MarIus

6.2.1 Hovedregelen i første ledd

Det første spørsmålet som skal behandles i dette kapittelet, er hva som er det nærmere innholdet i hovedregelen i § 7-3 første ledd. Bestemmelsen sier at:

«[v]ed pantsettelse av hele tillatelser etter § 7-2 omfatter panteretten de rettighetene som til enhver tid følger av tillatelsen og pantsetterens øvrige rettigheter knyttet til virksomhet som utøves i henhold til tillatelsen.»

Uttrykket «til enhver tid» gir anvisning på at verdien av formuesmassen ikke vil være av en konstant og fast størrelse, men at rettighetene inngår i pantet etter hvert som de blir til. Dette er som nevnt den dynamiske karakteren som kjennetegner et typisk tingsinnbegrepspant, og som kommer tilsvarende til uttrykk blant annet i panteloven §§ 3-4 (5) og 3-11 (3). I forarbeidene til panteloven er tanken bak tingsinnbegrepspantet formulert på følgende måte:

«[å] nemna kvar ting for seg og såleis knyta panteretten til den einskilde tingen, høver ikkje så godt når det gjeld mange og kanskje små og usjølvstendige ting og særleg ikkje når det gjeld ein omskifteleg mengd. Ein støyter her på ei grense då spesifisering ikkje lenger er lønt eller gjennomførleg. Men dessutan kjem til at der einskildtinga er ustabile, vert sjølve panteobjektet ustabilt på denne måten. I slike tilfelle kan det difor både praktisk og på annan måte høva betre og vera ei vinning å knyta panteretten til ei større samling eller eining som einskildtinga går opp i, såleis at nye ting som kjem til, går inn i staden for ting som går ut. På denne måten kan ein få eit panteobjekt som samla har eit meir stabilt verde.»^{(1) NUT 1970: 2 Rådsegn 8 - Om pant s. 32.}

Tingsinnbegrepspantet kjennetegnes følgelig ved at det muliggjør at enkelte formuesgjenstander kan skiftes ut og dermed går ut av pantet, mens nyervervede formuesgoder uten videre blir en del av pantet.^{(2)Thor Falkanger, Introduksjon til panteretten – stiftelse, virkninger og tvangsfullbyrdelse, Oslo: Universitetsforlaget 2015 s. 42.} Størrelsesorden vil på denne måten svinge i løpet av prosjektfasen, ved at rettighetene flyter inn og ut av pantsetters formuesmasse under prosjektets levetid.

Ordlyden «til enhver tid» ble tilført petroleumslovens § 6-3 ved vedtakelsen av den nye petroleumsloven i 1996, hvor formålet var å sikre den «going consern»-verdi som fulgte av tillatelsen.^{(3)Ot.prp. nr. 43 (1995-1996) s. 55.} På tross av at tingsinnbegrepspant skiller seg fra tradisjonell pant ved at det som nevnt etableres pant i en formuesmasse fremfor direkte i et individualisert formuesgode, medførte den nye bestemmelsen ifølge forarbeidene «ingen materielle endringer i forhold til gjeldende rett».^{(4)Ot.prp. nr. 43 (1995-1996) s. 55.}

Av de rettighetene som inngår i denne formuesmassen, peker bestemmelsen for det første på «de rettighetene som (...) følger av tillatelsen». Innholdet av ordlyden fremstår ikke som rimelig klart. Man må likevel kunne slutte seg til at de rettigheter som følger direkte av vedtaket om en tildelt utvinningstillatelse, jf. § 4-1 klart nok ligger innenfor rammen av lovteksten. Videre fremstår det som klart at ordlyden også omfatter de rettigheter som følger aksessorisk av en utvinningstillatelse, jf. §§ 4-3 og 4-4. Dette vil som vi har sett i kapittel 5 være verdier som suksessivt øker i omfang etter et glideskalaprinsipp etter hvert som det foreligger godkjenninger fra departementet. Denne samlingen av rettigheter følger klart nok allerede av § 7-2.

Endelig omfatter pantsettelsen etter ordlyden klart nok også eiendomsretten til de mineralene som utvinnes, jf. § 4-10. Tidspunktet for eiendomsrettens overgang er nærmere regulert i loven, slik at rettighetene til mineralene i fremtiden vil inngå i pantet etter hvert som de er brakt til «havets overflate». Vilkåret «knyttet til virksomhet som utøves i henhold til tillatelsen» sammenholdt med innholdet i § 7-2, tilsier imidlertid at rekkevidden av panteretten er begrenset til aktiviteter tilknyttet undersøkelse etter og utvinning av mineralforekomster, jf. § 4-1. En slik tolkning innebærer for det første at inntjening basert på fremtidig salg av mineralene faller utenfor ordlyden i havbunnsmineralloven. Panthaver bør derfor etablere factoringpant, jf. panteloven § 4-10 for å oppnå pantesikkerhet i slike avtaler. For det andre tilsier en slik tolkning at også varelagerpant faller utenfor, slik at dette må pantsettes særskilt, jf. panteloven §§ 3-11 (2) a., jf. 3-12.

Spørsmålet er i det videre hvor yttergrensen av panterettens omfang går. I departementets beskrivelse av bestemmelsen er det blant annet presisert at:

«[g]jeldende regelverk og konsesjonsverk vil definere omfanget av og innholdet i pantsetterens rettigheter og plikter til enhver tid. (...) Panteretten kan også omfatte rettigheter som følger av avtaler som pantsetteren innehar. Rettigheter som følger av avtaler inngått av en deltaker i gruppe som ikke alene er rettighetshaver av hele tillatelsen, vil ikke omfattes av en slik panterett.»^{(5)Ot.prp. nr. 43 (1995-1996) s. 55.}

Uttalelsen forstås for det første slik at panterettens omfang vil kunne endres i tråd med det regulatoriske rammeverket og den myndigheten departementet har til å endre eller sette vilkår for tillatelsen, jf. §§ 9-9 og § 4-9 mv. Oppgaven er av plasshensyn som nevnt avgrenset mot problemstillinger knyttet til eventuelle endringer eller tilbakekall av en utvinningstillatelse, og jeg vil derfor ikke behandle dette i det videre.

