MarIus

4.2 Fremveksten av pantereguleringen

Som følge av en økt interesse for petroleumsressursene i Nordsjøen, ble det i 1965 først gjort endringer i panteloven. Det ble nå adgang til å tinglyse panteretter i «innretning i sjøen for boring efter olje eller gass eller for utvinning av slike forekomster».^{(1) Lov 12. oktober 1857 nr. 3 indeholdende nærmere Bestemmelser om Pant og Thinglæsning (Panteloven) § 12, og Lov 5. februar 1965 nr. 2 om Statens Landbruksbank.} Den kongelige resolusjonen av 1965 ble så avløst ved den senere kongelige resolusjonen av 8. desember 1972, en forskrift som fremdeles manglet klare hjemler for pantsettelse av utvinningstillatelser eller innretninger tilknyttet denne. Departementet kunne gi forhåndssamtykke til overdragelse av en utvinningstillatelse på uendrede vilkår der låntaker i det vesentlige misligholdt låneavtalen, jf. 1972-resolusjonen § 49, men långiver var ikke beskyttet mot låntakers øvrige kreditorer eller konkursbo.^{(2) Ulf Hammer og Tone Østensen, Hovedpunktene i den nye petroleumsloven med forskrift, MarIus 1985 nr. 101 s. 28.} Egenfinansiering var derfor det dominerende, ettersom risikoen ved langsiktige lån fremdeles ble ansett for å være for stor.^{(3) Lars Olav Askheim, Lånefinansiering av petroleumsvirksomhet – Risikofordeling og fleksibilitet, MarIus 1988 nr. 148 s. 25.}

Petroleumsindustrien hadde på dette tidspunktet vist seg å være svært lønnsom, og tiden var inne for å regulere petroleumsvirksomhetens viktigste sider i lovs form.^{(4) Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 7.} Ved kongelige resolusjon ble det i 1972 derfor oppnevnt et petroleumsutvalg, med det mandat å fremlegge forslag til ny lov som skulle avløse 1972-resolusjonen. Samtidig begynte arbeidet med ny pantelov å ta form, hvor man særlig for næringsdrivende utvidet adgangen til å etablere pant. Det vokste på denne tiden frem en panterettslig ideologi om et samlet kredittobjekt som skulle gi bedre sikkerhet for panthaver.^{(5) Se NUT 1970: 2 Rådsegn 8 - Om pant s. 32} Det var denne ideologien som senere skulle vise seg å bli bakenforliggende for petroleumsloven og senere for også havbunnsminerallovens regler om pant.

I forbindelse med sjølovsrevisjonen i 1972 ble det etablert nye regler om skipsregistrering og pant i skip.^{(6) Lov 20. juli 1893 nr. 1 om Sjøfarten.} Frem til vedtakelsen av petroleumsloven i 1985, ble det i lov om sjøfarten også etablert midlertidige pantehjemler for petroleumsindustrien. Loven åpnet nå for frivillig innføring i skipsregisteret av flytende og faste innretninger som ikke var å anse som skip, jf. § 33 første ledd første ledd nr. 6.

Det ble også inntatt regler om «skip utstyrt for å brukes stasjonært til boring etter olje eller gass eller til utvinning av slike forekomster» jf. § 4. Av forarbeidene fremgikk det at hensikten i første omgang var å «muliggjøre rettsbeskyttet underpant, med registrering i realregister.»^{(7) Ot.prp. nr. 32 (1970-71) om endringer i lov 20.juli 1893 om sjøfart og i visse andre lover s. 44.} Hva gjaldt pant i utvinningstillatelser var rettstilstanden imidlertid usikker. I justisdepartementets uttalelser 9. oktober 1974 heter det at:

