MarIus

3.3.1 Hovedregelen om tilgjengeliggjøring av utvekslingskapasitet

Videre er det et spørsmål hvilke rettsvirkninger kapasitetsreglene vil ha for hybridforbindelser. Under HM-modellen kan hybridtilkoblede havvindparker kun tilby sin produksjon til hjemmemarkedet, det vil si budområdet til lands som havvindparken er en del av. Det er ikke adgang til å velge hvilke av de tilknyttede landene havvindparken ønsker å sende produksjonen til.^{(1) Del 2.2.2.}

Maksimalregelen i 3el-forordning artikkel 16 nr. 3 medfører at kapasiteten i hybridforbindelsen må «stilles til rådighet»^{(2) 4el-forordning art. 16 nr. 4.} for kraftimport til hjemmemarkedet, fremfor ilandføring av havvindproduksjonen. Systemoperatør kan etter 3el-forordning artikkel 16 nr. 5 «samordne kapasitetsbehov for motsatt rettede energistrømmer» som en form for flaskehalshåndtering.^{(3) 4el-forordning art. 16 nr. 11.} Det tilsier dermed begrenset overføringskapasitet fra den hybride havvindparken og til hjemmarkedet.

For landlige vindparker og radialtilkoblede havvindparker vil strømmen kunne flyte tilnærmet fritt i det landbaserte strømnettet innenfor et budområde.^{(4) Del 2.2.2.} Antakelsen er at strømmen innenfor budområdet kan sendes i landnettet tilnærmet uten flaskehalser og uten behov for kapasitetstildeling. Havnettet derimot, vil i starten bestå av punkt-til-punkt-forbindelser, som medfører at overføringskapasiteten til havs er begrenset.^{(5) Avgrensning mot masket nett jf. del 1.5.} Spørsmålet blir da om kapasitetsreglene kan fungere etter sin hensikt når de anvendes på hybridforbindelser til havs.

Den rettslige kategoriseringen av hybridforbindelsen vil ha betydning for kapasitetstilgangen. Delen fra havvindparken til hjemmemarkedet kan for det første kategoriseres som en «utvekslingsforbindelse» i 3el-forordning artikkel 16 nr. 3 sin forstand. I henhold til maksimalregelen vil havvindparken være avhengig av den overføringskapasiteten som «stilles til rådighet for markedsdeltakerne». Etter 3el-forodning vedlegg I punkt 2.1 vil «kapasiteten tildeles bare ved hjelp av auksjoner».^{(6) 4el-forordning art. 16 nr. 5.} Havvindparken må da by på utvekslingskapasitet i utvekslingsforbindelsen tilsvarende andre markedsdeltakere. Prisen på kapasitetsbudet vil ifølge punkt 2.7 andre punktum avgjøres av «de høyeste budene», som avhenger av prisdifferansen mellom de to budområdene.^{(7) 4el-forordning art. 16 nr. 6.} Havvindparkenes overføringskapasitet i hybridforbindelsen til hjemmemarkedet avhenger derfor av å ha høyest bud.

Alternativt kategoriseres forbindelsen fra havvindparken og til hjemmemarkedet som en del av «transmisjonsnettet som har betydning for grensekryssende strømmer» til det aktuelle landet, jf. 3el-forordning artikkel 16 nr. 3.^{(8) 4el-forordning art. 16 nr. 4.} Da er det den systemoperatører sitt ansvar å sikre tilstrekkelig kapasitet også i utvekslingsforbindelsen. Systemoperatør skal etter artikkel 16 nr. 1 andre punktum «fortrinnsvis løse [flaskehalser] med metoder som ikke er transaksjonsbasert». Langsiktige, ikke-transaksjonsbaserte løsninger på flaskehalsproblematikk er nettstyrking og endring av budområder.^{(9) Case T-332/17 – E-Control v ACER er illustrerende.} I artikkel 16 nr. 2 når systemoperatør «må handle raskt», forutsettes kortsiktige løsninger som omdisponering og mothandel, alene eller i kombinasjon.^{(10) Nieuwenhout (2022) s. 320.}

Omdisponering,også kalt omdirigering eller omfordeling, er definert i transparensforordningen artikkel 2 nr. 26 som «et tiltak som aktiveres av en eller flere nettoperatører ved å endre produksjons- og/eller lastmønsteret for å endre den fysiske flyten i transmisjonsnettet og avhjelpe en fysisk flaskehals».^{(11) Se også 4el-forordning art. 2 nr. 26 og art. 13.} Ordlyden åpner for en rekke tiltak. Definisjonen tilsier en form for innskrenkning av tildelt overføringskapasitet til den hybridtilkoblede havvindparken. I praksis løses dette ved at systemoperatør vil forplikte en kraftprodusent på ene siden av flaskehalsen til å øke produksjonen, mens på den andre siden av flaskehalsen vil produksjonen bli innskrenket.