For det andre, tolkes uttalelsene slik at det rettighetskomplekset som inngår i pantet ikke bare omfatter de rettighetene som følger av tillatelsen som sådan, men også rettigheter utover dette. Dette være seg rettigheter som følger av avtaler inngått i henhold til virksomhet etter tillatelsen som inngått av rettighetshavergruppen, eller av en rettighetshaver som innehar hele tillatelsen alene. Slike avtaler kan ha selvstendig verdi for at en rettighetshaver skal kunne utnytte mineralforekomstene, herunder avtaler om samordnet virksomhet jf. § 4-12. At det er slike rettigheter bestemmelsen tar sikte på, underbygges av at den eldre petroleumsloven henviste til den tilsvarende bestemmelsen i den eldre petroleumsloven.^{(6) Ser mer om dette i kapittel 4.2.} Rettigheter som følger av avtaler inngått av en enkelt deltaker i en rettighetshavergruppe, omfattes imidlertid ikke.

Panteretten omfatter for det andre «pantsetterens øvrige rettigheter knyttet til virksomhet som utøves i henhold til tillatelsen». Jeg minner her om at «pantsetteren» enten kan være hele rettighetshavergruppen, eller det kan være én rettighetshaver som innehar hele tillatelsen alene.^{(7) Se mer om dette i kapittel 5.5.}

Angivelsen «øvrige» gir inntrykk av at tilnærmet alle rettigheter knyttet til utøvelse av tillatelsen inngår i formuesmassen. Begrepet må imidlertid ses i sammenheng med den avgrensningen som følger av virksomhetskravet, jf. ordlyden «virksomhet som utøves i henhold til tillatelsen». Sammenholdt med §§ 7-2 og 4-1, tilsier vilkåret som nevnt at rekkevidden av panteretten er begrenset til aktiviteter tilknyttet undersøkelse etter og utvinning av mineralforekomster. Det er derfor nærliggende å tolke det slik at omfanget av tingsinnbegrepspantet etter havbunnsmineralloven er begrenset til de formuesgodene som rettighetshaver har investert i for å kunne oppnå mineralproduksjon etter tillatelsen, typisk utstyr og innretninger. En slik tolkning underbygges av at det i annet ledd og tredje ledd er inntatt regler om hvilke konkrete formuesgoder som ikke inngår i formuesmassen etter første ledd.

Også forarbeidene til petroleumsloven § 6-3 støtter en støtter en slik tolkning.^{(8) Ot.prp. nr.43 (1995-1996) s. 55. Dersom samarbeidsavtalen etter havbunnsmineralloven får en tilsvarende ordlyd som etter petroleumsloven, er det imidlertid sistnevnte som er det eneste praktiske alternativet. Se kapittel 3.1.4.} Departementet understreker at rettighetene til en utvinningstillatelse vil være av begrenset økonomisk verdi dersom panthaver ikke kan tre inn i gruppens eller andelshaverens stilling. Det er så sagt i det videre at selv om retten til fremtidig produsert petroleum er den mest sentrale retten som følger av tillatelsen, og av den grunn det grunnleggende sikkerhetsobjektet, er:

«[d]e øvrige rettigheter (...) imidlertid avgjørende for å kunne utnytte retten til fremtidig produsert petroleum. Dersom tillatelsen skal kunne gi et tilstrekkelig kredittgrunnlag, må panteretten derfor omfatte de rettigheter som til enhver tid er knyttet til den virksomheten som utøves i henhold til tillatelsen. Bare på denne måten vil panthaver kunne sikre seg den «going concern»-verdi som følger av tillatelsen.»^{(9) Ot.prp. nr.43 (1995-1996) s. 55.}

Formuesgoder som er nødvendige for å sikre seg fremtid produsert petroleum, inngår derfor i pantet. På samme side er det sagt at «[e]iendoms- og bruksrett til innretninger er et eksempel på rettigheter som i utgangspunktet omfattes av panteretten». Bestemmelsen skiller seg fra det tidligere systemet i petroleumsloven, ved at det ikke lenger skal trekkes en grense mellom faste og flyttbare innretninger. I tråd med konstruksjonen tingsinnbegrep, skulle «[e]nhver innretning utplassert i henhold til en tillatelse» etter den nye bestemmelsen omfattes av panteretten.^{(10) Ot.prp. nr.43 (1995-1996) s. 55.}

I havbunnsmineralloven § 1-5 bokstav b) er en innretning definert som «installasjon, anlegg og annet utstyr for mineralvirksomhet, også rørledninger og kabler om ikke annet er bestemt, men ikke forsyning- og hjelpefartøy eller skip som transporterer i bulk». Definisjonen omfatter blant annet stedbundne installasjoner, og flytende produksjonsinnretninger til bruk for utvinning av mineraler. Bestemmelsen skiller altså ikke mellom fastmonterte, flyttbare eller flytende innretninger, likevel slik at forsyningsfartøy er unntatt. Avgjørende er at det er pantsetters eiendoms- eller bruksrett til en innretning, og at innretningen er tilknyttet den virksomhet som utøves i henhold til tillatelsen.

Som tidligere beskrevet, er det i realiteten eiendomsretten til mineralforekomster som utgjør den sentrale verdien i utvinningstillatelsen. Formålet med bestemmelsen i første ledd er altså å sikre panthavers adgang til å tre inn i pantet, ved å knytte de rettighetene som kreves for mineralproduksjon til utvinningstillatelsen. Det er dette departementet legger i å sikre verdien av virksomheten som et «going concern», fordi synspunktet er at verdien av pantet vil være høyere samlet, mot stykkevis og delt.^{(11) Henriette Nazarian, Konkursrett, Cappelen Damm AS, Tromsø 2012, s. 136.} Hensynet til kreditor vil etter departementets synspunkt på denne måten være ivaretatt, samtidig som verdien av pantet øker ved at risikoen for at ressursene blir utilgjengelige, reduseres tilsvarende.

