MarIus

5.2.1 Uavhengigheten som er «nødvendig»

Vedkommende myndigheter skal ifølge bestemmelsen sikres de egenskaper, heriblant den uavhengigheten, som er «nødvendig for å ivareta» visse funksjoner.(1) Bestemmelsen oppstiller ikke bare krav til uavhengighet, men også til sakkunnskap, ressurser, driftskapasitet og myndighet. Dette behandles i 5.2.2. Ordet nødvendig peker mot en forholdsmessighetsvurdering. Det samme gjør den omstendighet at kravet relateres til «den uavhengigheten». Med «den uavhengigheten» kan EU-lovgiver mene å peke på ulike typer uavhengighet som er relevant for finanstilsynets ulike funksjoner. Ulike typer uavhengighet vil i praksis utgjøre ulike grader av uavhengighet, hvor frihet fra noen former for ytre påvirkning fører til større grad av uavhengighet enn andre.

At bestemmelsen oppstiller et gradert uavhengighetskrav kommer bedre fram i dansk språkversjon. Her er kravet formulert som at kompetente myndigheter «i nødvendigt omfang» skal ha egenskapene «der er nødvendige» for å ivareta sine funksjoner. Ordlyden «i nødvendigt omfang» peker mot en vurdering av hvilken mengde uavhengighet som er nødvendig. Ordlyden om at det er uavhengigheten og de andre egenskapene «der er nødvendige» peker på at det finnes ulike former for uavhengighet og at ulike tilsynsfunksjoner kan føre til behov for ulike former for uavhengighet.

Formuleringen i den danske språkversjonen skiller seg altså fra den norske ved at den oppstiller vilkår om nødvendighet to ganger. Til sammenligning heter det i henholdsvis svensk, engelsk og tysk språkdrakt tilsvarende som den norske språkversjonen at egenskapene som «krävs» og er «necessary» skal sikres, eller at de «erforderlichen» egenskapene skal sikres. Det doble nødvendighetsvilkåret som oppstilles i dansk språkversjon tilfører imidlertid ikke bestemmelsen noen annerledes betydning. Når det for eksempel i den svenske språkversjonen heter at vedkommende myndigheter skal ha «den sakkunnskap, de resurser, den operativa kapacitet, de befogenheter och det oberoende som krävs», må også dette tolkes som at de ulike egenskapene skal sikres i den grad eller i det omfang de er nødvendige. Det samme gjelder engelsk språkversjon som nevner «independence necessary», og tilsvarende i tysk og norsk språkversjon. Som understreket i kapittel 2 kan uavhengighetsbegrepet ha en gradert betydning, i den forstand at uavhengigheten kan være alt fra delvis til så å si absolutt. Ved fastleggelsen av betydningen av uavhengighetskravet, gjelder det altså å finne graden av uavhengighet som kreves. En annen side av denne saken er, som den danske språkversjonen demonstrerer, hvilken type uavhengighet som kreves.

