3.4 Betydningen av samordning av praksis
Betydningen av samordning av praksis har sammenheng med at en regulering basert på prinsippet om hjemstatskontroll og gjensidig anerkjennelse kan utnyttes. Det følger av CRD IV artikkel 33 at medlemsstatene skal sørge for at virksomheter som er omfattet av gjensidig anerkjennelse og som har tillatelse fra og er underlagt det relevante organ i en annen medlemsstat, kan utøve sin virksomhet på deres territorium. Tillatelse fra én medlemsstat åpner altså dørene til alle de andre medlemsstatene. I dette kapitlet vil jeg gi noen eksempler på hvordan dette kan true den finansielle stabiliteten på markedet.
Dersom en medlemsstat oppstiller mindre strenge krav for tillatelse eller er mer lemfeldig i tilsynet enn det som følger av direktivet, vil denne medlemsstaten være mer attraktiv for virksomheter som vil søke om tillatelse. En medlemsstat hvor det relevante organ er løssluppen med å gi tillatelser, vil kunne lokke mange aktører til medlemsstaten. Dette vil igjen være positivt for det nasjonale markedet. Dersom en medlemsstat gir tillatelse uten at alle vilkår er oppfylt, vil denne tillatelsen anerkjennes i og gi institusjonen innpass på alle medlemsstatenes markeder. Konsekvensene av at en slik institusjon ikke tåler stressituasjoner og blir insolvent, vil dermed spre seg over landegrensene innad i det indre marked. En bekymring forbundet med politisk innflytelse på de relevante organene er at nasjonale interesser, som interessen om å tiltrekke seg mange aktører til medlemsstaten, kan trekke i en annen retning enn hensynet til stabilitet på hele det indre marked. Det er en kjensgjerning at tilsynets håndhevelse vil kunne påvirke konkurransesituasjonen i hver medlemsstat. Det har skjedd at medlemsstater har forsøkt å få en konkurransefordel ved å praktisere mindre strenge kapitalkrav på visse risikoområder.(1) Alexander (2020) s. 1075, fotnote 22. Reglene i CRD IV og CRR er ment å forhindre slik utnyttelse og å forebygge alvorlige konsekvenser.
En annen side av saken er tilfeller hvor medlemsstater – helt lovlig – har valgt å stille strengere krav enn det direktivet og forordningen oppstiller.(2) Særlige nasjonale tilleggskrav for utøvelse av etableringsretten og adgangen til å yte tjenester i vertsstaten må være forenlig med unionsretten og være begrunnet i hensynet til allmennhetens interesse, jf. CRD IV fortalepunkt 21. Om det for eksempel gjelder særlig strenge krav for etablering eller føres særlig strengt tilsyn i én medlemsstat, kan dette gi en kredittinstitusjon som ønsker tilgang til markedet i denne medlemsstaten insentiv til å etablere seg i en annen medlemsstat hvor det er enklere å få tillatelse, eller hvor det ikke føres like strengt tilsyn. Dersom det er forhold ved en virksomhet som klart viser at en kredittinstitusjon prøver å omgå en medlemsstats nasjonale regler på denne måten, skal det relevante organ som oppdager dette, avslå søknaden om tillatelse.(3) CRD IV fortalepunkt 16. Samordning handler altså ikke bare om konvergens av regler og praksis, men om lojalitet og samarbeid mellom tilsynsorganene til å takle de ulikhetene som finnes mellom medlemsstatene.
Det finnes mange utslag av formålet om samordning i CRD IV. Et eksempel er artikkel 16 (1). Bestemmelsen sier at det relevante organ, før det gir tillatelse til en kredittinstitusjon, skal rådspørre de relevante organene i andre medlemsstater dersom kredittinstitusjonen har visse typer tilknytning til kredittinstitusjoner med tillatelse i de andre medlemsstatene. I forbindelse med vurderingen av aksjeeiernes egnethet etter artikkel 14 (2) og omdømmet og erfaringen til medlemmer av ledelsesorganet som fastsatt i artikkel 91 (1) skal de kompetente myndighetene også utveksle alle relevante opplysninger.(4) CRD IV artikkel 16 (3). Tilsvarende skal de berørte relevante organene ifølge artikkel 24 arbeide i fullt samråd med hverandre når de foretar vurderingen av planlagte erverv av kvalifiserende eierandel i en kredittinstitusjon etter artikkel 22, så lenge den aktuelle erververen har en viss tilknytning til en kredittinstitusjon i en annen medlemsstat. Med slikt samarbeid unngår man at ulik tilgang på informasjon fører til vilkårlig tilsyn i medlemsstatene. I tillegg sikres rettferdige konkurransevilkår på det indre marked.(5) CRR fortalepunkt 33 og 34.