Formålet med bestemmelsen må ses i sammenheng med de særegenheter som petroleumsbransjen preges av, sammenholdt med tanken om en samlet panterett. Petroleumsressursene vil ikke kunne realiseres uten en tilknyttet produksjonsenhet som har til formål å skape forbindelse mellom brønnbane og overflaten. Installasjonene er gjerne fast montert på en spesifikk lokasjon, og konstruert for å betjene et felt i en årrekke. Installasjonene vil derfor være lite egnet for forflytning, hvilket gjør at den på tross av å representere betydelige verdier, vil ha begrenset alternativ økonomisk verdi. Og selv om nye funn ofte kan knyttes opp mot eksisterende infrastruktur, vil en utbygging likevel være svært kapitalintensiv. Panteverdien som reelt ligger i petroleumsressursene, vil derfor være vanskelig tilgjengelig for kreditor dersom ikke også produksjonsenheten følger med pantet. Av grunner som her er nevnt, ble reguleringen av faste innretninger tatt ut av sjøloven og inn i petroleumsloven, slik at man på denne måten fikk en samlet «konsesjonspant».^{(12) Se mer om dette i kapittel 4.}

Som vi skal se i neste kapittel, utløser ordlyden i annet ledd første punktum en registreringsplikt for rettigheter i innretninger som ikke skal inngå i formuesmassen etter første ledd. Jeg tolker derfor ordlyden slik at rettigheter i de formuesgodene som knytter seg til virksomheten som utøves i henhold til tillatelsen omfattes av panteretten fra det tidspunktet de er utplassert på lovens geografiske virkeområde, jf. havbunnsmineralloven § 1-3, med mindre de omfattes av unntakene i annet eller tredje ledd. Hvilke ytterligere sikkerhetsarrangementet som eventuelt må etableres før formuesgodet faller inn under havbunnsminerallovens bestemmelser, vil avhenge av hvilken type formuesgode det er tale om. Jeg går ikke videre inn i denne problemstillingen her.

6.2.2 Unntak for rettigheter i formuesgoder som er registrert i et annet realregister

Panterettens omfang er gjennom tingsinnbegrepspantet i første ledd gjort til en dynamisk størrelse. Denne størrelsen vil i første omgang reduseres av rettigheter i de formuesgodene som er opplistet i annet ledd. Spørsmålet er så hvilke rettigheter bestemmelsen her sikter til. Paragraf 7-2 annet ledd slår fast at:

«[p]anteretten omfatter ikke rettigheter i innretninger som er registrert i et annet realregister, eller rettigheter i innretninger plassert på land eller sjøgrunn som er undergitt privat eiendomsrett.»

Den negative avgrensningen i første alternativ fremstår i utgangspunktet som rimelig klar. Rent språklig gir ordlyden «rettigheter i» anvisning på eiendomsrettigheter, bruksrettigheter eller andre begrensede rettigheter i et formuesgode som nærmere angitt av bestemmelsen. En slik tolkning innebærer at rettighetshavers rettigheter i innretninger som «er» registrert i et «annet realregister», ikke omfattes av panterettens omfang etter første ledd. Dette harmonerer godt med hensynet til sammenheng i regelverket, ved at de ulike realregistrene komplimenterer hverandre.

I et forsøk på presisering av den nye bestemmelsen, uttaler departementet at:

«[a]nnet ledd inneholder en ny bestemmelse som gir enkelte unntak fra første ledd. For det første omfatter ikke panteretten rettigheter i innretninger som er registrert i et annet realregister. Et produksjonsskip vil normalt være registrert i skipsregisteret, og vil derfor ikke omfattes av panteretten når hele tillatelsen pantsettes. Rettigheter i f.eks et produksjonsskip kan imidlertid i tråd med gjeldende rett slettes i skipsregisteret eller annet realregister, og vil etter at alle heftelser er slettet omfattes av panterett som nevnt i første ledd.

Bestemmelsen skiller seg fra gjeldende lov ved at det ikke lenger er nødvendig å trekke en grense mellom faste og flyttbare innretninger. Enhver innretning som er utplassert i henhold til en tillatelse som omhandlet i § 3-3 eller § 4-3, vil omfattes av panteretten dersom innretningen ikke er registrert i et annet realregister.»^{(13) Ot.prp. nr. 43 (1995-1996) s. 55.}

Sitatets andre avsnitt synes å legge til grunn at ordlyden i annet ledd første punktum avgrenser rekkevidden av første ledd mot enhver innretning som er registrert i et annet realregister enn petroleumsregisteret. Dette er i tråd med lovtekstens ordlyd.

I sitatets første avsnitt synes departementet samtidig å forutsette at realregistrerte formuesgoder likevel vil omfattes av panteretten når de er heftelsesfrie. Det vises i sitatets siste punktum til at rettigheter i et produksjonsskip som i tråd med gjeldende rett kan «slettes i skipsregisteret eller annet realregister, (...) vil etter at alle heftelser er slettet omfattes av panteretten som nevnt i første ledd».