Mothandel,også kalt motkjøp, er definert i transparensforordningen artikkel 2 nr. 13 som «en utveksling mellom budområder som igangsettes av nettoperatørene mellom to budområder for å avhjelpe fysiske flaskehalser». Det innebærer at kraftprodusenter eller forbrukere, i andre budområder, må justere produksjonen eller etterspørselen etter kapasitetstildeling. På denne måten reguleres den grensekryssende kraftstrømmen. Antakelig vil havvindparken måtte nedjustere sin produksjon for å gi plass til kraftimporten, slikt at faktisk kraftflyt ikke bryter med hybridforbindelsens tekniske grenser, jf. «fysisk flaskehals».^{(12) Del 2.3.1.}

Omdisponering og mothandel foregår etter kapasitetstildelingen. Begge vil etter 3el-forordning artikkel 16 nr. 2 siste punktum sikre at markedsdeltakerne «få[r] kompensasjon».^{(13) 4el-forordning art. 16 nr. 2 i.f..} Disse tiltakene er en del av flere korrigerende tiltak for å håndtere både interne flaskehalser og flaskehalser mellom budområder.^{(14) CACM fortalen punkt 10.} «Korrigerende tiltak» defineres i CACM artikkel 2 nr. 13 som «ethvert tiltak som anvendes manuelt eller automatisk» av systemoperatører «for å opprettholde driftssikkerheten».Ordlyden «ethvert tiltak» er svært vid, noe som tilsier at også «begrensninger som skal respekteres i forbindelse med kapasitetstildelingen» omfattes.^{(15) CACM art. 2 annet ledd nr. 6.}

For analysen må tiltak som har rettslige kompenseringsmekanismer, klart skilles fra tiltak som ikke gir rett på kompensasjon. Derfor vil fellesbetegnelsen for omdisponering og mothandel, som er korrigerende tiltak etter kapasitetstildeling, i avhandlingen bli omtalt som innskrenkningstiltak.

3.3.2 Utfordringene med hovedregelen

Uavhengig av kategoriseringen av forbindelsen fra havvindparken og til hjemmemarkedet, vil maksimalregelen/70 prosent-reglen resultere i begrenset kapasitetstilgang i forhold til den hybridtilkoblede havvindparkens mulig produksjonsevne. Analysen i del 3.3.1 viser at dersom kapasitetsreglene anvendes på hybridforbindelser i HM-modellen, vil ikke hybridforbindelsen kunne håndtere alle de fysiske strømmene i retning hjemmemarkedet og at dette er et gjentakende problem. Rettsvirkningen blir følgelig at det oppstår strukturelle flaskehalser jf. CACM artikkel 2 annet ledd nr. 19, jf. 3el-forordning artikkel 2 nr. 2 bokstav c. Kapasitetsreglenes hensikt om ubegrenset handel og fri konkurranse opprettholdes da ikke for havvindparker påkoblet hybridforbindelser til havs, tilsvarende tradisjonelle utvekslingsforbindelser.^{(16) Del 3.2.1.}

En mulig rettslig konsekvens av dette er at hybridtilkoblede havvindparker diskrimineres. Prinsippet om ikke-diskriminering av markedsaktører er et av de fundamentale prinsippene^{(17) C-17/03 – VEMW premiss 48.} i EØS- og EU-retten, og skal sikre aktørene like konkurransevilkår.^{(18) C-17/03 – VEMW premiss 47–50 er illustrerende.} Det fremheves også i 3el-forordning artikkel 16 nr. 1 i tilknytning til flaskehalser, som skal «håndteres med ikke-diskriminerende, markedsbaserte løsninger som gir effektive økonomiske signaler».^{(19) 4el-forordning art. 16 nr. 1.} Den diskriminerende virkningen vil avhenge av hvem man søker å likestille.

