1.1 Tema og problemstilling
Avhandlingens overordnede siktemål er å se nærmere på hvilke formuesgoder som kan tjene som kredittsikkerhet ved pant i en utvinningstillatelse etter havbunnsmineralloven.(1) Lov 22. mars 2019 nr. 7 om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen (havbunnsmineralloven). Hovedproblemstillingen er hva som er innholdet i og omfanget av en panterett etablert i en utvinningstillatelse etter havbunnsmineralloven. Dette er regulert i havbunnsmineralloven §§ 7-2 og 7-3, slik at det primært vil være disse to bestemmelsene som er gjenstand for analyse.
Havbunnsmineralloven er en forvaltningsrettslig særlov som trådte i kraft 1. juli 2019, og som etter sitt formål skal legge til rette for undersøkelse etter og utvinning av mineralforekomster på norsk kontinentalsokkel, jf. § 1-1. Det er enda ikke besluttet om det skal åpnes for mineralvirksomhet på norsk sokkel. Tirsdag 20. juni 2023 fremmet imidlertid Olje- og energidepartementet Meld. St. 25 (2022-2023), der regjeringen foreslår å åpne opp for mineralvirksomhet i Norskehavet og Grønlandshavet.(2) Meld. St. 25 (2022-2023) Mineralverksemd på kontinentalsokkel – opning av areal og strategi for forvaltning av ressursane. Forslaget er forelagt Stortinget til behandling.
Reglene om registrering og pant er inntatt i havbunnsmineralloven kapittel 7, og utgangspunktet er at det kan etableres pant i en utvinningstillatelse, jf. § 7-2. Panterettens omfang er så nærmere regulert i § 7-3. For at det skal kunne etableres pant i en utvinningstillatelse, må rettighetshaver nødvendigvis være tildelt en utvinningstillatelse, jf. § 4-1 første ledd første punktum. Og fordi havbunnsmineralloven oppstiller som vilkår for tildeling av en utvinningstillatelse at et område er åpnet for mineralvirksomhet jf. § 2-3 første ledd jf. § 2-1, vil avhandlingens problemstilling ta utgangspunkt i en panteregulering som er ikraftsatt, men enda ikke anvendt.
Fordi kostnadene forbundet med en eventuell utvinning av havbunnsmineraler er antatt å bli betydelige, ble det under arbeidet med havbunnsmineralloven besluttet å innta regler om registrering og pantsettelse knyttet til utvinningstillatelser.(3) Høring – Forslag til lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen, 10. mai 2017 s. 97. https://www.regjeringen.no/contentassets/efdaa9f490384d21a8af42301b7b1dae/horing---forslag-til-lov-om-mineralvirksomhet-pa-kontinentalsokkelen.pdf Formålet var å sikre de private næringslivsaktørenes behov for ekstern lånefinansiering ved utbygging på norsk kontinentalsokkel. Dette var et behov man i sin tid også hadde under utviklingen av petroleumsnæringen, og departementet besluttet derfor å innta regler i havbunnsmineralloven kapittel 7 etter modell fra petroleumsloven kapittel 6.(4) Høring - Forslag til lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen 10. mai 2017, s. 97. Se også lov 22. mars 1985 nr. 11 om petroleumsvirksomhet kapittel IV, og lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven) kapittel 6. Havbunnsmineralloven §§ 7-2 og 7-3 er som følge av dette et speilbilde av petroleumsloven §§ 6-2 og 6-3. Det ble imidlertid ikke stilt spørsmål ved eller gjort justeringer av panterettens omfang slik den er utformet i petroleumsloven.(5) Høring - Forslag til lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen 10. mai 2017, s. 97. Videre henviser lovforarbeidene til havbunnsmineralloven kapittel 7 i all enkelhet til forarbeidene tilknyttet petroleumsloven kapittel 6.(6) Prop.106 L (2017-2018) s. 68-69. Denne typen lovgivningsteknikk gjør rettskildebildet uoversiktlig, først og fremst fordi forarbeidene til petroleumsloven fremstår som uklare. Videre hviler pantelovgivningen på en gruppe av offentlige tillatelser som gir en aktør anledning til å utøve en virksomhet på et område som i utgangspunktet ligger til myndighetene, et konsesjonssystem. Konsesjonssystemet i petroleumsloven er et omfattende og komplekst regelverk, som gjør det til en krevende øvelse også å få oversikt over innholdet i pantelovgivningen i havbunnsmineralloven. Jeg skal komme nærmere tilbake til dette i kapittel 1.2.