Hva lovgiver har ment med dette fremstår etter mitt skjønn som rimelig uklart. Heftelser kan rett nok slettes etter sjøloven § 29, men selve innretningen kan ikke slettes fra det tilhørende registeret. Registrering av skip over 15 meter er etter sjølovens bestemmelser registreringspliktig, jf. sjøloven § 11 annet ledd, såfremt det ikke er innført i annet lands skipsregister og nasjonalitetsvilkårene er innfridd, jf. § 1. Av bestemmelsen følger at [e]thvert norsk skip med største lengde 15 meter eller mer skal innføres i skipsregisteret (...) dersom vilkårene for registrering er oppfylt». Etter sjøloven § 4, er vilkårene for registrering etter § 11 innfridd for «skip utstyrt for å brukes stasjonært til boring etter eller utnytting av undersjøiske naturforekomster», så fremt nasjonalitetsvilkårene i punkt 1-3 foreligger. Så selv om skipet er heftelsesfritt, vil det fremdeles være registerpliktig etter sjølovens bestemmelser. Det kan derfor ikke samtidig inngå som en del av panteretten etter havbunnsmineralloven.

I lovkommentarene til petroleumsloven § 6-3 annet ledd er bestemmelsen drøftet på bakgrunn av de siterte forarbeidene. Det er i forlengelse av dette gitt uttrykk for at:

«[o]rdlyden i petrl. § 6-3 synes å indikere at det negative registreringsvilkåret knytter seg til selve innretningen. Men det ville bety at skip og flyttbare innretninger ikke ville omfattes av en panterett, idet registreringspliktige skip og flyttbare innretninger i Skipsregisteret normalt ikke kan slettes. Men heftelser i skip og flyttbare innretninger kan slettes, dersom det registreres bevis for at de er falt bort eller den berettigede samtykker, jf. sjøloven § 29 første ledd. Forarbeidene til petroleumsloven forutsetter at dersom slike heftelser først slettes i Skipsregisteret, kan rettigheter til innretninger deretter inngå i en panterett etter petroleumsloven. Det avgjørende er her hvorvidt slike heftelser faktisk slettes. Omvendt, dersom det senere registreres en heftelse på innretningen i Skipsregisteret, følger det av petrl. § 6-3 annet ledd at panterettens omfang reduseres».^{(14) Ulf Hammer, mfl., Petroleumsloven, Oslo: Universitetsforlaget 2006 s. 517}

Uttalelsene fremstår her som en referanse til heftelser i innretningene, og ikke til selve innretningene som sådan. Hvorvidt bemerkningene er ment som en bekreftelse på forarbeidsuttalelsene eller som et forsøk på tolkning av disse, fremstår som usikkert. Sjur Brækhus har ikke foretatt en grundig behandling av bestemmelsen, men skriver i tilknytning til § 6-3 at:

«[e]t produksjonsskip vil normalt være registrert i skipsregisteret, og vil derfor ikke være omfattet av panteretten når hele tillatelsen pantsettes. Rettigheter i produksjonsskipet kan imidlertid slettes i skipsregisteret, og vil efter alle heftelser er slettet, omfattes av panteretten.»^{(15)Sjur Brækhus, Omsetning og kreditt 2, 3. utgave ved Borgar Høgetveit Berg, Oslo: Universitetsforlaget 2005 s. 64.}

Uttalelsene i juridisk litteratur har det til felles med forarbeidsuttalelsene at de etterlater seg flere spørsmål enn svar. Realregistrerbart løsøre er etter dagens lovgivning i all hovedsak unntatt fra pantelovens bestemmelser, og får «rettsvern ved registrering i vedkommende register» jf. panteloven § 3-3 (1). Realregistrerbare skip eller innretninger som er underlagt spesialregulering, kan og skal derfor pantsettes ved registrering i vedkommende register. Et skip til bruk i dyphavsindustrien vil derfor ikke kunne omfattes av panteretten i havbunnsmineralloven § 7-3 første ledd, med mindre det er under 15 meter. Men også for skip under 15 meter, vil det være svært lite praktisk å slette registreringen fra registeret.

I norsk rett er det gitt to lover som tjener som hjemmelsgrunnlag for tilhørende registre for registering og pantsettelse av skip: Sjøloven med tilhørende register for norskeiet tonnasje (NOR), og NIS-loven med tilhørende register for internasjonal tonnasje (NIS).^{(16) Se lov 12. juni 1987 nr. 48 om norsk internasjonalt skipsregister (NIS-loven).} Avhandlingen vi i det videre konsentrere seg om bestemmelsene i sjøloven, selv om reglene i denne sammenheng i det vesentlige er de samme.

Registering i skipsregistret har i grove trekk to formål: Et offentligrettslig og et privatrettslig.^{(17) Thor Falkanger og Hans Jacob Bull, Sjørett, Oslo: Sjørettsfondets Akademisk 2016, s. 30.} Registerplikten skyldes hovedsakelig den offentlige virkningen av registreringen i et skipsregister. At et skip registreres i skipsregisteret etter sjølovens bestemmelser, får den konsekvens at det er underlagt norsk flaggstatsmyndighet, jf. sjøloven § 5. Den folkerettslige betydningen av dette er først og fremst at Norge som flaggstat har en vidtgående jurisdiksjon, herunder lovgivnings- og tvangsmakt over skipet på flaggstatens territorium og på det åpne hav, jf. havrettskonvensjonen artikkel 92.^{(18) De forente nasjoners havrettskonvensjon – UNCLOS.} De internrettslige virkningene av at skipet er norsk, er i all enkelthet at det er underlagt norske myndigheters offentlige kontroll.^{(19) Thor Falkanger og Hans Jacob Bull, Sjørett, Oslo: Sjørettsfondets Akademisk 2016 s. 31.} Dette har igjen den virkning at skipet må følge norsk lov.