Dersom man søker å likestille hybridtilkoblede havvindparker og radialtilkoblede havvindparker, og eventuelt landbaserte vindparker, må havvindparkene ha samme overføringsrettigheter. I så fall må en hybridtilkoblet havvindpark få en garantert overføringskapasitet til hjemmemarkedet.^{(20) Nieuwenhout (2022) s. 323.}

Dersom man søker å likestille de ulike markedsaktører som ønsker tilgang til transmisjonsnettet totalt sett, er det ikke nødvendig med garantert tilgang for de hybridtilkoblede havvindparkene. I dette tilfellet vil havvindparkene måtte konkurrere om kapasiteten som andre markedsdeltakere eller innskrenkes på strukturelt grunnlag.

Disse to tilfellene vil gjensidig utelukker hverandre, og kan ikke gjennomføres samtidig. På grunn av hybridtilkoblede havvindparkers begrensede overføringsmuligheter, anses det som mest relevant å se hen til radialtilkoblede havvindparker og landbaserte vindparker. Sammenlignet med disse, vil den hybridtilkoblede havvindparken diskrimineres.^{(21) Et alternativ for å bøte på problemet er å overdimensjonere kabalen fra den hybridkoblede havvindparken. Det anses likevel ikke samfunnsøkonomisk gunstig, ettersom havvindparker sjeldent når maksimal produksjon (f.eks. på grunn av vedlikehold eller lite vindressurser) og at i så fall må også kapasitet til andre hybridprosjekt økes tilsvarende.} Spørsmålene i de neste delene er dermed om hybridtilkoblede havvindparker kan få en garantert overføringskapasitet ved unntak eller derogasjoner fra kapasitetsreglene, og hvilke rettsvirkninger dette medfører.

3.3.3 Unntak fra reglen om tilgjengeliggjøring av kapasitet

I 3el-forordning er det angitt en unntaksprosedyre i artikkel 17. En tilsvarende unntaksprosedyre er inntatt i 4el-forordning artikkel 63. Unntak etter bestemmelsene gis bare for «nye utvekslingsforbindelser for likestrøm» («new direct current interconnectors»). En utvekslingsforbindelse er «ny» i bestemmelsenes forstand hvis de ikke var ferdigstilt innen 4. august 2003, som vil være tilfeller for alle hybrider.^{(22) 3el-forordning art. 2 nr. 2 bokstav g. 4el-forordning art. 2 nr. 5.}

Unntaksprosedyren i artikkel 63 refereres til i 4el-forordnings fortale punkt 66 hvor det fremkommer at hybridforbindelser bør være

«eligible for exemption such as under the rules applicable to new direct current interconnectors. Where necessary, the regulatory framework should duly consider the specific situation of those assets to overcome barriers to the realisation of societally cost-efficient offshore hybrid assets» (vår utheving).

Det er imidlertid ingen spesifikk «regulatory framework» som er utviklet med tanke på hybridforbindelser i 4el-forordning. Omtalen har derfor noe begrenset rettsvirkning. Med grunnlag i anerkjennelsen av hybridforbindelsers utfordringer, og henvisningen til det regulatoriske rammeverket, antas det imidlertid at hybrider reguleres av gjeldende regelverk. Reglene som gjelder for alle utvekslingsforbindelser, må derfor inkludere den spesifikke kategorien hybridforbindelser. Følgelig antas det at unntaksadgangen også gjelder for hybridforbindelser.^{(23) THEMA (2020) s.13.}

En unntaksbeslutning etter både 3el-forordning artikkel 17 nr. 1 og 4el-fororodning artikkel 63 nr. 1 blir vurdert «etter anmodning», noe som forstås som fra sak til sak, og kun i en «begrenset periode» om gangen.^{(24)4el-forordning art. 63 nr. 1, jf. art. 15 nr. 2 om at «minimumskapacitet skal nås senest 31. december 2025».} Unntak kan innvilges på gitte vilkår opplistet i bokstav a til f i bestemmelsene, og fra et begrenset antall artikler. Blir unntak gitt, er søkeren kvalifisert for unntak fra en eller flere av følgende reguleringer:

• Flaskehalsinntekter fra utvekslingsforbindelser etter 3el-forordning artikkel 16 nr. 6 og 4el-forordning artikkel 19 nr. 2 og 3,

• «rettslig atskillelse av transmisjonsnett og operatører av transmisjonsnett» etter 3el-direktiv artikkel 9 og 4el-direktiv artikkel 43,

• «tilgang for tredjemann» etter 3el-direktiv artikkel 32 og 4el-direktiv artikkel. 6, eller

• «reguleringsmyndighetens oppgaver og myndighet» etter 3el-direktiv artikkel 37 nr. 6 og 10. 4el-direktiv artikkel 59 nr. 7 og art. 60 nr. 1.