Det alle språkversjonene har til felles, er at vurderingen av hvilken grad av uavhengighet eller andre egenskaper som kreves, må gjøres på grunnlag av hva som er nødvendig for å ivareta de nevnte funksjonene. Ordlyden kan tyde på at uavhengighetskravet vil variere fra funksjon til funksjon, og at forholdsmessighetsvurderingen må gjøres konkret for hver funksjon CRD IV og CRR tillegger tilsynet.(2) Se i denne retning NOU 2023:6 s. 142. Som jeg pekte på i kapittel 4.2.2, ser ordlyden «uavhengighet» uten forbehold i form av et nødvendighetskrav ved første blikk ut til å utgjøre et sterkere uavhengighetskrav enn det vi finner i CRD IV. Men etter mitt syn er det verdt å vurdere forskjellen på de ulike bestemmelsene kritisk. Det er nemlig vanskelig å se for seg at et uavhengighetskrav ikke skal være underlagt noen som helst form for forholdsmessighetsvurdering. Selv om det ikke kommer tydelig fram av ordlyden i for eksempel GDPR artikkel 52,(3) Hvor det står at «Hver tilsynsmyndighet skal utføre sine oppgaver og utøve sin myndighet etter denne forordning i full uavhengighet». vil det kunne finnes former for direkte eller indirekte ytre påvirkning som det ikke er nødvendig å verne datatilsynet mot. Helt ufarlige påvirkninger, som offentlige retningslinjer for smittehåndtering på arbeidsplassen, stiller seg for eksempel helt annerledes enn instruks om hvordan smittesporing skal håndteres. Her spiller behovet for frihet fra påvirkning inn, i tillegg til relevansen påvirkningen har for det relevante organets oppgaver. Dermed vil det alltid måtte gjøres en viss form for forholdsmessighets- eller nødvendighetsvurdering når man skal fastsette et organs beskyttelse for påvirkning utenfra. Spesielt for uavhengighetskravet i CRD IV artikkel 4 (4) er imidlertid at graden av uavhengighet som kreves etter ordlyden beror på en forholdsmessighetsvurdering, og at denne forholdsmessighetsvurderingen kun knytter seg til noen konkrete funksjoner.

Funksjonene som skal utøves i uavhengighet er de som er knyttet til tilsyn, gransking og sanksjoner. Hva dette innebærer, vil jeg komme tilbake til i kapittel 5.3. Det jeg allerede nå vil påpeke, er at tolkningen min så langt har vist at uavhengighetskravet etter ordlyden i artikkel 4 ser ut til å begrense seg til visse funksjoner og til den graden av uavhengighet som er nødvendig etter en konkret forholdsmessighetsvurdering for hver av disse funksjonene. Disse aspektene ved artikkel 4 demonstrerer etter mitt syn at uavhengighetskravet ikke kun er ment å omfatte markedsuavhengighet.

Markedsuavhengighet er, som jeg redegjorde for i kapittel 2.3, et ukontroversielt krav, og det tolkes strengt.(4) Se for eksempel sak C-718/18 avsnitt 35. Når CRD IV artikkel 4 begrenser virkeområdet til uavhengighetskravet til det som «er nødvendig for å ivareta funksjonene knyttet til tilsyn, gransking og sanksjoner», tyder dette på at kravet ikke er rettet mot markedsuavhengighet. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg at vedkommende myndigheter skal være uavhengig ved fastsettelsen av krav om forhøyet egenkapital, men ikke trenger å være uavhengig av markedsaktørene ved vurderingen av hvem som skal få tillatelse til å utøve virksomhet som kredittinstitusjon.(5) Hvilke handlinger eller oppgaver som faller inn under «tilsyn» i direktivets forstand blir behandlet i kapittel 5.3.3. Det er ikke tvil om at private parter på finansmarkedet vil kunne ha interesse i å påvirke slike avgjørelser. Uavhengighetskravet i artikkel 4 kan etter mitt syn likevel omfatte markedsuavhengighet, men kravet om markedsuavhengighet kan ikke være begrenset til et så snevert virkeområde. Behovet for en slik avgrensning som er gjort i artikkel 4 tyder på at også politisk uavhengighet er omfattet. Det er flere momenter som taler for dette.

Direktivets formål tilsier at politisk uavhengighet er omfattet. CRD IV artikkel 1 har navnet «formål» og lister opp at direktivet fastsetter regler for tillatelse til å øve virksomhet som kredittinstitusjon, vedkommende myndigheters tilsynsmyndighet- og verktøyer, foreneligheten med reglene fastsatt i CRR og offentliggjøringskrav for vedkommende myndigheter. Formålet med direktivet er altså å harmonisere reglene på disse områdene. For å finne formålet med å harmonisere regelverket, ser jeg til direktivets fortale.(6) Fortalen er ikke rettslig bindende, men en del av sammenhengen rundt direktivbestemmelsene som må tas i betraktning ved tolkningen, se Fredriksen og Mathisen (2022) s. 338. EU-institusjonene oppfyller her kravet om begrunnelse for rettsakten som følger av TEUV artikkel 296 (2). I tillegg kan fortalen gi uttrykk for rettsaktens eller en artikkels formål, se Fredriksen og Mathisen (2022) s. 339.