Utgangspunktet er altså at det er utvinningstillatelsen som er gjenstand for pantsettelse. Paragraf 7-2 første ledd første punktum slår fast at:
«[d]epartementet kan samtykke til at en rettighetshaver pantsetter en hel tillatelse eller at den enkelte rettighetshaveren pantsetter sin andel i en tillatelse som ledd i finansiering av virksomheten knyttet til tillatelsen.»(7) Selv om ordlyden bestemmer at det er en «tillatelse» som kan pantsettes, er det her tale om en utvinningstillatelse, jf. § 7-1.
En utvinningstillatelse gir rettighetshaveren en «enerett til undersøkelser etter og utvinning av alle mineralforekomster i området som er omfattet av tillatelsen», jf. § 4-1 første ledd annet punktum, slik at det er denne eneretten som er hovedobjektet for rettsstiftelsen. Fordi en utvinningstillatelse er en offentlig tillatelse og ikke er et formuesgode i tradisjonell formuerettslig forstand, oppstår det spørsmål om hvilke verdier som er forbundet med utvinningstillatelsen som rettsposisjon. Samtidig knytter det seg spørsmål til hvor langt det er adgang til å disponere over pantet, og under hvilke forutsetninger. Disse problemstillingene vil jeg behandle i avhandlingens kapittel 5.
Panterettens omfang er nærmere regulert i § 7-3 første til fjerde ledd. Bestemmelsen lyder slik:
«[v]ed pantsettelse av hele tillatelser etter § 7-2 omfatter panteretten de rettighetene som til enhver tid følger av tillatelsen og pantsetterens øvrige rettigheter knyttet til virksomhet som utøves i henhold til tillatelsen.
Panteretten omfatter ikke rettigheter i innretninger som er registrert i et annet realregister, eller rettigheter i innretninger plassert på land eller sjøgrunn som er undergitt privat eiendomsrett.
Panteretten omfatter heller ikke rettigheter i flyttbare anleggsmaskiner som kan pantsettes etter panteloven § 3-8, eller rettigheter i annet løsøre som kan registreres i et annet realregister. Reglene i panteloven §§ 3-4 og 3-7 gjelder tilsvarende så langt de passer.
Ved pantsettelse av en andel i en tillatelse etter § 7-2, omfatter panteretten pantsetterens ideelle andel av den formuesmassen som til enhver tid er knyttet til tillatelsen og pantsetterens øvrige rettigheter knyttet til virksomhet som utøves i henhold til tillatelsen».
Paragraf 7-3 regulerer to former for pant: Pant i en hel tillatelse, og pant i en andel av en tillatelse. Hovedregelen fremgår av bestemmelsens første ledd, som angir omfanget av panteretten ved pantsettelse av en hel tillatelse. Det er her tale om et kompleks av rettigheter med en nær tilknytning til utvinningstillatelsen, herunder de rettighetene «som til enhver tid følger av tillatelsen» og pantsetterens «øvrige rettigheter knyttet til virksomhet som utøves i henhold til tillatelsen». Ordlyden «til enhver tid» gir anvisning på at det er tale om pant i et tingsinnbegrep.(8) Se kapittel 2.2 om tingsinnbegrepspant. I annet og tredje ledd er det så gjort unntak fra hovedregelen i første ledd, ved at det er oppregnet konkrete rettigheter som ikke inngår i pantet. Fjerde ledd skiller seg rettslig fra bestemmelsen for øvrig, ved at den som nevnt regulerer panterettens omfang ved pantsettelse av en andel i en tillatelse. Bestemmelsen fremstår i sin helhet som rimelig uklar, og tolkningen av denne står derfor sentralt i avhandlingen. Dette vil jeg behandle i kapittel 6.
Siktemålet med avhandlingen er å bidra til en avklaring av panterettens innhold og omfang etter gjeldende rett. Fordi man etter havbunnsmineralloven i utgangspunktet etablerer pant i en konsesjon, skiller den seg fra den alminnelige panteretten etter panteloven på en rekke punkter.(9) Lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven). Problemstillingen har derfor berøringsfelt mot en rekke rettslig relevante og uavklarte spørsmål som rammene av avhandlingen ikke tillater å ta opp. Jeg vil derfor løpende reise spørsmål ved forhold der jeg mener løsningen fremstår som usikker, men som det i denne sammenhengen ikke vil være mulig å behandle. Jeg skal altså ikke gi en uttømmende behandling av pantereguleringen i havbunnsmineralloven, men vil konsentrere meg om de problemstillingene som etter mitt skjønn er mest sentrale når det gjelder innholdet i og omfanget av de aktuelle bestemmelsene §§ 7-2 og 7-3.