Opplistingen viser at det som utgangspunkt ikke direkte gis unntak fra kapasitetsreglene. Likevel kan unntaket fra utgangspunktet om tilgangen for tredjemann være relevant. Tredjemannstilgang (Third party access) i 3el-direktiv artikkel 32 innebærer imidlertid at andre foretak enn de som eier nettet har rett på tilgang.^{(25) 4el-direktiv art. 6.} «Tredjemann» er ikke legaldefinert. Tredjemannstilgang er en juridisk håndhevbar rett «for tredjemanns tilgang», det vil si alle aktører og forbrukere, til å bruke ulike energinettverk eid av andre foretak.^{(26) Jones (2020) s. 23 og 47.}

Tredjemannsstilgang skal sikre tilgang til kraftmarkedet og konkurranse i det indre markedet.^{(27) 3el-direktiv art. 3 nr. 1 med forbehold for nr. 2.} Tredjemann skal som utgangspunkt ha tilgang til transmisjons- og distribusjonsnettet på kriterier som etter artikkel 32 nr. 1 «anvendes objektivt og uten forskjellsbehandling mellom nettbrukere».^{(28) 4el-direktiv art. 6 nr. 1.} Kriteriene skal godkjennes av reguleringsmyndigheten, som har ansvaret for godkjenning av vilkår for tilgang til tverrnasjonal infrastruktur, herunder framgangsmåter for kapasitetstildeling og flaskehalshåndtering i tråd med 3el-direktiv artikkel 37 nr. 6 bokstav c.^{(29) 4el-direktiv art. 59 nr. 7 bokstav c.}

Ved å unntas fra utgangspunktet om tredjemannstilgang, vil man kunne unngå at hybridtilkoblede havvindparker diskrimineres i forhold til landlige vindparker og radialtilkoblede havvindparker. På denne måten sikres de tilgjengelig overføringskapasitet, ved at de får en prioritert tilgang fremfor tredjemenn.

3.3.4 Derogasjon fra regelen om tilgjengeliggjøring av kapasitet

Både artikkel 44 i 3el-direktiv og artikkel 64 i 4el-forordning inneholder derogasjonsregler, dog med noe forskjellig utforming. I fortalen til 4el-forordning ble det ikke nevnt en derogasjonsadgang for hybridforbindelser. Europakommisjonen har imidlertid gitt uttrykk for at ordlyden «such as» i fortalen punkt 66 tilsier at unntak etter artikkel 63 ikke er eneste veien til et konkret rammeverk for hybridforbindelser.^{(30) Case 2020/2123 – Kriegers flak premiss 52.}

3el-direktiv artikkel 44 nr. 1 åpner for at medlemstater kan «søke Kommisjonen om unntak» fra blant annet direktivets kapittel VIII. For å skille denne unntaksmuligheten fra den i 3el-forordning artikkel 17, anvendes en norsk oversettelse engelsk språkversjon, som i det følgende omtales som derogasjon. Artikkel 32 i kapittel VIII regulerer tredjepartstilgang, som nevnt over i del 3.3.3 om unntaksadgangen. Det vil dermed være en tilsvarende derogasjonsadgang fra kapasitetskravet for hybridtilkoblede havvindparker. 4el-forordning artikkel 64 nr. 1 gir direkte adgang til å søke om derogasjon fra «[a]rticles 14 to 17». Herunder kravene til utvekslingskapasitet i artikkel 16 nr. 4 og 8.

Begge bestemmelsene angir at det må foreligge «vesentlige problemer» («substansial problems») med driften av «små isolerte nett» («small isolated systems») som betingelser for derogasjon.^{(31) 3el-direktiv art. 44 nr. 1. 4el-forordning art. 64 nr. 1 bokstav a.} I 4el-forordning er også «small connected systems» omfattet. Dersom derogasjon innvilges etter artikkel 64 nr. 1 første ledd bokstav a i 4el-forordning, vil derogasjon være «begrenset i tid» (vår oversettelse).^{(32) 4el-forordning art. 64 nr. 1 annet ledd. Del 1.4.2.}

Begrepet «nett» eller «systems» som sådan, er ikke legaldefinert. Likevel defineres et «lite, isolert nett» som et nett med «et forbruk på under 3 000 GWh i 1996, der mindre enn 5 % av årsforbruket dekkes gjennom samkjøring med andre nett».^{(33) 3el-direktiv art. 2 nr. 26. 4el-direktiv art. 2 nr. 42.} Etter artikkel 2 nr. 43 i 4el-direktiv er forskjellen på «small connected systems» at «mer enn 5% av årlig forbruk» (vår utheving og oversettelse) dekkes. Begge definisjonene forutsetter at elektrisitetsforbruket kan måles innenfor nettet.

