1.4 Avgrensninger
Avhandlingens tema er som antydet pant i utvinningstillatelser etter havbunnsmineralloven. Dette er et stort tema med berøringsfelt mot flere relevante og uavklarte rettslige problemstillinger. Det er derfor nødvendig å foreta en positiv avgrensning av oppgaven. Hensikten med dette kapittelet er ikke å gi en uttømmende disposisjon over alle relevante problemstillinger som vil kunne oppstå knyttet til denne tematikken. Formålet er å gi en oversikt over noen av de problemstillingene som jeg mener det er viktig å være klar over, men som rammene av oppgaven ikke tillater drøftet.
Etter havbunnsminerallovens system om registrering og pant, er det i utgangspunktet utvinningstillatelsen som registreres og følger Havbunnsmineralregisterets system, jf. § 7-1 jf. § 7-2.(1) Havbunnsmineralregisteret er enda ikke opprettet. Departementet kan imidlertid gi forskrift om at registeret også skal omfatte tillatelser etter § 4-7. Dette er særskilte tillatelser for anlegg og drift av innretninger som ikke følger av en allerede godkjent plan for utvinning. Slike tillatelser faller utenfor omfanget avhandlingens tema, og vil derfor ikke bli behandlet.
Videre tar oppgaven for seg frivillig stiftet avtalepant. Dette betyr at legalpant og utleggspant ikke vil bli behandlet. Fordi avhandlingens problemstilling omhandler spørsmål som oppstår på sikringsstadiet, avgrenses det også mot reglene om inndrivelse av de pantesikrede fordringene. Det er likevel naturlig å si noe helt generelt om kreditors adgang til å realisere pantet, fordi det er dekningsprivilegiet som i praksis gir panteretten verdi. For kreditorbeslag er det imidlertid viktig å være oppmerksom på § 7-4 annet ledd in fine. Her er det sagt at en panterett ikke kan være «gjenstand for utlegg, arrest eller gjeldsforhandling eller inngå i panthaverens konkursbo» uten departementets «samtykke».
Videre avgrenses det av hensyn til avhandlingens omfang mot eventuelle konsekvenser ved bortfall av panterettigheter ved tilbakekall eller oppgivelse av en tillatelse eller av en andel i denne, jf. § 7-4 første ledd. Bortfall vil også kunne skje dersom det gjøres funn av petroleum i et område som omfattes av utvinningstillatelsen, jf. § 4-9 annet ledd, eller dersom vilkårene i § 9-9 første ledd bokstav a-e er innfridd.
Panteretten hviler videre som nevnt på et konsesjonspolitisk system. Fordi en konsesjon er et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, kan det i prinsippet være gjenstand for omgjøring til skade for den begunstigende selv om regelverket ligger fast, jf. forvaltningsloven § 35 siste ledd. I forholdet til myndighetene vil det derfor også kunne oppstå en rekke uavklarte spørsmål knyttet til vern mot etterfølgende inngrep i rettigheter som er beskyttet av grunnloven § 97 og EMK P1-1. Slike spørsmål relatert til virkninger for panteretten vil det være for omfattende å gå inn på, og behandles derfor ikke nærmere.
I havbunnsmineralloven kapittel 5 er det gitt regler om avslutning av virksomhet og opprydningsplikt. Avhandlingen avgrenses i sin helhet mot denne delen av et prosjekt ettersom konsentrasjonen ligger i kapittel 4 og reglene om etablering av pant. I §§ 5-5 og 5-6 er det imidlertid bestemmelser det er verdt å være oppmerksom på i en panterettslig sammenheng. Paragraf 5-5 første ledd første punktum bestemmer at dersom staten krever en innretning fjernet, «bortfaller de heftelser som hviler på den». Det samme gjelder når «staten overtar innretningen i henhold til § 5-6», men da skal «bruksrettigheter stiftet med departementets samtykke likevel bestå», jf. annet punktum. I § 5-6 er det så gitt bestemmelser om statlig overtakelse av faste innretninger når tillatelsen «utløper, oppgis, eller tilbakekalles» eller når bruken av slike innretninger «opphører endelig».
Utvinningstillatelsene er videre avgrenset til et bestemt geografisk område. Det kan likevel oppstå problemstillinger tilknyttet jurisdiksjon. Oppgavens omfang tillater ikke at jeg drøfter problemstillinger knyttet til dette. Det avgrenses også mot eventuelle problemstillinger med berøringsfelt mot FNs Havrettskonvensjon. Havrettskonvensjonen art. 77 gir kyststaten suverene rettigheter over kontinentalsokkelen for det formål å undersøke eller utnytte havbunnsmineraler. Utredningsområdene i Norskehavet og Grønlandshavet ligger innenfor kontinentalsokkelens yttergrense slik det er nærmere definert i havbunnsmineralloven § 1-3, men det vil likevel kunne oppstå jurisdiksjonsspørsmål i grensene mot Det internasjonale havbunnsområdet jf. Havrettskonvensjonen art. 156. I disse områdene er utnyttelse av mineralressursene regulert av Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA).
For virksomhet på norsk kontinentalsokkel vil det dessuten kunne være nødvendig å innhente tillatelser etter annen lovgivning i tilknytning til utvinningstillatelsen.(2) Annet regelverk kan være helt eller delvis sammenfallende med havbunnsminerallovens bestemmelser, herunder lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven), lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova), lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger om avfall (forurensningsloven), lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven), lov 19. juni 2009 nr. 101 om erverv og utvinning av mineralressurser (mineralloven), mv. Dette vil også bli for omfattende å gå inn på, og det gjøres derfor også avgrensninger mot forholdet til annen nasjonal lovgivning.
Pant er som nevnt et sikkerhetsarrangement som virker kredittskapende. Det finnes imidlertid en rekke andre regulatoriske virkemidler som også kan tenkes å bidra til økt investeringsvilje ved etablering av en dyphavsindustri, herunder nivå og system for skattelegging av private aktører. Eventuelle problemstillinger tilknyttet fiskale forhold og grunnrenteskatt faller også utenfor omfanget i oppgaven.