«For at det indre marked skal kunne virke på en tilfredsstillende måte, kreves det ikke bare rettsregler, men også et nært og regelmessig samarbeid og en vesentlig bedre tilnærming av regulerings- og tilsynspraksis mellom vedkommende myndigheter i medlemsstatene.»(7) CRD IV fortalepunkt 6.

Finansmarkedsreguleringen i EU er basert på prinsippene om hjemstatskontroll og gjensidig anerkjennelse.(8) CRD IV fortalepunkt 19 til 22 og vedlegg I. Formålet med direktivet er derfor, som det også framkommer fra sitatet over, å samordne nasjonale bestemmelser om adgang til å utøve virksomhet som kredittinstitusjon og verdipapirforetak, samt deres styringsformer og tilsynsrammer.(9) CRD IV fortalepunkt 2. Konvergens av regulerings- og tilsynspraksis er en viktig forutsetning for å verne og fremme finansiell stabilitet på det indre marked og for å unngå omgåelse av kravene som oppstilles i direktivet, noe som også uttrykkes som et formål i fortalepunkt 67.(10) Dette formålet understrekes i forbindelse med behovet for tilsyn på konsolidert grunnlag, men er viktig også i andre sammenhenger. I CRD IV fortalepunkt 9 understreker EU-lovgiver behovet for at det ensartede regelverket for finansielle tjenester anvendes på samme måte på kredittinstitusjoner i alle berørte medlemsstater.(11) Argumentet er knyttet til utviklingen av bankunionen og handler derfor primært om Single Supervisory Mechanism, men kan også tolkes som et generelt uttrykk for behovet for godt tilsyn i et marked med gjensidig anerkjennelse, se i denne retning NOU 2023:6 s. 143. I tillegg framheves det at de aktuelle kredittinstitusjonene bør underlegges «tilsyn av beste kvalitet, uavhengig av andre hensyn som ikke gjelder tilsyn».(12) CRD IV fortalepunkt 9. Andre hensyn som ikke gjelder tilsyn, kan typisk være politiske hensyn. For å oppnå dette formålet er politisk uavhengighet essensielt.

I tillegg framkommer det av fortalepunkt 7 at direktivet bør ta hensyn til EBAs rolle og funksjon, samt de framgangsmåtene som skal følges når EBA tildeles oppgaver. Som vist i kapittel 4.3.4 fordrer tilsynssamarbeidet i EBA en viss uavhengighet. Dessuten er en av EBAs funksjoner å fremme de nasjonale tilsynsmyndighetenes uavhengighet. EBAs rettslig bindende meklerrolle er dessuten et viktig element for å fremme samordning og tilnærming av tilsynspraksis. Dersom politiske føringer i medlemsstatene blir til hinder for samordningen, har EBA mulighet til å tilsidesette nasjonale vedtak. Uavhengighetskravet i nasjonal rett står altså i sammenheng med at nasjonale finanstilsynsmyndigheter er underlagt, eller er avhengige av, en overnasjonal struktur som gir EU-finansbyrået mulighet til å gripe inn ved behov.

Etter dette konkluderer jeg med at også politisk uavhengighet er omfattet av CRD IV artikkel 4 (4). Synspunktet harmonerer med Dechent som peker på kravet i CRD IV som et krav om politisk uavhengighet på linje med kravet som oppstilles i SSM-forordningen og SRM-forordningen.(13) Dechent (2015) s. 769. Jeg kommer tilbake til disse rettsaktene i kapittel 5.2.4. Også Finanstilsynslovutvalget anser at det er «gode grunner for å anta at uavhengighetskravet i CRD artikkel 4 nr. 4 også gjelder overfor departement og regjering».(14) NOU 2023:6 s. 143. Når EBA vurderer nasjonale tilsynsorganers uavhengighet, ser de blant annet på «operational independence», som beskrives som beskyttelse mot påvirkning av kortsiktige politiske, kommersielle eller andre sektor-interesser.(15) Ibid. s. 143 parafraserer EBA (2021).