Videre er begrepet «utvekslingsforbindelser» definert forskjellig i forordningene og direktivene.^{(34) Del 2.4.1.} Direktivenes definisjon utelukker tilsynelatende en forståelse av «nett» som et hybridnett med integrerte utvekslingsforbindelser. Nettet må klart kunne skilles fra et annet og være knyttet sammen av en kabel eller lignede. Dette følger av ordlyden «kople» eller «link» i 3el-direktiv artikkel 2 nr. 13 og 4el-direktiv artikkel 2 nr. 39. Med andre ord må nettet operere uavhengig eller frittstående for å få derogasjon. Klassifiseringen av et hybridnett som uavhengig kan avhenge av ulike, spesifikke faktorer og konteksten. For eksempel størrelse, produksjonskapasitet, plassering og sammenkoblingsstatus («interconnection»). Det taler imot at derogasjonsadgangen passer for hybridforbindelser.^{(35) Case 2020/2123 – Kriegers flak premiss 24-35 hvor det anvendes på hybridforbindelse.}

I kommisjonsavgjørelsen (EU) 2020/2123 av 11. November 2020 ble det likevel gitt derogasjon fra kapasitetsreglene til en hybridforbindelse etter artikkel 64 i 4el-forordning. Den gjaldt hybridforbindelsen «Kriegers Flak Combined Grid Solution» (KFCGS) mellom Tyskland og Danmark, som er den første og p.t. eneste eksisterende hybridforbindelsen. KFCGS-saken illustrer hvordan en hybridforbindelse i praksis kan fungere under kapasitetsreglene og 4el-forordnings derogasjonsbestemmelser.

KFCGS ble opprinnelig regulert av maksimalregelen under 3el-forordning artikkel 16 nr. 3, og overføringskapasiteten skulle i utgangspunktet gjøres fullt tilgjengelig for kraftutveksling. Havvindparkene hadde samtidig rett til prioritert utsendelse under fornybardirektivet 2009 artikkel 16 nr. 2 bokstav b.^{(36) Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/28/EF av 23. april 2009 om å fremme bruk av energi fra fornybare kilder, og om endring og senere oppheving av direktiv 2001/77/EF og 2003/30/EF [Fornybardirektivet 2009] art. 16 nr. 2 bokstav b videreføres gjennom 4el-forordning art. 12 nr. 6 bokstav i.} På grunn av disse to tilsynelatende motstridende reglene, ble det utviklet en spesiell markedsmodell for KFCGS. Resultatet ble at «kapasitet [som skal] stilles til rådighet for markedsdeltakerne» under maksimalregelen i 3el-forordning artikkel 16 nr. 3 ble definert som gjenværende overføringskapasitet etter at kapasiteten benyttet av havvindparkene var fratrukket.^{(37) Case 2020/2123 – Kriegers flak premiss 62-66. Energitilsynet (2014) pkt. 29, 30 og 31.}

I 2019 trådde imidlertid 4el-forordning og 70 prosent-regelen i artikkel 16 nr. 8 i kraft i EU, slik at fratrekk ikke lenger kunne rettferdiggjøres. Danmark og Tyskland søkte derfor om å derogere fra 70 prosent-regelen etter artikkel 64 i 4el-forordning, og fikk også derogasjonen innvilget.^{(38) Case 2020/2123 – Kriegers flak premiss 75.} Dette til tross for at utvekslingsforbindelsen hadde kapasitet på 400 MW, slik at «forbruket» måtte være høyere enn 3 000 GWh. Hybridforbindelser kan vanskelig anses som et «lite isolert system» etter bestemmelsen. I lys av kommisjonsavgjørelsen fremstår det likevel som at derogasjon kan være aktuelt for å sikre hybridtilkoblede havvindparker en garantert overføringskapasitet, ved å foreta en meget utvidet tolkning av «lite isolert system». Hvorvidt derogasjon skal være løsningen for alle fremtidige hybridforbindelser, kan imidlertid diskuteres.