1.3 Begrepsavklaringer og avgrensninger
I avhandlingen bruker jeg uttrykket «petroleumshavvind» som en betegnelse på bruken av vindkraft til havs for å elektrifisere petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. Uttrykket ble opprinnelig benyttet i Petroleumstilsynets fornybarutredning. Der ble det brukt som en referanse til havvindturbiner som leverer kraft til petroleumsinstallasjoner, i de tilfellene tildelingen av tillatelsene er underlagt petroleumsregelverket.(1) Petroleumstilsynet (2021) s. 20. Jeg benytter uttrykket i en bredere forstand, hvor det omfatter alle havvindvindturbiner som leverer elektrisk kraft til petroleumsinnretninger, uavhengig av hvilket lovverk tildelingen av tillatelsene reguleres under.
Med «konsesjonsordning» sikter jeg til regelverk som oppstiller et generelt forbud mot å utøve en bestemt type næringsvirksomhet, men hvor loven også åpner for å gi individuelle dispensasjoner – tillatelser/konsesjoner – fra forbudet.(2) Mestad (1986) s. 5 og Arnesen (2014) s. 99. Jeg bruker termen «konsesjonsprosess» for å betegne saksgangen med tildelingen av tillatelsene. I forlengelsen av dette bruker jeg uttrykket «konsesjon» som en betegnelse på tillatelsene til å drive med en type varig økonomisk virksomhet som gir unntak fra lovens generelle forbud.(3) Alvik (2020) s. 91. Det er ingen entydig begrepsbruk i dagens juridiske litteratur, se blant annet Graver (2004) s. 224–226, Mestad (1986) s. 3–4 og Eckhoff (2022) s. 456.
I relasjon til konsesjonsordningen som havenergilova etablerer, bruker jeg uttrykket «særprosedyrer», som en betegnelse på modifikasjonene i den alminnelige tildelingsprosessen.(4) Begrepsbruken «modifikasjon» blir benyttet for å både inkludere tilpasninger i konsesjonsprosessen etablert med hjemmel i havenergilova, med henvisning til bestemmelsene i havenergilova §§ 2-2 fjerde ledd og 2-3 første ledd andre punktum. I tillegg til havenergilova § 1-2 sjette ledd, som åpner for delvis eller fullstendig fravikelse fra havenergilova til fordel for petroleumsregelverket. Dette skiller seg fra begrepet «tildelingsprosess». Bruken av denne terminologien er begrunnet med at særprosedyrene er alternative tildelingsmodeller, som det ikke eksisterer et etablert praksis for å benytte. Distinksjonen mellom «særprosedyrer» og «tildelingsprosess» er motivert av ønsket om å klargjøre skillet mellom den alminnelige konsesjonsprosessen og de alternative tildelingsprosedyrene som er etablert med hjemmel i særbestemmelsene.
Terminologien «tiltakshaver» benyttes for å beskrive aktører som ønsker å bygge ut havvind, men som enda ikke har søkt om konsesjon. Dette er i motsetning til «konsesjonær» som er juridiske personer som allerede er tildelt konsesjon eller andre rettigheter.(5) Se tilsvarende begrepsbruk for «tiltakshaver» og «konsesjonær» i Olje- og energidepartementet (2021b) s. 2, 3 og 4.
Elektrifisering av petroleumsvirksomhet ved bruk av havvind er avhengig av både et velfungerende produksjonsanlegg, som inkluderer havvindturbiner og deres ankerfeste, i tillegg til et nettanlegg som omfatter kabler, transformatoranlegg og andre elektriske anlegg som benyttes for å overføre elektrisk energi, jf. havenergilova § 1-4 annet, tredje og tredje ledd. Avhandlingens formål konsentrerer seg om konsesjonsprosessen for produksjonsanlegg, og derfor avgrenser drøftelsene naturlig mot rettslige problemstillinger knyttet til planlegging og utbygging av nettverkssystem i forbindelse med kraftproduksjonen.
Selv om elektrifisering av petroleumsvirksomhet er et sektorovergripende tiltak, begrenser denne avhandlingen seg til forholdet mellom konsesjonslovene havenergilova og petroleumsloven.(6) Se mer om samspillet mellom konsesjonssystemene i Hjetland (2014) s. 9. Videre avgrensninger gjøres løpende i avhandlingen der det er hensiktsmessig.