Endelig har registrering i skipsregisteret også rent privatrettslig betydning, blant annet ved at det ofte er en kontraktsforutsetning for befraktning og forsikring.^{(20) Thor Falkanger og Hans Jacob Bull, Sjørett, Oslo: Sjørettsfondets Akademisk 2016 s. 32.} Registrering i skipsregisteret er etter dette tillagt betydning utover å tjene som registrering av panterettighet, slik at bestemmelsen også harmonerer dårlig for skip under 15 meter som ikke er registerpliktige etter sjølovens bestemmelser. Og selv om departementet mente at skip under 15 meter kunne inngå i pantet ved at det ble slettet i skipsregisteret, er det vanskelig å se hvordan dette rent operasjonelt vil være praktisk. Et tradisjonelt skip til kommersiell bruk i dyphavsindustrien vil være bygget med en så avansert teknologi, at det grunnet kapasitetsbegrensninger neppe vil tas i bruk fartøy på under 15 meter.^{(21) Se DNV AS Energy Systems, Teknologirapport havbunnsmineraler 2021, Rapportnr.: 2020-1218 Rev. 2 som illustrasjon for hvordan skipene er tenkt bygget og utstyrt.} Det kan imidlertid tenkes at det vil tas i bruk autonome skip under 15 meter, typisk ROV, AUV, mv. Spørsmålet som da oppstår er om dette er registerpliktige skip etter sjølovens bestemmelser eller om det skal anses som tilbehør, jf. sjøloven § 45. Jeg vil ikke gå videre inn på dette her, men det er en problemstilling som er verdt å merke seg.

Petroleumsloven § 6-2 annet ledd var som nevnt ny etter 1996-loven, og er derfor ikke kommentert i tidligere lovforarbeider. Tredje ledd svarer imidlertid materielt til den tidligere bestemmelsen i petroleumsloven § 34 annet ledd, som er kommentert i de tidligere lovforarbeidene.^{(22) Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 70.} I forbindelse med behandlingen av unntaket i § 34 annet ledd, uttalte departementet at:

«driftstilbehøret kobles til de faste innretninger og det registeret de er registrert i. Justisdepartementet ber om at det uttrykkelig sies at flyttbare anleggsmaskiner og løsøre som kan registreres i et annet realregister unntas for å unngå dobbelthjemmel. Dette er gjort i annet ledd annet punktum.»^{(23) Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 70.}

Justisdepartementets begrunnelse for unntaket var den gang å motvirke dobbelthjemmel. Dette søktes oppnådd gjennom en presisering av at utstyr som kunne registreres i annet register, ikke skulle inngå i lisenspantet. Unntaket var altså gjort av hensyn til rettsvernsreglene i tilgrensende lovgivning, fordi det etter panteloven den gang var et vilkår for rettsvern at panteretten var tinglyst på eiendom tilknyttet virksomheten. Hensynet til å unngå dobbelthjemmel gjør seg tilsvarende gjeldende for de realregistrerte formuesgodene.

Lovgiver synes etter dette i det siterte utdraget fra forarbeidene å ha hatt uklare forestillinger om forholdet mellom sjøloven og petroleumsloven. Når det er sagt, skal det medgis at uttalelsene trolig bygger på en tidligere rettstilstand. Petroleumsloven bygget tidligere på et system der bare heftelsesfrie innretninger kunne registreres i petroleumsregisteret. Dette grunnet seg i en tanke om at de faste innretningene ikke hadde noen egentlig markedsverdi, og at et eventuelt tvangssalg ville føre til alvorlige forstyrrelser i rettighetshavers virksomhet.^{(24) Lasse Hagen med flere, Petroleumsloven med kommentarer, Oslo: TANO 1989, s. 347.} Registrerte heftelser i innretningen kunne derfor ikke overføres til Petroleumsregisteret og måtte derfor slettes før innretningene kunne innføres i Petroleumsregisteret, jf. Petroleumsforskriften § 7 første ledd annet punktum.

En overføring av innretninger registrert i et annet register og til Petroleumsregisteret ville så kunne tenkes i ulike situasjoner. For det første var registrering av innretninger før vedtakelsen av petroleumsloven underlagt sjølovens bestemmelser. Den eldre petroleumsloven hadde derfor i § 67 nummer 6. en bestemmelse om sletting og overføring av slike innretninger til Petroleumsregisteret. For det andre, var registrering av de faste innretningene underlagt en frivillig registrering, jf. Petroleumsregisteret § 6 første ledd, og bare registreringspliktig dersom utvinningstillatelsen var pantsatt, jf. petroleumsloven § 32 jf. Petroleumsregisteret § 6 annet ledd. Videre var de flyttbare innretningene i utgangspunktet registerpliktige i Skipsregisteret, jf. sjøloven § 371, likevel slik at departementet i «særlige tilfeller» kunne gjøre unntak for registerplikten.

Etter mitt syn er det nærliggende å tolke uklarhetene i forarbeidsuttalelsene på bakgrunn av dette.^{(25) Se også forskrift 12. juni 1985 nr. 1188 om Petroleumsregisteret § 6 tredje ledd. I Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 69 er det sagt at «Spørsmålet om sondringen mellom faste og flyttbare innretninger er reist av flere høringsinstanser.Problemet er her i hvilket register og etter hvilket regelverk innretningen skal registreres. Innretninger som teknisk sett kan flyttes ansees likevel som fast plassert dersom de er ment å skulle betjene et felt gjennom hele eller det vesentlige av dets levetid.Det er naturlig at en slik innretning inngår i den samlede pantsettelse. Registermyndighetene bør i slike tilfeller kreve at det anmerkes i skipsregisteret at innretningen er registrert i petroleumsregisteret og at senere disposisjoner bare kan registreres der.»} I dag vil en slik overføring til Havbunnsmineralregisteret bare være aktuell for faste innretninger under bygging, jf. sjøloven § 39 første ledd, dersom disse senere skal inngå i panteretten, jf. havbunnsmineralloven § 7-3 første ledd. Dette vil imidlertid ikke være problematisk, fordi innretningens lokasjon vil indikere hvilket realregister innretningen er underlagt, jf. ordlyden «under bygging» i sjøloven § 39 første ledd.

Dette leder over til spørsmålet om hvilke innretninger som inngår i unntaket etter annet ledd første alternativ. Dette vil være innretninger som reduserer størrelsen av hovedregelen i første ledd, og jeg vil først se på de flytende og flyttbare innretningene. Jeg minner her om at «forsyning- og hjelpefartøy eller skip som transporterer i bulk» er unntatt fra legaldefinisjonen av «innretninger» i havbunnsmineralloven § 1-5 bokstav b). Dette er skip som i alle tilfeller er registerpliktige etter sjøloven § 11.