«[n]år utnyttingen av et petroleumsfunn skal finansieres, forutsetter kontinentalsokkelresolusjonen 8. desember 1972 § 49 at den som har fått utvinningstillatelse (rettighetshaveren), kan stille tillatelsen som sikkerhet ved å avtale med en eventuell kredittyter at tillatelsen skal overdras til en annen dersom kredittavtalen blir vesentlig misligholdt. Bestemmelsen inneholder heimel for departementet til å gi forhåndssamtykke til en slik overdragelse på uendrete vilkår til en erverver som departementet på tvangsrealisasjonstidspunket måtte godkjenne (...). Den form for sikkerhet i utvinningstillatelse som er forutsatt i resolusjonens § 49, virker i flere punkter uklart. Bl.a sakner man klare regler for hvordan kredittyteren kan skaffe seg dekning gjennom utvinningsretten. Videre er rettsvernsspørsmålet uklart.»^{(8) NOU 1976: 59 s. 45.}

Formen for sikkerhetsstillelse var etter dette ansett som uklar, og det var i det hele tatt usikkert om det etter gjeldende rett var adgang til å stifte pant i en utvinningstillatelse. Pantsettelse av utvinningstillatelser var imidlertid ansett som hensiktsmessig, og burde etter justisdepartementets vurderinger skje i formell lovs form. Departementet anmodet derfor at det skulle lovfestes en «etablert ordning med et sentralregister for så vel utvinningsretter som de faste anlegg».^{(9) NOU 1976: 59 s. 46.} Det ble foreslått å lovfeste hovedpunktene i en slik registreringsordning, men at reguleringen av enkeltspørsmål dels kunne skje gjennom henvisning til tinglysingsloven, dels gjennom forskrift.

Sjølovens regler om flytende og faste innretninger til bruk i petroleumsvirksomheten ble endret på nytt allerede i 1979, og flyttet til henholdsvis §§ 324 og 325.^{(10) Lov 25. mai 1979 nr. 20 om endringer i lov 20. juli 1893 nr. 1 om sjøfart og i visse andre lover (Privatrettslige regler for borefartøyer).} Synspunktet var at de flyttbare innretningene skulle anses som skip i henhold til sjølovens bestemmelser i § 324.^{(11) NOU 1976: 59 s. 27.} Det ble også tatt et oppgjør med terminologien benyttet for å betegne de ulike typene av flytende innretninger.^{(12) NOU 1976: 59 s. 17.} Videre bestemte utvalget at innretningene skulle knyttes opp til ordlyden «naturforekomster» fremfor den snevrere ordlyden «petroleumsforekomster».^{(13) NOU 1976: 59 s. 29.} En slik endring ville etter utvalgets synspunkt åpne for eventuelle fremtidige spesialinnretninger til bruk for utvinning av andre naturforekomster enn petroleum, herunder «manganknoller på havbunnen».^{(14) NOU 1976: 59 s. 29.} Den tidligere § 4 ble i forlengelsen av dette endret tilsvarende til å gjelde for stasjonære skip utstyrt til boring eller utnyttelse av «naturforekomster». Utvalget altså så allerede den gang at det i fremtiden ville kunne oppstå et behov for pantsettelse av innretninger til bruk for undersøkelse og utvinning av havbunnsmineraler.

De faste innretningene tilknyttet petroleumsvirksomheten skulle på sin side samles i sjøloven § 325.^{(15) Erling Selvig, Pant i utvinningstillatelser og off-shore installasjoner, MarIus 1982 nr. 72 s. 5.} Etter sjølovens dagjeldende § 325 annet ledd første punktum var det nå registreringsadgang til faste innretninger, med tilhørende adgang til å pantsette tilbehør og utstyr sammen med de faste innretningene.^{(16) NOU 1976: 59 s. 45.} Det ble dessuten åpnet for å la pantsettelse av en fast innretning omfatte tilhørende utvinningstillatelser, for så vidt dette var forenlig med de konsesjonsrettslige regler, jf. § 325 annet ledd in fine. Utvinningstillatelsen var etter dette nærmest som et tilbehør til den faste innretningen.^{(17) Lasse Hagen med flere, Petroleumsloven med kommentarer, Oslo: TANO 1989, s. 333.} Bestemmelsene ble senere flyttet til §§ 371 og 372.^{(18) Lover 27 mai 1983 nr. 30 om endringer i lov 20. juli 1893 nr. 1 om sjøfarten og i enkelte andre lover.}

