3.2 Bankers samfunnsfunksjon
CRD IV og CRR fastsetter en rekke regler for adgang til å utøve virksomhet som «kredittinstitusjon» og regler for tilsyn med disse institusjonene. Med kredittinstitusjon menes ifølge CRR artikkel 4 (1) (1) virksomheter hvis aktivitet består i å ta imot innskudd eller andre midler fra offentligheten som skal tilbakebetales, og i å yte lån for egen regning.(1) CRR artikkel 4 (1) (1), jf. CRD IV artikkel 3 (1) (1). Dette er aktiviteter som kjennetegner virksomheten til en bank. Derfor vi jeg kort si noe om hva en bank er.
Bankvirksomhet baserer seg på at banken påtar seg forpliktelser i form av innskudd fra privatinnskytere og institusjonelle investorer og bruker dem til å yte mellom- og langsiktige lån til bedrifter og husholdninger.(2) Armour mfl. (2016) s. 290. Til gjengjeld får innskyterne renter, mens låntakerne betaler renter til banken. Rentene gir insentiv til å sette inn penger, til å låne ut penger, og ikke minst til å betale tilbake penger man har lånt. I praksis transformerer banken kortsiktig finansiering til langsiktige lån (forfallstransformasjon), likvid gjeld som innskyteren raskt kan skaffe til veie til langt mindre likvide lån (likviditetstransformasjon), og risikofrie innskudd til lån med høyere risiko (kredittransformasjon).(3) Ibid. (2016) s. 290. Transformasjonen skjer mellom passivasiden med innskudd og aktivasiden med utlån. Denne transformasjonen muliggjør verdiskapning, både i form av investeringsmidler og bedre forvaltning av privates midler. Det er imidlertid også en risikabel prosess, fordi transformasjonsfunksjonen fører til at svikt på aktivasiden vil påvirke passivasiden også, og omvendt.(4) Ibid. (2016) s. 291. Hvis nok låntakere misligholder, vil banken tape innskyternes penger. Hvis innskyterne trekker ut alle pengene sine samtidig, en såkalt bank run eller kundeflukt, har ikke banken penger å yte til låntakerne. Bankkonstruksjonen er i sin natur skjør.(5) Ibid. (2016) s. 290. Dersom flere finansforetak blir insolvente eller illikvide samtidig, utløses kriser som kan strekke seg ut i realøkonomien.(6) NOU 2023:6 s. 30 For å ivareta samfunnets grunnleggende behov for at banker ikke går konkurs, stiller finansreguleringsretten strenge krav til hvem som får opptre i rollen som bank, og til hvordan denne oppgaven skal forvaltes.
Blant kravene som stilles er særlig kapitalkravene som oppstilles i CRR viktige. Ansvarlig kapital er egenkapital og andre former for kapital som kan dekke tap ved løpende drift.(7) EBA (u. å. B). Kapitalkravene bygger på grunnideen om at den ansvarlige kapitalen skal tilsvare en minimumsandel av bankens aktiva og dermed øke sjansene for at banken skal kunne absorbere tap på passivasiden som følge av utlånsvirksomhet på aktivasiden, og slik unngå insolvens.(8) Armour mfl. (2016) s. 296. Jo større ansvarlig kapital en bank har, jo mindre blir faren for insolvens, fordi tapet kan dekkes av den ansvarlige kapitalen – det absorberes. Dersom banken til enhver tid hadde hatt like mye egenkapital som det den lånte ut, ville den imidlertid mistet transformasjonsfunksjonen. Egenkapitalen dekker derfor bare en liten andel av bankens aktiva. Dermed sprer en svikt seg veldig raskt mellom sidene, hvor det er overvekt av privatpersoners interesser på den ene siden og overvekt av større næringsinteresser på den andre – og forplanter seg dermed over hele samfunnet.
Tilsvarende vil en kundeflukt føre til bankkrise fordi banken ikke sitter på alle pengene som er satt inn. Banken vil måtte reagere med å forsøke å selge fordringene sine videre for å skaffe kapital raskt. Men med så stort press til å selge, vil dette påvirke prisen banken kan få for fordringen negativt. Dermed ender banken opp med mindre verdier enn den skylder. Dette er også et tap som kan absorberes av egenkapital.(9) Armour mfl. (2016) s. 291. Det gjenstående tapet vil i stor grad måtte bæres av kundene, med mindre andre mekanismer slår inn. Et ferskt eksempel på dette er Silicon Valley Bank som kollapset 10. mars 2023 som følge av kundeflukt.(10) Reuters (2023a). Banken baserte seg på innskudd fra kunder og langsiktige lån til start-up-firmaer i teknologibransjen. Når banken ikke taklet de store renteøkningene og ikke lyktes i å skaffe mer kapital, utløste ryktet om at banken ikke hadde tilstrekkelige midler en bankflukt.(11) Reuters (2023b). Ifølge nyhetsbyrået Reuters ble bankflukten i stor grad ble spredd på sosiale medier. Dette er nok et eksempel på hvordan digitalisering og globalisering forandrer finansmarkedet. Dette ble ødeleggende for banken som ikke hadde tilstrekkelig kapital til å dekke alle innskuddene kundene forsøkte å ta ut. Når finansforetak ikke takler forpliktelsene sine, går dette ut over kundene og kreditorene til foretaket. I tillegg risikerer aksjeeierne å miste egenkapitalen sin slik at investeringene deres blir verdiløse.
Aksjonærene i en bank i krise vil også måtte tåle tap av aksjeverdier. Dette er viktig for at bankeiere og ledere skal ha insentiv til å unngå uforsvarlig risiko.(12) Aamo (2016) s. 45. For eksempel må tapet for private aksjonærer i den norske bankkrisen i 1991–1993 ifølge Aamo sees i sammenheng med at aksjonærene ikke hadde sørget for styrer og ledelse som sikret forsvarlig bankdrift.(13) Ibid. s. 43. I tillegg må staten, for å forebygge slike kriser, bidra med blant annet kapital- og risikoregulering.