fullt tale om rettsanvendelse «som retten har herredømme over.»(5) Ibid., side 9. Ettersom voldgiftsrettens syn bygde på de faktiske forholdene som var fremme under saken, forelå det «ingen ytterligere plikt til kontradiksjon om rettsreglene.»(6) l.c.

Det ble dessuten understreket at når partene selv hadde fremhevet hensynene bak ekstinksjonsreglene som grunnlag for å anlegge en objektiv tolkningsstandard, «er [det] kanskje ikke så overraskende» (min kursivering) at voldgiftsretten bygde på slike synspunkter.(7) l.c.

Også lagmannsrettens premisser utover henvisningen til tingretten gir holdepunkter for at voldgiftsretten i visse tilfeller kan være forpliktet til å forelegge rettsspørsmål for partene. Etter henvisningen til tingrettsdommen, pekte lagmannsretten på at (mine kursiveringer):

«Slik spørsmålet om rettsbruken var presentert samanhalde med grunngjevinga og standpunktet til skilsretten, er det ikkje noko som tilseier at skilsretten burde ha oppmoda partane til å koma med ytterlegare merknader kring den lovbruken som skilsretten la til grunn.»

Både lagmannsrettens og tingrettens begrunnelse kan tas til inntekt for at om en avgjørelse er «overraskende», slik tingretten selv uttrykker det, kan en plikt til å forelegge rettsanvendelsen for partene oppstå. Det sies derimot ikke noe om når en slik plikt vil oppstå. Premissene kan tas til inntekt for at spørsmålet krever en sammenligning av voldgiftsrettens rettsanvendelse med partenes egne prosedyrer: Både lagmannsretten og tingretten fremhevet at voldgiftsrettens rettsanvendelse i hovedsak bygde på partenes egne anførsler. Dette synes å svare til det som er lagt til grunn i Del II, nemlig at en avgjørelse særlig vil være overraskende der voldgiftsrettens begrunnelse bygger på helt andre rettslige synspunkter enn partenes.(8) Se kapittel 4.4.4. Samtidig er det visse svakheter ved de delene av tingrettens begrunnelse som lagmannsretten viser til.

For det første forankres tingrettens sondring mellom fakta og jus uttrykkelig i rene sivilprosessuelle rettskilder. Tingretten henviser til tvisteloven § 11-3 for påstanden om at retten er «ubundet» av partenes syn på rettsanvendelsen, så lenge det har vært kontradiksjon om de faktiske forholdene. Som grunnlag for dette synspunktet, viste den også til litteratur fra sivilprosessen.(9) TNOHO-2010-12696, side 8. Metodologisk er dette en diskutabel innfallsvinkel. Voldgiftsloven bygger på modelloven, og tvisteloven har som den klare hovedregel ikke relevans ved tolkningen av denne. At voldgiftsloven ikke inneholder en bestemmelse som svarer til tvisteloven § 11-3(1), medfører med andre ord ikke at bestemmelsen uten videre kan anvendes analogisk.

For det andre synes tingretten uten videre å anta at voldgiftsloven § 31 gir uttrykk for «jura novit curia», slik tvisteloven § 11-3(1) gjør.(10) Se kapittel 3.2. Ifølge § 31 skal voldgiftsretten «anvende de rettsregler som partene har valgt for de materielle tvistespørsmål saken gjelder». Dette knytter seg til partenes lovvalg. Bestemmelsen sier ikke hvorvidt voldgiftsretten, innenfor lovvalget, er bundet av partenes rettslige anførsler, eller har rett til kontradiksjon om rettsanvendelsen.(11) Sml. Bonomi og Bochatay (2018), s. 379, om PILA artikkel 187(1), en lignende bestemmelse i sveitsisk rett. Verken voldgiftslovens eller modellovens forarbeider gir grunnlag for en slik slutning. Til illustrasjon har den engelske EAA § 46(1)(a) en lignende bestemmelse, som krever at voldgiftsretten bygger på «the law chosen by the parties». Dette er ikke til hinder for at partene i saker underlagt EAA som den klare hovedregel må gis anledning til å uttale seg om ikke-påberopte rettsgrunnlag.(12) Se kapittel 4.4.4.2.

At voldgiftsretten i prinsippet ikke er bundet av partenes rettslige anførsler eller valg av rettsgrunnlag, er likevel et korrekt utgangspunkt. Om dette er det bred enighet internasjonalt.(13) Born (2023), §25.04[F][4][a]; Blackaby m.fl. (2022), s. 304; Cordero-Moss (2022), s. 113; Lindskog (2020), s. 761; Mistelis og Potocnik (2018), s. 167; Schiersing (2016), s. 489–490; Woxholth (2013), s. 874 og 924. Dette er imidlertid noe annet enn at partene (eventuelt) har rett til å uttale seg om rettsanvendelsen. Istedenfor å forankre utgangspunktet i tvisteloven § 11-3 eller voldgiftsloven § 31, kan det være riktigere å se dette som et ulovfestet voldgiftsrettslig prinsipp.

Når det gjelder spørsmålet om kompetanseoverskridelse, konstaterte lagmannsretten kort at voldgiftsrettens objektive tolkningsstandard «samsvarde med dei merknadene som utleigar hadde gjort gjeldende.» Begge parter hadde fremhevet «omsynet til tredjemann», herunder partenes subjektive oppfatning av utløpstiden. I tillegg var «analogien til ekstinksjon med dei omsyna som grunngjev bruk av dette regelsettet» fremhevet av utleier.

Det er vanskelig å forene lagmannsrettens premisser på dette punktet med de utgangspunktene som for øvrig legges til grunn i avgjørelsen. Vurderingen av om voldgiftsretten hadde gått utenfor påstandsgrunnlagene, synes hovedsakelig å fokusere på at ekstinksjonsanalogien og hensynet til tredjemann hadde vært fremhevet av partene selv. I dette synes det nærmest å ligge som forutsetning at voldgiftsretten i motsatt tilfelle, dvs. om de ikke ble fremhevet, hadde vært utelukket fra å bygge på dem. Argumentasjonen har likhetstrekk med kravene til påberopelse av faktum. Som lagt til grunn i Del II, er det imidlertid verken etter modelloven eller voldgiftsloven § 32 noe krav om påberopelse av rettslige anførsler.

Det kan tenkes at lagmannsretten mente å referere til de faktiske forholdene som partenes rettslige anførsler bygde på, og at disse var påberopt. Samtidig hadde utleier uttrykkelig anført at «leigetakar [gjorde] den subjektive tolkingsstandarden gjeldande som påstandsgrunnlag». Når lagmannsretten ga utleier medhold og avviste tilsidesettelsessøksmålet, er det interessant at anførselen ikke ble avvist.