Petroleumsutvalget avga så sin hovedinnstilling i 1979 med øvrige forarbeider.^{(19) NOU 1979: 43, NOU 1981: 33.} I 1985 avløste petroleumsloven kontinentalsokkelloven med tilhørende forskrifter.^{(20) Lov 22. mars 1985 nr. 11 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven).} Petroleumsloven inneholdt nå de viktigste materielle reglene, og i kapittel IV ble det inntatt regler om registrering og pantsettelse av tillatelser med tilhørende faste innretninger, jf. §§ 33 og 34. I medhold av petroleumsloven § 31 første ledd ble petroleumsregisteret opprettet ved forskrift, med det formål å sikre rettsvern for pantsettelse av tillatelser så vel som anlegg og faste innretninger.^{(21) Forskrift 12. juni 1985 nr. 1188 for petroleumsregisteret.} Bestemmelsen om registrering, jf. § 32, ble supplert av petroleumsforskriften §§ 6-9, og måtte samtidig leses i sammenheng med sjøloven §§ 371-372.

I sjøloven ble det foretatt justeringer som tilpasset endringene i petroleumsloven, blant annet ved at virkeområdet i § 372 ble innskrenket.^{(22) Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 94.} Paragraf 372 annet ledd bestemte nå at faste innretninger til bruk i undersøkelse etter, utnytting, lagring eller transport av «andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster» kunne innføres i skipsregisteret etter begjæring fra eier. Samtidig ble all registrering av faste installasjoner tilknyttet petroleumsforekomster flyttet til petroleumsloven og Petroleumsregisteret. Faste innretninger under bygging for slik virksomhet som nevnt i § 371 kunne imidlertid innføres i skipsbyggingsregisteret etter begjæring fra eier, jf. § 372 første ledd.^{(23) Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 24.} De flytende innretningene i § 371 gjaldt fortsatt for bruk ved utnytting, lagring, eller transport, mv. av «undersjøiske naturforekomster». De stasjonære skipene ble på sin side stående i sjøloven § 4, med en uendret ordlyd.

Reglene om pantsettelse og registrering ble i petroleumsloven vesentlig endret. Utgangspunktet var nå at utvinningstillatelsen var gjort til det sentrale kredittobjektet.^{(24) Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 22.} Departementet uttalte at:

«[v]ed å knytte pantsettelsen til i første rekke utvinningstillatelser, er det verdien av retten til fremtidig produksjon av petroleum som blir det egentlige kredittobjekt. Pantekreditor får bare panterett og sikkerhet i pantedebitors rettigheter. Det vil si at alle regler og skranker som følger av tillatelsen, statsdeltakelsesavtalen eller andre avtaler som rettighetshaverne har inngått, samt aktuelle norske lover og forskrifter er bestemmende for panterettens omfang.»^{(25) Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 23.}

Ved at det nå var utvinningstillatelsen som utgjorde hovedobjektet for pantesikringen, knyttet man dermed adgangen til sikkerhetsstillelse opp mot konsesjonssystemet og de rettigheter og plikter som til sammen utgjorde grunnlaget for virksomheten. Man åpnet med dette for at verdien av rettigheten til fremtidig produksjon var gjenstand for kredittsikring, samtidig som de faste innretningene skulle inngå som en del av pantet. Den dagjeldende ordlyden i § 32 sa at:

«Innretninger som nevnt i §§ 23 og 24 som er fast plassert på område som nevnt i § 1, skal innføres i Petroleumsregisteret når den tillatelse som innretningen knytter seg til er pantsatt etter § 33. Registrering skjer på det blad som tillatelsen har. Dersom en innretning eies av rettighetshavere i flere utvinningstillatelser i fellesskap, skal det på utvinningstillatelsens blad angis hvor stor eierandel som knytter seg til vedkommende tillatelse» (min kursivering).