5.2.2 Sammenheng

Den umiddelbare konteksten til uavhengighetskravet er resten av artikkel 4 som har navnet «Utpeking av vedkommende myndigheter samt deres myndighet».(16) CRD IV artikkel 4. Første til tredje ledd og femte til åttende ledd inneholder bestemmelser som gjelder utpeking av vedkommende myndigheter og hvordan dette skal offentliggjøres og rapporteres.

Bestemmelsens fjerde ledd, som oppstiller uavhengighetskravet, lister også opp andre egenskaper ved de relevante organene som medlemsstatene skal sikre. Dette er sakkunnskapen, ressursene, driftskapasiteten og myndigheten som er nødvendig for å ivareta funksjonen tilsynet er tillagt gjennom direktivet og forordningen. Begrepet «uavhengighet» inngår i denne opplistingen uten å skilles ut som et mer spesielt krav enn de andre. Overskriften på artikkelen inneholder ikke ordet uavhengighet, og tilsier dermed heller ikke at uavhengighet er en viktigere egenskap i bestemmelsen enn de andre. Finanstilsynslovutvalget leser bestemmelsen som at begrepet uavhengighet «kun [er] nevnt i en oppramsing på lik linje med» de andre egenskapene.(17) NOU 2023:6 s. 142. Uten at utvalget tar eksplisitt stilling til hva det innebærer, framstår det som at dette er utgangspunktet for utvalgets vurdering som bunner ut i konklusjonen om at kravet kanskje ikke er ment å være like strengt som krav om «full uavhengighet» eller «uavhengighet» i annen sekundærlovgivning.(18) Se drøftelsen som følger i NOU 2023:6 s. 142.

Uavhengighet har som jeg redegjorde for i kapittel 2.4.4 flere sider. Det er altså flere forhold som må være til stede for at et organ skal kunne sies å være uavhengig, fordi de ulike sidene er så nært knyttet til hverandre. For eksempel nytter det ikke å skjerme et organ fra instruks ovenfra, dersom det overordnede organet styrer organets økonomi eller kan avsette ledelsen. I lys av dette, og særlig at begrepet kan deles opp i underbegrepene funksjonell, personell og økonomisk uavhengighet, kan artikkel 4 (4) også leses på en annen måte enn Finanstilsynslovutvalget gjør. For at kravet om uavhengighet isolert skal være oppfylt, kan det tenkes at de andre egenskapene også må være på plass. I så fall må vedkommende myndigheter for det første allerede ha de nødvendige ressursene og driftskapasiteten, noe som kan sies å inngå i kravet om økonomisk uavhengighet. I tillegg må de ha den nødvendige myndigheten (eller på dansk «beføjelser» og engelsk «powers») som inngår i kravet om funksjonell uavhengighet. Til slutt må de også ha den nødvendige sakkunnskapen i den forstand at de er organisert slik at de har den fagkompetansen som behøves internt i organet. EU-domstolen har anerkjent at én form for uavhengighet kan bero på at andre former for uavhengighet er til stede.(19) Sak C-530/16 avsnitt 107. Som vist i kapittel 4.2.3 kan dessuten behovet for sikring av ulike sider av uavhengighetskravet oppstå i konkrete situasjoner. Uavhengighet innebærer også ifølge EU-domstolens forståelse mulighet til å handle helt fritt uten noen form for instruks eller press. Denne tankegangen tilsier at uavhengighet er en mer vesentlig bestanddel av bestemmelsens fjerde ledd enn det det første tolkningsalternativet tilsier. Uavhengighetskravet innebærer altså krav om den formen for uavhengighet som er nødvendig for å sikre utøvelsen av hver enkelt tilsynsfunksjons selvstendighet og upartiskhet. Sammenhengen i artikkel 4 (4) demonstrerer de ulike sidene ved uavhengighetskravet. EU-domstolens generelle vide tolkning av uavhengighet som en status som sikrer at organet kan handle helt fritt uten noen form for instruks eller press, underbygger at et krav om uavhengighet ikke er ment å begrense seg til en bestemt form for påvirkning, med mindre dette er spesifisert.

