7 Avslutning
I avhandlingen har jeg vist hvordan fri bevegelighet av finansielle tjenester på det indre marked, muliggjort ved at hjemstatskontroll og hjemstatens tillatelse anerkjennes i alle medlemsstatene, fører til behov for uavhengighet for finanstilsynene i EØS.
Systemet med hjemstatskontroll og gjensidig anerkjennelse medfører at finansforetak i ett land møter konkurranse fra foretak hjemmehørende i andre land, på sitt hjemmarked. Systemet kan føre til at nasjonale markedsaktører legger press på nasjonale tilsyn om å føre næringsvennlig tilsyn, for at de skal kunne være konkurransedyktige i møte med andre medlemsstaters banker. Dette presset kan også rettes mot organer som er overordnet tilsynsorganet, som deretter søker å påvirke tilsynsorganet. Tilsyn som ikke er i samsvar med EØS-rettens krav rokker ved forutsetningen for det indre marked og utgjør en trussel mot den finansielle stabiliteten.
For å sikre finansiell stabilitet i EØS er det vesentlig å ha felles regelverk for tilsyn med kapitalkrav, men dette er ikke tilstrekkelig. Reglene må også anvendes likt. Dette oppnås blant annet gjennom overnasjonalt tilsynssamarbeid. Et sentralt virkemiddel for å oppnå lik tilsynspraksis og tilrettelegge for tilsynssamarbeid er krav om uavhengige tilsynsorganer. Uavhengighetskravet i CRD IV artikkel 4 (4) gjelder både uavhengighet fra markedsaktører og fra politiske organer.
EØS-retten supplerer kravet om nasjonalt uavhengig finanstilsyn med et krav om lojalitet til det europeiske finanstilsynssystemet. Dette bidrar til å gi finanstilsynenes avgjørelser legitimitet. EU-finansbyråene fremmer samarbeid og legger føringer for hvordan finansreguleringen skal forstås og gjennomføres. Dette er til stor hjelp for de nasjonale tilsynene i forbindelse med håndhevelsen av det kompliserte kapitalkravsregelverket. Norges tilknytning til EU-finansbyråene gjennom EFTA-pilaren er sterk nok til at også det norske Finanstilsynet får legitimitet fra det overnasjonale samarbeidet. Det er altså ikke andre hensyn som utgjør «tvingende grunner» til at uavhengighetskravet skal få annet utslag i Norge enn i EUs medlemsstater.
Finanstilsynet har rollen som «vedkommende myndighet» etter CRD IV og må derfor sikres uavhengighet ved utøvelsen av tilsynsoppgaver. Dette krever et brudd med den hierarkiske strukturen i norsk forvaltning. For det første kan Finanstilsynet ikke instrueres i enkeltsaker. I avhandlingen har jeg vist at departementet heller ikke kan gi instruks om regelforståelse, fordi dette vil være til hinder for ensartet tilsynspraksis i medlemsstatene. For det andre må overprøving av Finanstilsynets vedtak gjøres av et uavhengig organ. Finanstilsynslovutvalget har foreslått å opprette Finanstilsynsklagenemnda. Dette vil skjerme tilsynets vedtak fra politisk innflytelse, både på stadiet før vedtakelse og stadiet etter. Finanstilsynets personelle og økonomiske uavhengighet er allerede tilstrekkelig ivaretatt i dagens regelverk.
EØS-rettens krav om uavhengig tilsynsorgan, kombinert med utfyllende harmoniserende finansmarkedsregulering som etterlater lite rom for nasjonale prioriteringer, leder til en avpolitisering av det nasjonale tilsynet med finansmarkedet.