7. Lovgiver på dypt vann? Avsluttende betraktninger
Avhandlingens overordnede tema har vært å se nærmere på hvilke formuesgoder som kan tjene som kredittsikkerhet ved pant i en utvinningstillatelse etter havbunnsmineralloven. Dette har jeg søkt oppnådd gjennom en analyse av innholdet i og omfanget av en panterett etablert i en utvinningstillatelse etter havbunnsmineralloven. Bakgrunnen for gjennomgangen har vært at pantereguleringen i havbunnsmineralloven er et speilbilde av pantereguleringen i petroleumsloven. Utvinning av havbunnsmineraler har på den ene siden en del likhetstrekk med petroleumsindustrien. De er begge naturressurser som tilhører fellesskapet, slik at en økonomisk utnyttelse av disse skal tilfalle samfunnet. Det er av denne grunn i utgangspunktet formålstjenlig å bygge på vår erfaring som råvarenasjon og det rettslige rammeverket petroleumsnæringen hviler på, ved at man får fortgang i utviklingen av regelverket.
Som gjennomgangen i kapittel 5 har vist er det utvinningstillatelsen med tilhørende rettigheter som tjener som hovedobjekt for kredittsikring ved pant i en utvinningstillatelse etter havbunnsmineralloven § 7-2. På tross av at verdiene for tiden ligger i den negative avgrensningen av tillatelsen, vil muligheten til å etablere pant i utvinningstillatelsen i fremtiden være svært viktig for næringsaktørene. Tilgangsbegrensningen sikrer at eventuelle fremtidige og verdifulle mineralfunn tilfaller rettighetshaveren selv, slik at disse kan kapitaliseres. Aktørene vil derfor ha atskillig bedre forutsetninger for å innhente kapital enn de tidlige aktørene i petroleumsindustrien, selv om risikoen på det nåværende tidspunkt er ansett som høy. At havbunnsmineralloven åpner for dette, er etter min mening klart et steg i riktig retning. Etter hvert som det påvises drivverdige funn, vil adgangen til pantsettelse av utvinningstillatelser kunne føre til det investeringsløftet som kreves mot målet om et netto-null. I et slikt henseende, åpner pantelovgivningen i havbunnsmineralloven for et viktig samspill mellom myndighetene, banknæringen og privat kapital.
Samtidig er der viktige forskjeller i måten disse naturressursene utvinnes på. Pantelovgivningen i petroleumsloven er fundert på et system med store bunnfaste installasjoner, i motsetning til de flytende innretningene som er tenkt brukt til utvinning av havbunnsmineraler. Et særlig spørsmål har i den forbindelse vært om en slik lovgivningsteknikk vil lede til ulikeartede rettsvirkninger uten at det fra lovgivers side har vært tilsiktet. Dette besvares bekreftende, ved at havbunnsmineralloven § 7-3, slik jeg ser det, på grunn av det moderne realregistersystemet har fått en litt annen karakter enn det som var tenkt ved vedtakelsen av petroleumsloven § 6-3.
Som vist i kapittel 4, var det opprinnelige formålet med petroleumsloven § 6-3 å muliggjøre en samlet sikkerhetspakke, ved å koble de innretningene panthaver var avhengig av for å kunne utnytte retten til fremtidig produsert petroleum til panteretten i utvinningstillatelsen. Som gjennomgått i kapittel 6 er dagens komplekse og omfangsrike regulering av realregistrering og pant imidlertid til hinder for en slik løsning, fordi de innretningene som etter formålet var ment å følge tillatelsen, allerede følger sjølovens system. For aktørene betyr dette i prinsippet bare at en sikkerhetspakke vil bestå av flere elementer, hvor utvinningstillatelsen registrert i havbunnsmineralloven er ett element, og rettighetshavers innretninger registrert i skipsregisteret er et annet. En slik løsning vil imidlertid ikke innfri formålet om et «going consern», fordi verdiene vil kunne fordeles mellom ulike panthavere. Dersom formålet med havbunnsmineralloven § 7-3 skal søkes oppnådd, må det ved opprettelsen av Havbunnsmineralregisteret gjøres tilpasninger i sjøloven som kobler denne typen innretninger til utvinningstillatelsen. Man kan likevel spørre seg om en slik kobling er like treffende etter havbunnsmineralloven som etter petroleumsloven, fordi de formuesgodene som er tenkt brukt for utvinning av havbunnsmineraler er egnet for selvstendig pantsettelse underlagt etablerte regler. Videre oppstår spørsmålet om hvordan et krav til konneksitet skal kunne praktiseres, all den tid mobile teknologiløsninger kan benyttes på tvers av tillatelsene.
Det som imidlertid er kritikkverdig, er at reglene om panterettens omfang ble innført som et direkte lovspeil uten en videre gjennomgang. Den omstendighet at det i all enkelthet henvises til petroleumslovens forarbeider for en nærmere beskrivelse, gir også klare indikasjoner på svakheter i forståelsen av innholdet i særlig petroleumsloven § 6-3 første til tredje ledd. Forarbeidene er gjenstand for historiske referanser og eldre begivenheter som gjør det uforholdsmessig vanskelig å lese ut av bestemmelsen dens nærmere innhold. Rent innholdsmessig brytes det med viktige formuerettslige prinsipper ved at uttalelsene ikke lenger svarer til det som er gjeldende rett. Et ytterligere poeng er at det som finnes av juridisk litteratur er vanskelig tilgjengelig, fordi hovedtyngden av det som er skrevet knytter seg til slik bestemmelsen var utformet før endringen av petroleumsloven i 1996.
Behovet for fortgang i lovgivningsprosessen synes etter dette å ha gått på bekostning av behovet for klare forutsigbare regler. Man kan derfor trygt si at lovgiver under vedtakelsen av pantebestemmelsene i Havbunnsmineralloven har vært på dypt vann. En slik klarhet må søkes oppnådd ved at panteretten avgrenses klart og tydelig mot sjølovens og pantelovens bestemmelser om registrering og pant. Det bør i alle tilfeller gjøres justeringer slik at man unngår hjemmel for registrering og pantsettelse av faste innretninger både i sjøloven og i havbunnsmineralloven.