4.1 Innledning
Da den første henvendelsen om tillatelse til leting etter petroleum i grunnområdene under Nordsjøen kom høsten 1962, eksisterte det ingen lovgivning eller politisk interesse for petroleumsvirksomhet i Norge. Norske myndigheter sørget imidlertid tidlig for å sikre seg kontroll over eventuelle forekomster, og ved kongelig resolusjon 31. mai 1963 ble det proklamert norsk statshøyhet så vidt angikk utnyttelse og utforsking av undersjøiske naturforekomster utenfor norskekysten.(1) NOU 1979: 43 s. 14, og Egil M Husebø, Oljejuss, Oslo: Bedriftsøkonomens Forlag as 1990 s. 6. Umiddelbart etter ble kontinentalsokkelloven vedtatt, og eiendomsretten til undersjøiske naturforekomster ble tillagt staten.(2)Lov 21. juni 1963 nr. 12 om utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster. Kontinentalsokkelloven regulerte den gangen et felles utgangspunkt for alle former for naturforekomster, herunder petroleum og andre naturforekomster som havbunnsmineraler. Da petroleumsressursene i 1985 ble inntatt i en særskilt regulering i petroleumsloven, ble kontinentalsokkelloven en lov om andre naturressurser enn petroleum frem til disse også ble avløst ved havbunnsmineralloven i 2019.(3) Lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster og mineralforekomster. Selv om det den gang var kjent at det kunne forekomme mineralforekomster på norsk kontinentalsokkel, var det på dette tidspunktet ikke et spørsmål om å utvinne disse. For petroleumsressursene skulle historien vise seg å bli en litt annen.
Myndighetenes manglende erfaring og usikkerhet med hensyn til petroleumsvirksomhetens omfang gjorde at kontinentalsokkelloven ble en typisk fullmaktslov med få paragrafer.(4) NOU 1979: 43 s. 7, og Finn Arnesen, Samarbeid om petroleumsvirksomhet, MarIus 1987 nr. 145 s. 3. Det ble så gitt et stort antall forskrifter tilknyttet petroleumsvirksomheten i kraft av delegert myndighet. De viktigste forskriftene var kongelige resolusjoner som fastsatte reglene for konsesjonsregelverket, herunder kongelig resolusjon av 9. april 1965.
Første konsesjonsrunde ble utlyst 13. april 1965, og det ble da tildelt 22 utvinningstillatelser fordelt på 78 blokker.(5) St.meld. nr. 22 (1965-1966) og Carl-Axel Janicke, Oljeboring til havs, Oslo: Universitetsforlaget 1984 s. 17. På denne tiden fantes det ikke hjemler for pant i formuesgoder tilknyttet petroleumsnæringen, og de tidlige aktørene påtok seg en stor kommersiell risiko. Gitt det betydelige investeringsbehovet forbundet med en kapitalintensiv petroleumsvirksomhet, anerkjente man etter hvert behovet for å etablere realsikkerhet.(6) NOU 1979: 43 s. 39. Det skulle imidlertid gå flere år før man fikk hjemmel til å pantsette utvinningstillatelsen, det skjedde først da petroleumsloven i 1985 ble vedtatt.
Da pantereguleringen i 1985 fikk sin endelige løsning, var den nøye gjennomtenkt og tilpasset de særegenhetene som preget petroleumsindustrien og tilgrensende lovgivning. Reguleringen var fundert på et system der store, kapitalintensive og bunnfaste innretninger skulle sikre panthavers rett til å kunne utnytte fremtidig petroleum. Dette var innretninger som verken var realregistrerbart løsøre eller fast eiendom i tradisjonell forstand, fordi de var plassert på grunn som ikke var undergitt privat eiendomsrett. Man fikk ved etableringen av petroleumsregisteret dermed tettet et lovtomt område i pantelovgivningen, ved at disse nå kunne registreres sammen med utvinningstillatelsen i petroleumsregisteret. Innretninger til bruk ved undersøkelser og utvinning av andre naturforekomster enn petroleumsforekomster, fulgte etter hvert sjølovens system for registrering i skipsregisteret.