Jeg minner også om at stasjonære skip til boring etter eller utnytting av undersjøiske naturforekomster, jf. sjøloven § 4 ikke inngår i panteretten etter havbunnsmineralloven, fordi de også er registerpliktige etter sjølovens bestemmelser, jf. sjøloven § 11. Endelig har sjøloven § 507 regler om «[b]oreplattformer og liknende flyttbare innretninger som ikke er å anse som skip og som skal brukes til undersøkelse etter eller utnytting, lagring eller transport av undersjøiske naturforekomster eller til hjelp for slik virksomhet». Slike innretninger «skal» meldes inn i skipsregisteret, når nasjonalitetsbetingelsene er innfridd jf. sjøloven § 507 første ledd annet punktum, jf. § 11. Av ordlyden «naturforekomster» er det i forarbeidene eksplisitt sagt at man har tatt sikte på eventuelle fremtidige spesialinnretninger for å utvinne andre naturforekomster enn petroleumsforekomster, «f.eks. manganknoller på havbunnen».^{(26) NOU 1976: 59 s. 29.} Det er videre et vilkår at panteretter i slike innretninger «bare» får rettsvern ved registrering i vedkommende register, jf. sjøloven § 41 annet ledd. Man vil derfor risikere at en godtroende erverver av en innretning vil ekstingvere panteretten dersom den er uregistrert, jf. sjøloven § 23.

Flytende og flyttbare innretninger som skal tjene til å utvinne havbunnsmineraler er altså allerede underlagt sjølovens system. Disse innretningene vil derfor ikke inngå i pantet slik det var ment ved etableringen av konsesjonspantet, og kan derfor ikke stilles som kredittsikkerhet etter havbunnsminerallovens regler. Etablerte regler tilsier at formuesgoder som kan registreres i et annet realregister, skal registreres etter tilhørende lovgivning.

Spørsmålet er så hva som gjelder for de faste innretningene. Forarbeidene til havbunnsmineralloven er ikke veldig oppklarende. Departementet kommenterer som nevnt ikke bestemmelsen, men henviser i stedet til petroleumslovens forarbeider. I høringsnotatet er det imidlertid knyttet noen kommentarer til behovet for pantsettelse av innretninger som kan synes å være en merknad til § 7-3 annet ledd. Her er det sagt at:

«[d]et legges til grunn at det vil være behov for pantsettelse og heftelser knyttet til finansieringen av byggingen av innretninger på havbunnen og oppløfteteknologien. Slike investeringer vi medføre betydelige investeringsbehov, som må finansieres, og hvor mulighetene for sikkerhetsstillelse antakeligvis er relevant. For bunnfaste innretninger som ikke kan fjernes, pantsetter man tillatelsen sammen med disse innretningene.

Separat pantsettelse er antakelig bare aktuelt der hvor innretningene kan løftes opp igjen og benyttes et annet sted. Det forutsettes at slike innretninger registreres i et annet register.

Det legges til grunn at det ikke vil være behov for å lage et nytt system for flyttbare innretninger (skip, oppjekkbare plattformer). Det synes heller ikke aktuelt å lage et system for bunnfaste innrettinger, dvs. de som ikke kan løftes opp igjen.»^{(27) Høring - Forslag til lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen 10. mai 2017, s. 97.}

Uttalelsene synes her å legge til grunn et tilsvarende system som i petroleumsloven, hvor de faste innretningene er ment å følge utvinningstillatelsen. Spesialmerknadene til havbunnsmineralloven § 7-1 underbygger et slikt synspunkt, ved at det er sagt at havbunnsmineralregisteret for det første vil gjelde for selve utvinningstillatelsen, men også for «innretninger som benyttes til utvinning, og som ikke er flyttbare».^{(28) Prop. 106 L (2017-2018) s. 68.}

I sjøloven § 39 første ledd det som nevnt inntatt regler som hjemler adgangen til registrering av «faste innretninger under bygging her i riket til bruk ved undersøkelse etter eller utnytting, lagring eller transport av undersjøiske naturforekomster». Slike innretninger «kan» på «begjæring av eieren innføres i skipsbyggingsregisteret, dersom de helt eller delvis skal plasseres på norsk territorium eller den norske delen av kontinentalsokkelen». Jeg legger til grunn at ordlyden «undersjøiske naturforekomster» skal tillegges samme betydning som i § 507.

I § 39 annet ledd er det så oppstilt en tilsvarende regel for «faste innretninger som skal brukes til undersøkelse etter eller utnytting, lagring eller transport av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster eller til hjelp for slik virksomhet». Slike innretninger «kan» også på begjæring av eieren innføres i skipsregisteret, slik at det i utgangspunktet er lagt opp til en fakultativ registrering i vedkommende register. I § 39 tredje ledd, er imidlertid §§ 41 til 44 gitt «tilsvarende anvendelse så langt de passer», slik at også panterettigheter i faste innretninger etter § 39 første og annet ledd «bare» får rettsvern ved registrering i vedkommende register, jf. sjøloven § 41 annet ledd.

Som påpekt under gjennomgangen i kapittel 4.2, fjernet man under overgangen til den nye petroleumsloven registreringshjemmelen i den tidligere petroleumsloven § 32. Med ordlyden «er» registrert i et annet realregister i annet ledd var synspunktet at en motsatt registerplikt skulle fjerne skillet mellom faste og flytende innretninger. Formålet var å muliggjøre en samlet sikkerhetspakke, ved å koble de innretningene panthaver var avhengig av for å kunne utnytte retten til fremtidig produserte naturressurser til panteretten i utvinningstillatelsen, jf. petroleumsloven § 6-3. Dagens regulering i sjøloven er imidlertid til hinder for en slik ordning.

