5.4 Begrensninger i adgangen til pantsettelse
Adgangen til å etablere pant i en utvinningstillatelse er som nevnt underlagt visse begrensninger. En pantsettelse er for det første betinget av departementets samtykke, for det andre av finansieringens formål. Havbunnsmineralloven § 7-2 bestemmer at departementet «kan samtykke til» at tillatelsen pantsettes «som ledd i finansiering av virksomheten knyttet til tillatelsen». Forutsetningen er altså at det ikke er fri adgang pantsettelse av en tillatelse, og at avgjørelsen er lagt til departementets diskresjonære skjønn.(1)Ved pant i andel av en tillatelse, er det ikke oppstilt et krav til samtykke fra øvrige rettighetshavere i rettighetshavergruppen, se Ot.prp. nr.72 (1982-1983) s. 22 og samarbeidsavtalen artikkel 23.1 som sier at «En Part kan overdra sin Deltakerandel eller del av denne.» Videre kan myndighetene legge føringer for hva kreditten skal brukes til. Her skiller panteretten etter havbunnsmineralloven seg fra den alminnelige panteretten, ved at hovedregelen etter panteloven er at det ikke stilles krav til sammenheng mellom panteobjektet og den pantesikrede kreditten.(2) Se panteloven § 1-1 første ledd.
Samtykkekravet er et uttrykk for myndighetenes interesse i styring og kontroll med hva som til enhver tid er pantsatt av hvem, og har sin bakgrunn i at det skulle forhindre pantsettelser som kunne svekke myndighetenes kontroll med hvem som skal inngå i rettighetshavergruppen.(3) NOU 1979: 43 s. 79. Tilsvarende kommer samtykkekravet til uttrykk ved at en panterett ikke kan overdras eller pantsettes uten departementets samtykke, jf. forutsetningsvis av § 7-4 annet ledd, og § 4-14. Myndighetene kan også sikre at en låneavtale ikke inneholder klausuler som gjør at man nærmer seg en hel eller delvis overdragelse av en utvinningstillatelse, jf. § 4-14.(4) Ulf Hammer med flere, Petroleumsloven, Oslo: Universitetsforlaget 2006 s. 506.
Tvangsdekning i utvinningstillatelsen som kredittobjekt vil i realiteten innebære en overdragelse av de rettighetene som følger av pantet.(5) Se Lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) kapittel 11 om tvangsdekning i realregistrerte formuesgoder. Tvangsrealisasjon av en utvinningstillatelse vil i prinsippet bety at de rettighetene som tilfalt den begunstigede deltakeren etter en offentlig utlysning, jf. § 4-1 vil overdras til en aktør som ikke deltok i tildelingsprosessen. Sammenholdt med den rettigheten myndighetene har til å kreve morsselskapsgarantier, jf. § 9-2 annet ledd og de strenge kriteriene som følger av tildelingssystemet, vil et forhåndssamtykke til pantsettelse skjerpe myndighetenes kontroll over rettighetshavers finansielle evner.(6) Vilkårene for tildeling av utvinningstillatelser etter petroleumsloven er strenge, se petroleumsforskriften kapittel 3. Jeg legger til grunn at kriteriene etter havbunnsmineralloven vil være tilsvarende. Samtykkekravet har derfor gode grunner for seg, ved at myndighetene får mulighet til å føre en effektiv kontroll over hvem som til enhver tid utøver mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen. Denne samlingen av kontrollmekanismer vil følgelig gjøre at risikoen for tvangsfullbyrdelse reduseres. Dersom vilkårene for tildeling er innfridd, bør myndighetene derfor føre en praksis der samtykke til pantsettelse er i samsvar med uttalte målsettinger om en ønsket ressursutnyttelse på norsk sokkel jamfør det som ellers er sagt i kapittel 5.3.(7) Etter petroleumsloven utøves det en liberal praksis hva angår samtykke til pantsettelse, se Olav Nordli, Pantsettelse av utvinningslisenser, Tidsskrift for forretningsjus 2011, nr. 3, s. 138-139. Dette tilsier at ordlyden «særlige tilfeller» i realiteten ikke praktiseres strengt.
Forutsetningen er for det andre at et konneksitetskrav må være oppfylt, herunder at pantsettelsen skal skje i forbindelse med finansiering av den virksomheten som er knyttet til vedkommende tillatelse. Finansieringens formål er på denne måten også gjenstand for myndighetskontroll, ved at departementet kan benytte samtykkekravet til å legge føringer for de finansieringsløsningene aktørene kan benytte seg av. I forarbeidene til petroleumsloven fremholdes at det er finansiering av virksomhet knyttet til tillatelsen som vil være den «dominerende hovedregelen».(8)Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 24. Videre er det på samme side sagt at «det skal foreligge særlige grunner før andre formål kan godkjennes, og det vil være et minimumskrav at også dette er virksomhet som drives med hjemmel i petroleumsloven og de tillatelser som gis i henhold til den». Tillatelsen skal etter dette ikke tjene som kredtittobjekt generelt, slik at departementets diskresjonære kompetanse også vil utgjøre skranker for formålet med pantsettelsen. Ved at en utvinningstillatelse knytter seg til en bestemt PUD, jf. § 4-4, er det altså dette prosjektet som kan pantsettes etter § 7-2.
I § 7-2 første ledd annet punktum er det imidlertid inntatt et særlig unntak om samtykke til finansiering av virksomhet for annen tillatelse gitt i samsvar med loven.(9) Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 68. Bestemmelsen peker på at departementet «i særlige tilfeller kan (...) samtykke til at finansieringen omfatter virksomhet i henhold til annen tillatelse enn den som pantsettes». Utvidelsen i annet punktum innebærer i prinsippet at pant i en utvinningstillatelse kan tjene som kredittobjekt for virksomhet i henhold til en annen utvinningstillatelse. Ordlyden «særlige tilfeller» gir imidlertid anvisning på en høy terskel for et slikt samtykke. Av forarbeidene er det sagt at unntak bare bør gis når det foreligger behov for å sikre gjennomføringen av bestemte prosjekter.(10) Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 68. Bestemmelsen skal bare benyttes i de tilfeller «det finnes klart hensiktsmessig med en slik utvidelse, alle forhold tatt i betraktning».(11) Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 68.
Etter hvert som havbunnsmineralindustrien skrider frem, er det nærliggende at ett og samme selskap typisk vil ha en portefølje med flere utvinningstillatelser i ulike prosjektfaser. Fordi det i havbunnsmineralindustrien i større grad enn petroleumsindustrien vil gjøres bruk av mobile teknologiløsninger, vil dette være utstyr og installasjoner som kan benyttes på tvers av ulike tillatelser. Det vil i denne forbindelse oppstå spørsmål om innretningen må overføres til en ny registerenhet i Havbunnsmineralregisteret etter hvert som den betjener nye produksjonsfelt. Det fremstår derfor som uklart hvordan en slik grensedragning skal fungere i praksis dersom dette utstyret også faller inn under panterettens omfang, jf. § 7-3. Dette er et forhold som etter min mening må klargjøres.