Artikkel 4 (4) står i direktivets del II som heter «Vedkommende myndigheter».(20) CRD IV del II. Del II inneholder i tillegg artikkel 5 om samordning innenfor medlemsstatene, artikkel 6 om samarbeid innenfor Det europeiske finanstilsynssystem, og artikkel 7 om tilsynets unionsdimensjon. Bestemmelsene har til felles at de gjelder de nasjonale relevante organenes oppgaver i et europeisk perspektiv. Direktivets struktur setter hensynet til tilsynskonvergens, samordning og overnasjonalt samarbeid i sammenheng med organiseringen av de nasjonale organene som uavhengig.

Artikkel 6 om samarbeid i Det europeiske finanstilsynssystem viser som jeg behandlet i kapittel 4.3.4, og som det framkommer av formålstolkningen over, at kravet om uavhengighet fra nasjonale politiske organer er direkte knyttet til at tilsynsorganene skal være avhengig av det overnasjonale systemet i stedet. Dette framkommer av at bestemmelsen i bokstav a fastsetter at vedkommende myndigheter som parter i Det europeiske finanstilsynssystem samarbeider i tillit og full gjensidig respekt, særlig når de sikrer at hensiktsmessige og pålitelige opplysninger utveksles mellom dem selv og andre parter i finanstilsynssystemet. I bokstav b fastsettes det at de relevante organene skal delta i EBAs virksomhet og i tilsynskollegiene. Ifølge bokstav c skal de relevante organene gjøre sitt ytterste for å overholde de retningslinjene og anbefalingene som EBA har utstedt i samsvar med artikkel 16 i EBA-forordningen og for å reagere på de varslene og anbefalingene som ESRB har utstedt i henhold til artikkel 16 i ESRB-forordningen. I bokstav d fastsettes det at de relevante organene skal samarbeide nært med ESRB. Ifølge bokstav e skal de nasjonale mandatene som er gitt vedkommende myndigheter, ikke hindre dem i å utføre sine oppgaver som medlemmer av EBA, eller eventuelt av ESRB, eller i henhold til dette direktivet og CRR.

Artikkel 7 om tilsynets unionsdimensjon viser at de relevante organene skal ta hensyn til unionsdimensjonen i forbindelse med utøvelsen av sine oppgaver. De skal ikke bare vurdere sine beslutningers innvirkning på finanssystemets stabilitet i eget land, men også ta hensyn til den mulige innvirkningen deres beslutninger kan få i andre medlemsstater. Dette er et hensyn som best vil ivaretas av politisk uavhengige tilsynsorganer.

Sammenhengen artikkel 4 (4) står i i direktivets del II viser at uavhengighetskravet har sammenheng med de relevante organenes rolle på EU-nivå. Deltakelse i og overholdelse av retningslinjer og anbefalinger fra EBA, samt nært samarbeid med ESRB er konkrete tiltak for å realisere tilsynskonvergens. Formålet med uavhengighetskravet er altså ikke at hvert enkelt nasjonale tilsynsorgan skal drive tilsyn fritt fra all påvirkning, men at de skal være utelukkende påvirket av EUs tilsynssamarbeid. Dette samarbeidet, og målet om lik tilsynspraksis i medlemsstatene, er kun mulig dersom de nasjonale tilsynsorganene har nasjonal politisk uavhengighet.(21) Gurlit (2023) s. 75.

