MarIus

2.2 Noen utgangspunkter om pant og tingsinnbegrep

I panteloven § 1-1 (1) fremgår det at «[m]ed panterett menes en særrett til å søke dekning for et krav (pantekravet) i ett eller flere bestemte formuesgoder (pantet).» Ordlyden «[m]ed panterett menes» peker på at definisjonen er generell, og at den gjelder uansett om hjemmel søkes i panteloven eller annen lovgivning. Ordlyden «krav» sikter til det krav som det kan søkes dekning for i panteobjektet. Dette vil i praksis være pengekrav. Dersom man ser på det fra pantsetters side er det mest naturlig å tale om underliggende gjelds- eller skyldforhold, mens fra panthavers side er det mest naturlig å tale om underliggende krav.^{(1) Jens Edvin A Skoghøy, Panterett, Oslo: Universitetsforlaget 2014 s. 19.}

I begrepet «dekning» ligger det at panthaver skal kunne realisere pantet.^{(2)Sjur Brækhus, Omsetning og kreditt 2, 3. utgave ved Borgar Høgetveit Berg, Oslo: Universitetsforlaget 2005 s. 26.} Særretten til dekning må derfor knytte seg til panteobjektet, hvor dekningsretten gir panthaver prosessuelle fordeler ved inndrivelse av pantefordringen. Dekningen må som hovedregel søkes i pantets kapitalverdi, typisk ved at det realiseres i form av salg. Panthaver kan også overta panteobjektet, eller søke dekning i pantets avkastning.^{(3)Sjur Brækhus, Omsetning og kreditt 2, 3. utgave ved Borgar Høgetveit Berg, Oslo: Universitetsforlaget 2005 s. 26.} Oppgaven er imidlertid avgrenset mot fullbyrdelsesstadiet, og jeg vil derfor ikke gå videre inn på dette.

Den «særrett» som panteretten representerer, gjør at långiver på nærmere angitte vilkår kan søke dekning i pantet og realisere panteverdien til fortrengsel for, eller med prioritet foran, øvrige kreditorer.^{(4) For realregistrerbare formuesgoder er det Lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) kapittel 11 om tvangsdekning i realregistrerte formuesgoder som oppstiller vilkårene for tvangsinndrivelse av panteretter.} En beskyttet rett gir panthaver følgelig rettsvern overfor andre kravshavere. Særretten kan bare benyttes til dekning av det underliggende skyldforhold, og er på denne måten uløselig knyttet til pantekravet.^{(5) Jens Edvin A. Skoghøy, Panterett, Oslo: Universitetsforlaget 2014 s. 20.} Det er særretten som utgjør det dekningsprivilegium som kjennetegner panteretten og gir den verdi.^{(6) Jens Edvin A. Skoghøy, Panterett, Oslo: Universitetsforlaget 2014 s. 19.}

En panterett må så knytte seg til ett eller flere «bestemte formuesgoder (pantet).» Begrepet «formuesgoder» gir anvisning på at pantet typisk må ha økonomisk verdi, at det må kunne overdras, og at det må kunne disponeres over ved avtale. Formuesgodet må altså være omsettelig. I dekningsloven § 2-2 er det sagt om uttrykket «formuesgode» at det må kunne «selges, utleies, eller på annen måte omgjøres i penger.» Ordlyden favner ikke bare om fysiske verdier som fast eiendom og løsøre, men også om andre mer abstrakte formuesgoder. Det kan her være tale om offentlige tillatelser til å drive en nærmere angitt virksomhet, og som på grunn av den verdien tillatelsen representerer er gjort til et eget panteobjekt. Etter havbunnsmineralloven § 7-2 er som kjent utvinningstillatelsen gjort til panteobjekt med et innhold jeg skal komme tilbake til i kapittel 5.

I ordlyden «bestemte» ligger at panteobjektet må være konkret angitt. Dette betyr likevel ikke at pantet må være ett enkelt formuesgode, det kan også være en varelagerbeholdning eller en annen type formuesmasse med varierende innhold, tingsinnbegrepspant. Tingsinnbegrepspant («universitas rerum»), er den nærmere bestemte formuesmassen som pantsetter til enhver tid eier.^{(7) Tore Sandvik mfl., Norsk panterett, Oslo: Universitetsforlaget 2. utgave 1982, s. 8.} Som vi skal se senere i avhandlingen er pant i tingsinnbegrep særlig aktuell i forbindelse med havbunnsminerallovens bestemmelser, der rettighetshaver pantsetter en hel eller en ideell andel av en «til enhver tid» samlet formuesmasse.

Tingsinnbegrep er beskrevet av Brækhus som «grupper av formuesgoder bestemt ved mer eller mindre generelle kriterier, slik at de individuelle komponenter i gruppen kan variere fra tid til annen».^{(8)Sjur Brækhus, Omsetning og kreditt 2, 3. utgave ved Borgar Høgetveit Berg, Oslo: Universitetsforlaget 2005 s. 211.} Det er altså tale om en samling av rettigheter som omfatter den næringsdrivendes formuesgoder i sin helhet, fremfor stykkevis og delt. Tanken bak tingsinnbegrepspantet var at man ved å samle panteobjektene fikk en mer stabil panteverdi.^{(9) NUT 1970: 2 Rådsegn 8 - Om pant s. 32.} Synspunktet kommer til uttrykk i Rt. 1992 s. 1629, hvor det er sagt at hensynet til å holde verdiene samlet ikke bare tjener «panthaverens interesser, men også interessene til den bedrift som skal reise kapital gjennom slik pantsettelse.»^{(10) Se Rt. 1992 s. 1626 s. 1634.}

Avgjørende for verdien av en panterett er at panteobjektet kan individualiseres blant andre mulige formuesgoder, slik at det av loven klart må fremgå hva som omfattes av panteretten. Fordi tingsinnbegrepspantet utgjør en gruppe formuesgoder bestemt ved generelle kriterier, vil tingsinnbegrepspantets formål fort komme i konflikt med hensynet til klare praktikable regler. I havbunnsmineralloven er klargjøring av panterettens omfang søkt oppnådd gjennom en avgrensning av hva som ikke inngår i av tingsinnbegrepspantet, jf. § 7-3. Dette vil jeg komme tilbake til i kapittel 6.