7.1 Innledning
De fleste voldgiftssaker vil i en eller annen form innebære kontraktstolkning.(1) Runesson (2018), s. 292. Om voldgiftsretten i det hele tatt har jurisdiksjon til å behandle en sak, beror på en tolkning av voldgiftsavtalen. Selv om partene i mange tilfeller vil ha avtalt hvilket lands materielle rett kontrakten skal reguleres av, vil de sjeldnere ha avtalt nøyaktig hvilke prinsipper om avtaletolkning voldgiftsretten skal bygge på. Etter det formelle utgangspunktet, «jura novit curia», er dette heller ikke nødvendig: Voldgiftsretten kan i utgangspunktet benytte ikke-påberopte tolkningsprinsipper for å oppnå et materielt riktig resultat. Spørsmålet er imidlertid når voldgiftsretten, ved å drive selvstendig avtaletolkning, har gått utenfor rammene for sin kompetanse i saken, eller tilsidesatt partenes rett til kontradiksjon.
I skandinavisk rettspraksis er det flere eksempler på ugyldighetssøksmål der voldgiftsretten har bygget på ikke-påberopte tolkningsprinsipper. Dette typetilfellet danner derfor en hensiktsmessig ramme for den videre drøftelsen av problemstillingene, og en nærmere analyse av rettspraksis. Fra norsk rett vil jeg særlig fokusere på Gulating lagmannsretts dom LG-2010-175 874 («Zachariasbryggen») og Borgarting lagmannsretts dom LB-2008-136 865 («Trygg-Hansa»). Begge sakene gjaldt tilfeller der en part anførte at voldgiftsretten hadde gått for langt i å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag, slik at dommen måtte tilsidesettes. I svensk litteratur fremhever Runesson Svea hovrätts dom T 2610-13 («Axelbolaget») som et eksempel på grensen for voldgiftsrettens adgang til å bygge på ikke-påberopte tolkningsprinsipper.(2) Ibid., s. 295–297. Dommen omtales også i den internasjonale litteraturen.(3) Cordero-Moss (2016), s. 325. I dansk litteratur trekkes særlig Danmarks Højesterets dom U.2016.1558/2 H («Taewoong») frem som retningsgivende for dette spørsmålet.(4) Schiersing (2016), s. 489–490; Lookofsky og Petersen (2018), s. 125–126. Følgelig vil jeg konsentrere meg om disse.
Som vil fremgå, gir flere av dommene grunnlag for å hevde at det i norsk og skandinavisk rett gjelder et «overraskelseskriterium». I tillegg illustrerer de at selv om det i teorien kan være utfordrende å fastlegge rammene for voldgiftsrettens kompetanse ved avtaletolkning, står voldgiftsretten i praksis oftest relativt fritt. Jeg vil først se nærmere på norsk rettspraksis, som hovedsakelig knytter seg til spørsmålet om kontradiksjon om rettsanvendelsen. Deretter vil jeg se nærmere på svensk og dansk rettspraksis, der grensene for voldgiftsrettens kompetanse også kommer på spissen.