1.3 Rettskildebilde og metode
Målet med avhandlingen er å fastlegge innholdet i kravet om «uavhengighet» i CRD IV artikkel 4 (4). Dette beror på en tolkning av ordlyden i bestemmelsen og andre deler av direktivet. Den viktigste kilden i avhandlingen er derfor EU-rettslig sekundærrett. Tolkningen av sekundærrett gjøres i tråd med EU-rettslig metode, slik den er utviklet i EU-domstolens praksis. Uttrykket «uavhengighet» er ikke definert i direktivet, og ordets alminnelige betydning må derfor tolkes med hensyn til ordlyden, samt formålet med og oppbyggingen av direktivet.(1) Sak C-518/07 avsnitt 17 og 18. For mer om EU-rettslig metode, se Fredriksen og Mathisen (2022) s. 323–382 og Arnesen mfl. (2022) s. 49–67.
Siden avhandlingen gjelder uavhengighetskravet fra et norsk perspektiv, og hvordan det skal gjennomføres i norsk rett, må også EØS-aspektet ivaretas. Ensartet tolkning av EU-reglene som kommer til anvendelse i EØS er grunnleggende for det indre marked.(2) EØS-avtalen artikkel 1 (1) og fortalepunkt 4, 5 og 15, se for eksempel de forente sakene E-9/07 og E-10/07 avsnitt 27. Homogenitetsprinsippet tilsier at tolkningsprosessen må gjøres i to trinn, fordi forskjeller i virkeområde og formål kan føre til ulike tolkninger i henholdsvis EU og EØS.(3) E-9/07 og E-10/07 avsnitt 27 og E-2/06 avsnitt 59 og Fredriksen og Mathisen (2022) s. 328. Jeg vil, med utgangspunkt i at reglene skal tolkes likt, tolke bestemmelsen ved bruk av EU-rettslig metode og påpeke dersom forskjeller mellom fellesskapsretten og EØS-retten utgjør «tvingende grunner» for en annen tolkning i EFTA-landene.(4) Slik EFTA-domstolen gjør i de forente sakene E-9/07 og E-10/07, se avsnitt 31 og som forklart i Fredriksen og Mathisen (2022) s. 329 flg.
Et utslag av homogenitetsprinsippet er EØS-avtalens artikkel 6 som sier at EØS-retten skal tolkes i samsvar med relevante rettsavgjørelser fra EU-domstolen fra før undertegningen av avtalen. I tillegg følger det av ODA-avtalens artikkel 3 (2) at det også skal tas tilbørlig hensyn til EU-domstolens avgjørelser som er truffet etter undertegningen av EØS-avtalen. Det foreligger ikke noen rettspraksis knyttet til uavhengighetskravet i CRD IV, verken fra EU-domstolen, EFTA-domstolen eller norske domstoler. Derfor ser jeg i kapittel 4.2 på EU-domstolens framgangsmåte ved fastleggingen av innholdet i andre uavhengighetskrav og vurderer hva som er overførbart til finanssektoren.
Jeg tar utgangspunkt i norsk offisiell språkversjon der dette finnes.(5) Norsk oversettelse som er kunngjort i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende har samme gyldighet som tekstene på EU-språkene, jf. EØS-avtalen artikkel 129. Dersom norsk offisiell språkversjon ikke er tilgjengelig, vil jeg benytte dansk språkversjon av hensyn til leservennlighet.(6) Dansk er likestilt med de 23 andre offisielle språkversjonene i EU, se Sak C-152/01 avsnitt 32 med videre henvisninger. Når jeg siterer EU-domstolens praksis bruker jeg av samme grunn dansk språkversjon.(7) Den autentiske språkversjonen av EU-domstolens avgjørelser er prosesspråket, jf. EU-domstolens forretningsordener og procesreglementer artikkel 41, men domstolens arbeidsspråk er fransk. (Se om problematikken med rettspraksis på flere språk i Arnesen (2015) del 4). Jeg vil likevel holde meg til dansk språkversjon. Der jeg ser nytten i å sammenholde flere språkversjoner, ser jeg også til engelsk, svensk og tysk språkversjon.
Andre metoderelaterte problemstillinger vil bli behandlet løpende i avhandlingen.