Spesialmerknadene til havbunnsmineralloven § 7-1 sier imidlertid at de faste innretningene skal følge tillatelsen, jf. § 7-2. Jeg legger derfor til grunn at det vil gjøres nødvendige tilpasninger sjøloven og havbunnsmineralloven ved opprettelsen av Havbunnsmineralregisteret jf. § 7-1 annet punktum, som kobler denne typen innretninger til utvinningstillatelsen.

Spørsmålet er imidlertid om det er behov for knytte faste innretninger til utvinningstillatelsen etter havbunnsmineralloven. Faste innretninger er et system som følger petroleumsindustrien, men som nødvendigvis ikke er overførbar til havbunnsmineralindustrien. Verdien av mineralene vil jo ikke i tilsvarende grad være bundet opp til bunnfaste innretninger med lav alternativ økonomisk verdi.^{(29) Se figur 3. for ulike utvinningskonsepter.} Tenkte undersøkelses- og utvinningskonsepter baserer seg typisk på registerpliktige skip og innretninger som er regulert i sjøloven §§ 4 og 507, og ikke fastmonterte innretninger som skal tjene som koblingspunkt mellom en brønnbane og overflaten. Mineralforekomstene er i motsetning til petroleum spredt over store områder, hvilket forutsetter mobile utvinningsløsninger fremfor bunnfaste innretninger.^{(30) Høring - Konsekvensutredning for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel og utkast til beslutning om åpning av område, del av åpningsprosessen etter Lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen (havbunnsmineralloven), 27. oktober 2022, s. 45.}

Når det er sagt, er ikke faste innretninger legaldefinert i havbunnsmineralloven. Det er begrepet «innretninger» som er definert i § 1-5 bokstav c, og som det vises til i § 7-3 annet ledd. Det vil derfor kunne oppstå tolkningsspørsmål for innretninger som ikke er fysiske forbundet med havbunnen, men som har en tidsmessig og funksjonell tilknytning til feltet gjennom hele mineralprosjektets levetid. I petroleumslovens forarbeider er det sagt at «[i]nnretninger som teknisk sett kan flyttes ansees likevel som fast plassert dersom de er ment å betjene et felt gjennom hele eller det vesentlige av dets levetid. Det er naturlig at slike innretninger inngår i den samlede pantsettelse».^{(31) Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 68.} Dette er et forhold som etter mitt skjønn må klargjøres.

Bestemmelsens andre alternativ unntar så «rettigheter i innretninger plassert på land eller sjøgrunn som er undergitt privat eiendomsrett». Her oppstilles ikke et negativt registreringsvilkår, men det gjøres unntak for innretninger som er plassert på privat grunn, typisk ilandføringsløsninger eller utvinnings- og prosesseringsanlegg. Fordi ilandføring av mineraler trolig vil skje ved hjelp av sjøtransport, kan man spørre seg hvor praktisk dette alternativet er. Unntaket grunner seg i alle tilfeller på de samme hensyn som gjennomgangen ellers argumenterer for, nemlig hensynet til å unngå dobbelthjemmel. Formuesgoder underlagt privat eiendomsrett kan pantsettes og registreres etter pantelovens bestemmelser, og de alminnelige reglene om fast eiendom kommer derfor til anvendelse, jf. § 2-2 bokstav b. Rettsvern oppnås ved «tinglysning i grunnboken», jf. panteloven § 2-5. Etter min mening er dette alternativet imidlertid overflødig fordi de angitte områdene undergitt privat eiendomsrett likevel faller utenfor lovens virkeområde, jf. § 1-3.

6.2.3 Unntak for rettigheter i formuesgoder som kan pantsettes etter panteloven

Ved pantsettelse av en hel utvinningstillatelse er omfanget av tingsinnbegrepspantet snevret ytterligere inn gjennom unntaket i tredje ledd. Paragraf 7-2 tredje ledd lyder slik:

«[p]anteretten omfatter heller ikke rettigheter i flyttbare anleggsmaskiner som kan pantsettes etter panteloven § 3-8, eller rettigheter i annet løsøre som kan registreres i et annet realregister. Reglene i panteloven §§ 3-4 og 3-7 gjelder tilsvarende så langt de passer.»

I motsetning til annet ledd forutsetter ikke tredje ledd at rettigheten «er» registrert i et annet register, men at det «kan» registreres i annet register. Som gjennomgangen har vist, er regelen inntatt for å unngå dobbelthjemmel og rettighetskonflikter i løsøre som følger av pantelovens bestemmelser. Dette betyr at nevnte rettigheter som «kan» registreres etter panteloven reduserer omfanget av første ledd, avgjørende er ikke at det «er» registrert. En slik presisering vil i utgangspunktet forenkle prosessen i forholdet til panthaver av en utvinningstillatelse ved en eventuell realisasjon av pantet, ved at man unngår tolkningsspørsmål om hvor langt spesiallovgivningen rekker i forhold til pantelovens bestemmelser.

Hva presiseringen har ment å vise til, fremstår imidlertid ikke så klart. Ordlyden «flyttbare anleggsmaskiner som kan pantsettes etter § 3-8» i første punktum første alternativ, kan ved første øyekast tolkes slik at den peker på anleggsmaskiner som er tenkt brukt på havbunnen enten for undersøkelses- eller utvinningsformål. Etter panteloven § 3-8 (1) bokstav b er det imidlertid et krav om at anleggsmaskinene er bestemt til bruk i den «næringsdrivendes entreprenørvirksomhet». Det er antatt at ordlyden «entreprenørvirksomhet» svarer til den tidligere entreprenørloven § 2, som definerer en entreprenør som «ein som har til sjølvstendig næring å driva med husbygging eller gjera anna byggarbeid (anleggsarbeid) eller å taka på seg å få gjort slike arbeid».^{(32) Lov 24. oktober 1952 om godkjenning av entreprenører som driv med husbygging eller anna byggarbeid (entreprenørloven).} I lovforarbeidene er det presisert at:

«[a]nleggsmaskiner vil i mange tilfelle også være motorvogner. Men det forekommer andre anleggsmaskiner, derunder maskiner som ikke kan flyttes på egne hjul. Her er det ikke tilstrekkelig at maskinen etter sin art kan karakteriseres som en anleggsmaskin. Det kreves også at pantsetteren driver virksomhet som entreprenør, og at maskinen er bestemt til bruk i denne virksomhet. Den samme maskin, anskaffet av f.eks. et gruveselskap til bruk i selskapets gruvedrift, er å anse som driftstilbehør».^{(33) Innst. O. Nr. 19 (1979-80) s. 14.}

Lovforarbeidene forutsetter etter dette at flyttbare anleggsmaskiner til bruk i eksempelvis gruvedrift, skal anses som driftstilbehør, jf. § panteloven 3-4. Alternativet i bokstav b) faller av denne grunn utenfor petroleums- og havbunnsmineralvirksomhet, og det fremstår derfor som usikkert hva lovteksten i havbunnsmineralloven henviser til. Fordi bokstav c) også er utelukket, kan departementet muligens ha ment å vise til «motorvogner» jf. bokstav a) slik den er nærmere definert i pantelovsforskriften § 2 første ledd.^{(34) Forskrift 21. november 1980 nr. 14 til lov om pant (pantelovforskriften).} En slik pantsettelse kan skje enkeltvis eller under ett, jf. panteloven § 3-8 (1) in fine, og den får rettsvern ved tinglysning på eierens eller den bruksberettigedes blad i Løsøreregisteret, jf. § 3-8 (2).

Referansen «rettigheter i annet løsøre som kan registreres i annet realregister» i første punktum annet alternativ gir på den ene siden anvisning på de samme formuesgodene som allerede er unntatt etter første ledd. Når det er sagt, kan bestemmelsen også tolkes som en referanse til løsøre eller tilbehør tilhørende en realregistrert innretning som hovedgjenstand. Hvilken hovedgjenstand det er tale om sier bestemmelsen imidlertid ikke noe om. Dersom et slikt tolkningsalternativ skal legges til grunn, er det imidlertid nærliggende at bestemmelsen viser tilbake til de realregistrerte formuesgodene som er unntatt i andre ledd, slik at det i realiteten er en presisering av det som allerede følger av eksempelvis sjøloven § 45.

I forarbeidene er det sagt at bestemmelsen i tredje ledd svarer «materielt til gjeldende lov § 34 annet ledd».^{(35) Ot.prp. nr.43 (1995-1996) s. 55.} Fordi innretningene ikke lenger kunne registreres særskilt, ble «imidlertid ikke bestemmelsen i gjeldende lov § 34 annet ledd første punktum videreført». Det er foruten disse uttalelsene sparsomt med henvisninger til lovgivers syn på innholdet av tredje ledd.

Hovedregelen i den eldre petroleumsloven § 34 annet ledd første punktum var tidligere formulert som følgende: «Driftstilbehør til innretning som nevnt i første ledd kan pantsettes sammen med denne». I første ledd var det vist til innretninger som etter § 32 var fast plassert og som kunne registreres sammen med tillatelsen. Driftstilbehør tilhørende den faste innretningen som hovedgjenstand kunne altså pantsettes sammen med denne. Bestemmelsen gjorde så i § 34 andre punktum unntak for de samme formuesgodene som er opplistet i dagens § 6-3 tredje ledd. Bestemmelsen skulle ifølge departementet hensynta at:

«[r]eglene i panteloven om driftstilbehør vil ikke uten videre være anvendelige da de forutsetter at det foreligger en fast eiendom (...) som virksomheten knytter seg til og da rettsvern fås ved tinglysning på den faste eiendoms blad i grunnboken. I denne lov må driftstilbehøret kobles til de faste innretninger og det register de er registrert i. Justisdepartementet ber om at det uttrykkelig sies at flyttbare anleggsmaskiner og løsøre som kan registreres i et annet realregister unntas for å unngå dobbelthjemmel. Dette er gjort i annet ledd annet punktum».^{(36) Ot.prp. nr.72 (1982-1983) s. 70.}

Etter petroleumsloven kunne altså driftstilbehøret tilknyttet til den faste innretningen pantsettes sammen med denne. Det var videre ansett som nødvendig med en tydelig avgrensning mot pantelovens bestemmelser for å unngå dobbelthjemmel. Panteloven § 3-4 (1) annet punktum bestemte den gang at pantsettelse av driftstilbehør måtte skje «sammen med pantsettelse av eiendomsretten eller en tinglyst overførbar bruksrett til den eller de faste eiendommer virksomheten er knyttet til».^{(37) Se lov 1. juni 2001 nr. 28 om lov om endinger i lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant i enkelte andre lover.} Driftstilbehør var i prinsippet et realregistrerbart løsøre å regne, slik at rettsvern kunne oppnås ved «å tinglyse sammen med panteretten i eiendomsretten eller bruksretten til den eller de faste eiendommer», jf. panteloven § 3-6 (1). Jeg tolker derfor referansen «løsøre som kan registreres i et annet realregister» i havbunnsmineralloven § 7-3 tredje ledd som en noe upresis henvisning til panteloven § 3-4.

Den generelle henvisningen til panteloven § 3-4 tolkes ellers som en presisering av panterettens omfang mot salgspanthaver, jf. § 3-4 fjerde ledd. Ved en eventuell rettighetskonflikt mellom tingsinnbegrepspanthaver og salgspanthaver, går salgspanthavers rettigheter foran, jf. Rt. 2000 s. 1360. Videre forstås referansen til § 3-7 som en begrensning i adgangen til avhendelse av tingsinnbegrepspantet i første ledd gjennom reglene om rasjonell drift.