5.2.3 Primærretten

EU-retten er hierarkisk oppbygget.(22) Fredriksen og Mathisen (2022) s. 35 flg. Dette innebærer at sekundærretten må tolkes i overensstemmelse med primærretten. I tråd med grunnprinsippene om myndighetstildeling, nærhet og forholdsmessighet, jf. TEU artikkel 5, må bestemmelsen heller ikke tolkes slik at den går ut over hjemmelsgrunnlagets rekkevidde.(23) Ibid. s. 334.

Sekundærretten må for det første tolkes i lys av demokratiprinsippet.(24) EU-samarbeidet bygger ifølge TEU artikkel 2 på en rekke verdier, deriblant demokrati. Dette følger også av Charterets fortale. I sak C-518/07 anførte Tyskland at demokratiprinsippet var til hinder for en utvidende tolkning av uavhengighetskravet for datatilsyn i det tidligere personverndirektivet. Anførselen er et utslag av tankegangen om at uavhengige forvaltningsorganer mangler demokratisk legitimitet.(25) Legitimitet kan også sikres på andre måter, som vist i kapittel 2 og kapittel 4.3. Men EU-domstolen avviste Tysklands anførsel og uttalte at demokratiprinsippet ikke er «til hinder for offentlige myndigheder, der er placeret uden for en klassisk hierarkisk administration, og som er mere eller mindre uafhængige af regeringen».(26) Sak C-518/07 avsnitt 42. EU-domstolen uttalte videre at slike organer uansett er underlagt landets lovgivning og domstolskontroll, og at uavhengighetskravet ikke påla medlemsstatene å holde organet utenfor enhver parlamentarisk innflytelse. Kravet om «full uavhengighet» innebar altså ikke fullstendig avskjæring av parlamentarisk kontroll. Dermed anså EU-domstolen hensynet til organets demokratiske legitimitet for å være ivaretatt, til tross for kravet om politisk uavhengighet.(27) Sak C-518/07 avsnitt 46. Se mer om uavhengige organers demokratiske legitimitet i kapittel 4.3.3. I en senere sak som gjaldt tredje energimarkedspakkes krav om uavhengig reguleringsmyndighet for energi, anførte Tyskland igjen demokratiprinsippet til støtte for sin sak.(28) Sak C-718/18 avsnitt 96. EU-domstolen avviste igjen Tysklands anførsel med henvisning til sin tidligere praksis, og understreket at demokratihensynet også var ivaretatt rent konkret, ved at Tyskland hadde deltatt i den demokratiske prosessen EUs lovgivningsprosedyre er.(29) Sak C-718/18 avsnitt 142 flg. Fordi Norge ikke er medlem i EU, deltar vi heller ikke i EUs representative demokrati. Dette argumentet veier altså ikke like tungt for EØS-landenes del. Men Norge og de andre EØS-landene deltar like fullt i EØS-komiteen, jf. EØS-avtalen artikkel 93 (1), som vedtar hvilke rettsakter som skal inntas i EØS-avtalen. Slik blir demokratiprinsippet til en viss grad hensyntatt, også for Norge. Sakene demonstrerer at det skal mye til for at et krav i sekundærretten om politisk uavhengig forvaltningsorgan skal være i strid med demokratiprinsippet.

Sekundærretten må for det andre tolkes i lys av nærhets- og proporsjonalitetsprinsippet som er fastlagt i TEU artikkel 4 og 5 (3) og (4). Nærhetsprinsippet innebærer at EU-lovgivning kun kan gis så langt formålet ikke kan oppfylles av medlemsstatene selv, men oppnås best på EU-nivå.(30) TEU artikkel 5 (3) og sak C-547/14 avsnitt 219 med videre henvisninger. Proporsjonalitetsprinsippet betyr at EU-lovgivning må være egnet til å oppnå primærrettens formål og ikke skal gå lenger enn nødvendig for å oppnå dette formålet.(31) TEU artikkel 5 (4) og sak C-304/16 avsnitt 85 med videre henvisninger. Tyskland hadde også anført disse prinsippene til støtte for at uavhengighetskravet i personverndirektivet ikke kunne tolkes utvidende. Men heller ikke denne anførselen førte fram. EU-domstolen fastholdt at avskjæring av statlig kontroll av datatilsynet ikke gikk lenger enn det som var nødvendig for å oppnå uavhengighet i primærrettens og personverndirektivets forstand.(32) Sak C-518/07 avsnitt 55. EU-domstolen viser her det som har vært et gjennomgående tema så langt i avhandlingen – at formålet som søkes oppnådd ved å oppstille et krav om uavhengig tilsynsorgan fordrer politisk uavhengighet.

