5.3 Panterettens formål, legislative begrunnelse og funksjon
Rettighetshaver har ikke en ubetinget rett til å pantsette en utvinningstillatelse. I kapittel 5.4 skal jeg se nærmere på de styringsinstrumentene myndighetene har til å begrense rettighetshavers adgang til pantsettelse, herunder krav til samtykke og konneksitet. For å kunne si noe om hvordan slike kontrollfunksjoner bør praktiseres, må det først fastlegges hvilke hensyn som ivaretas ved pantsettelse av en tillatelse. Med hensyn mener jeg i denne sammenhengen hva man rent overordnet søker å oppnå ved å åpne for pantsettelse av en utvinningstillatelse i havbunnsmineralloven.
Panterettens formål er som vi har sett å sikre oppfyllelsen av et krav. Justisdepartementet fremhever i forarbeidene til panteloven at avtalepanterettens formål eller funksjon først og fremst er å gi «realsikkerhet for lån ved å gi kreditor en fortrinnsrett til dekning i panteobjektet i tilfelle lånet misligholdes.»(1) Ot.prp. nr. 39 (1977-78) s. 11. Dette følger direkte av panteloven § 1-1 (1). Som fulgt opp i det videre, er det sagt at:
«[d]en sikkerhet denne fortrinnsretten gir panthaveren, (...) er ett av de fastsatte fundamenter for et funksjonelt kredittliv.»(2) Ot.prp. nr. 39 (1977-78) s. 12.
Panteretten er etter dette ansett for å være i samfunnets interesse, fordi den som er kredittsøkende og som kan tilby sikkerhet i form av pant, kan
«oppnå en kreditt som han ellers kanskje ikke ville ha fått, eller som han i hvert fall ikke ville ha kunnet få på tilsvarende vilkår med hensyn til rente, avdragstid osv.»(3) Ot.prp. nr. 39 (1977-78) s. 12.
Den viktigste legislative begrunnelsen for avtalepant er altså den kredittskapende effekt, ved at man søker å oppnå positive samfunnsøkonomiske virkninger. Ved å kunne tilby pantesikkerhet i en utvinningstillatelse, vil debitor kunne bli tilført midler han ellers ikke ville fått. Videre vil pantesikkerhet normalt være kostnadsbesparende, ved at det fører til gunstigere betingelser som lavere rente, lengre nedbetalingstid, redusert egenkapitalkrav og en mer varig kreditt. Panteretten har på denne måten tradisjonelt en side til både pantsetter (debitor) og til panthaver (kreditor), ved at debitor får tilgang på kapital som i utgangspunktet er bundet opp i konkrete formuesgoder.(4) Hans Fredrik Marthinussen, Forholdet mellom panteretten og det sikrede kravet, Cappelen Damm AS, Oslo: 2010 s. 64. Kreditor vil på sin side sikre seg fortrinnsrett til dekning i debitors formuesgoder, noe som igjen leder til økt investeringsvilje. Balansen av disse hensynene fører til økonomisk vekst, ved at det tilfører samfunnet kapital som ellers ikke ville blitt gitt, eller gitt på andre vilkår.
En utvinningstillatelse er som vi har sett en gjensidighetsforpliktelse mellom myndighetene på den ene siden, og de aktørene som på den andre siden utøver næringsaktivitet i tråd med konkrete offentlige målsettinger. Omsetningshensynet har derfor også en side til myndighetenes interesser. Ved etablering av dyphavsindustrien som ny fremtidsnæring kan myndighetene gjennom panteinstituttet som regulatorisk styringsverktøy oppnå bestemte offentlige formål om en god ressursforvaltning, ved å samtykke til at det etableres pant i en utvinningstillatelse. I havbunnsmineralloven § 1-1 er ressursforvaltningshensynet fremmet som en av flere målsettinger, som jo vil være motivet for å tillate dyphavsindustri på norsk sokkel. Den økonomiske betydningen må nødvendigvis avveies mot andre offentlige interesser, hvor miljøhensyn utgjør en betydelig motvekt. Men fordi adgangen til å stifte pant i en utvinningstillatelse først vil være aktuelt dersom hensynet til verdiskapning vurderes som tungtveiende nok mot de miljøvirkninger som loven søker å verne, vil en effektiv panteregulering bidra til å fremme den verdiskapningen som loven skal ivareta. Betryggende panteregler vil på denne måten kunne øke investeringsviljen, og tilføre samfunnet goder gjennom beskatning og sysselsetting. På denne måten er det en nær forbindelse mellom forutberegnelighetshensynet, omsetningshensynet og ressursforvaltningshensynet, fordi regelverket virker direkte inn på aktørenes vilje til å foreta kapitalplasseringer i dyphavsindustrien.
En utvinningstillatelse vil som gjennomgått i kapittel 5.2 først representere betydelige økonomiske verdier når det er gjort funn av kommersielt drivverdige mineralressurser. Det er forventet store kostnader i forbindelse med letevirksomhet, og disse kostnadene ventes dekket inn ved en fremtidig mineralproduksjon. Aktørene vil derfor ha en forventning om å kunne tilby utvinningstillatelsen som kredittobjekt til sikkerhet for de store utvinningsinvesteringene. Hensynet til god ressursforvaltning tilsier imidlertid at en slik adgang ikke bør være ubetinget, og at myndighetene bør ha en viss kompetanse til å begrense pantsettelsesadgangen. Ved bruk av § 7-2 som styringsverktøy bør myndighetene derfor foreta en avveining mellom selskapenes behov for forutsigbare rammevilkår og statens behov for kontroll. Selv om utgangspunktet riktignok er at myndighetene har en relativt vid adgang til å innskrenke rettighetshavers adgang til å etablere pant i en utvinningstillatelse, bør formålet om en best mulig ressursutnyttelse ligge til grunn. Dertil følger at samtykkekravet bør praktiseres på en slik måte at aktørene med sikkerhet kan forutberegne sine rettslige disposisjoner. Dette vil i sin tur bidra til å fremme en best mulig verdiskapning for samfunnet. Rasjonelle aktører vil jo nettopp avstå fra å investere på norsk sokkel dersom uklare vilkår, forbehold eller en vid endringsadgang vil kunne representere en for stor økonomisk risiko.