Ved å opprette et petroleumsregister løsrev man som nevnt de faste innretningene fra sjølovens system. De faste innretningene som skulle betjene utvinningstillatelsen kunne nå registreres på vedkommende tillatelses blad, jf. Petroleumsregisteret § 6 første ledd.^{(26) Forskrift 12. juni 1985 nr. 1188 om petroleumsregisteret, og Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 24.} Det var imidlertid en registerplikt i petroleumsregisteret for faste innretninger plassert på området i tilknytning til tillatelsen dersom utvinningstillatelsen var pantsatt, jf. petroleumsloven § 32, jf. Petroleumsregisteret § 6 annet ledd. Dersom den pantsatte tillatelsen knyttet seg til en flyttbar innretning, jf. sjøloven § 371 første ledd, som var permanent plassert på området, skulle den likestilles med en fast innretning jf. petroleumsloven § 32, jf. Petroleumsregisteret § 6 annet ledd, jf. § 1 sjette ledd.

Tillatelsen og de faste innretningene ble så koblet sammen i § 34, som sa at i «pantsettelse etter § 33 inngår pantsetterens rett til de innretninger som etter § 32 er registrert eller kan registreres sammen med tillatelsen (...)». Også «rettigheter etter avtale som nevnt i §§ 11 og 16» inngikk i pantet etter § 33. På den måten sikret man panthavers interesser i form av en sikkerhetspakke i tråd med en fremvoksende ideologi om et samlet panteobjekt.

Nærings- og energidepartementet fremmet så forslag om at ny petroleumslov igjen måtte tilpasses, og i 1996 avløste den någjeldende petroleumsloven loven fra 1985.^{(27) Lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet. Detaljene er regulert i forskrift, og den mest sentrale forskriften er forskrift 27.juni 1997 nr. 653 til lov om petroleumsvirksomhet.} De tidligere reglene om pant i petroleumsloven §§ 31 til 35, ble nå §§ 6-1 til 6-4, men med en «omredigering og enkle materielle endringer i forhold til gjeldende rett».^{(28) Ot.prp. nr. 43 (1995-1996) s. 55.} Bestemmelsen viser ikke lenger til faste innretninger, og den er nå også uten henvisninger til en bestemmelse om registreringsplikt, jf. den tidligere § 32. Tanken var at man på denne måten ville unngå en sondring mellom hva som tekniske sett kunne flyttes, men likevel måtte anses for å være fast på grunn av utplasseringens varighet.^{(29) Se diskusjonen i Ot.prp. nr. 72 (1982-1983) s. 68.} Rettigheter i innretninger tilknyttet tillatelsen skulle nå automatisk inngå i pantet, med mindre det var aktivt unntatt gjennom en registrering i et annet realregister. Det er altså denne regelen som er inntatt i havbunnsmineralloven § 7-3. I sjøloven ble bestemmelsen om registrering av faste innretninger under bygging flyttet til § 39, mens de flyttbare innretningene nå er regulert i § sjøloven 507.^{(30)Lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven).} Sjøloven § 4 regulerer fremdeles de stasjonære skipene til bruk ved boring etter eller utnyttelse av undersjøiske naturforekomster.

Spørsmålet blir i det videre hvilke rettigheter som inngår i pantet etter havbunnsmineralloven, og om disse rettighetenes forhold til sjølovens bestemmelser. Dette er et spørsmål om panterettens videre omfang, noe jeg skal behandle i kapittel 6. Først skal jeg se på innholdet i utvinningstillatelsen som hovedobjekt for pantesikring.