EU-parlamentet har gitt CRD IV med hjemmel i TEUV artikkel 53 (1) som gir kompetanse til å gi direktiver om gjensidig anerkjennelse. CRR er hjemlet i TEUV artikkel 114 som gir generell kompetanse til å gi harmoniserende lovgivning om det indre markedet, jf. artikkel 26. Også i lys av primærretten er det tydelig at uavhengighetskravet oppstilles for at vedkommende myndigheter skal ha lik tilsynspraksis. Gjensidig anerkjennelse er som vist i kapittel 3 en forutsetning for at det indre marked for finansielle tjenester skal fungere, men fører også til behov for tillit mellom medlemsstatene og at det stilles like krav til kredittinstitusjonene i alle medlemsstatene.

5.2.4 Hensynet til en helhetlig regulering

EU-domstolen har uttalt at man ved tolkningen av en EU-rettslig bestemmelse også skal se til EU-retten som helhet.(33) Se for eksempel sak C-583/11 avsnitt 50 og sak 283/81 avsnitt 20. I den forbindelse vil jeg se på noen andre uavhengighetskrav for organer som behandler kapitalkravregelverket.

For det første nyter EBA, som redegjort for i kapittel 4.3.4, uavhengighet fra Kommisjonen, og er en viktig brikke i legitimitetspuslespillet for de nasjonale tilsynsorganenes uavhengighet. I tillegg er representantene fra nasjonale tilsynsorganer pålagt å opptre uavhengig i sin rolle som medlem i EBA. Dette viser at politisk uavhengighet er verdsatt, også på EU-nivå. Dessuten innebærer deltakelsen i EBA at tilsynet allerede skal være uavhengig i en del av sin virksomhet.

I tillegg fastsetter SSM-forordningen et strengt uavhengighetskrav for ECB og alle nasjonale tilsynsorganer som deltar i Single Supervisory Mechanism (SSM). SSMs tilsynsråds og styres medlemmer skal handle «uafhængigt og objektivt og udelukkende i hele Unionens interesse».(34) SSM-forordningen artikkel 19 (1). Kravet innebærer at tilsynsrådet og styret verken kan søke eller motta instruks fra EU-institusjoner, regjeringer eller private eller offentlige organer.(35) SSM-forordningen artikkel 19 (1). Den europeiske sentralbanken (ECB) legger til grunn at de deltakende tilsynene handler med «fullstendig uavhengighet», men utdyper ikke hva som menes med det, se ECB (2014) s. 8. Også SRM-forordningen oppstiller krav om uavhengighet for deltakende nasjonale relevante organer.(36) Forordning (EU) nr. 806/2014 (SRM-forordningen) artikkel 47. Behovet for tilsynssamarbeid i eurosonen har oppstått som følge av at deltakerne på markedet utgjør et nettverk på tvers av medlemsstatenes grenser.(37) COM/2012/512 final s. 2 flg., i Waldhoff og Dieterich (2013) s. 72. Dette gjelder ikke bare innenfor eurosonen, men også i hele det indre marked. En tolkning av uavhengighetskravet i CRD IV artikkel 4 (4) som innebærer politisk uavhengighet vil derfor være i tråd med kravet som oppstilles i bankunionen og i tråd med hensynet til et mindre fragmentert tilsynsnettverk på det indre marked.(38) Se i denne retning Gurlit (2023) s. 75.