2.4 Sammenligning av hybridforbindelser og utvekslingsforbindelser
2.4.1 Definisjoner og plassering av hybrider i regelverket
Hybridforbindelser er ikke særskilt definert i gjeldende regelverk. Det må dermed undersøkes hvorvidt de eksisterende definisjoner for utvekslingsforbindelser er anvendelig på hybridforbindelser.
I. Norske lover og forskrifter
Definisjonen av «utenlandsforbindelser» i energiloven § 4-2 vil etter sin ordlyd tale for tverrnasjonale utvekslingsforbindelser. I Prop. 160 L (2020-2021) s. 13 angis det at «utenlandsforbindelser» er «en forbindelse som kobler det norske kraftsystemet sammen med en annen stats kraftsystem», eller en forbindelse «som knytter det norske kraftsystemet til anlegg for produksjon eller forbruk utenfor norsk kontinentalsokkel». Olje- og energidepartementet legger til grunn i Prop. 160 L (2020–2021) at dersom en hybrid forbindelse krever anleggskonsesjon etter energiloven § 3-1 og samtidig innebærer en kraftutveksling med et annet land, vil det være en utenlandsforbindelse som krever konsesjon etter energiloven § 4-2. Derimot tar definisjonen ikke høyde for at delen fra havvindparken og inn til land i hjemmemarkedet, ikke nødvendigvis krysser noen landegrense. Den tar heller ikke hensyn til at hybridforbindelsen kombinerer ilandføring av havvindproduksjonen og utveksling.
Havenergilovas § 8-1 regulerer konsesjon for «utførsel og innførsel av elektrisk energi». Etter Ot.prp.nr.107 (2008–2009) s. 84 er bestemmelsen aktuell hvor havvindparker i Norge er «knytt til et anna land» eller dersom havvindparker i et annet land «er knytt til nettanlegg i norsk havområde». Bestemmelsen er med andre ord aktuell ved utførsel av norskprodusert energi til havs, og innførsel av energi produsert i utenlandske havområder. Den er ikke direkte anvendelig der havvindproduksjon og utveksling til havs er kombinert, som ved hybridforbindelser.
Videre følger det av havenergilovforskrifta § 1 tredje ledd at «[u]tenlandskablar med konsesjon etter» energiloven§ 4-2, ikke trenger konsesjon etter havenergilova § 8-1. Som utgangspunkt kan konsesjon bare gis til Statnett som systemansvarlig.(1) Enl. § 4-2 første ledd annet punktum. Etter en lovendring i 2021(2) Prop. 160 L (2020–2021) s. 15. kan konsesjon for utenlandforbindelser gis til andre enn systemansvarlig «når forbindelsen er tilknyttet anlegg for produksjon eller forbruk av elektrisk energi til havs og krysser avgrensningslinjen mellom Norges kontinentalsokkel og en annen stats sokkel». Anvendelsen av unntaket forutsetter at forbindelsen krysser en landegrense, noe som ikke er tilfellet for ilandføringsbiten av hybridforbindelsen til Norge.
Samlet sett anses definisjonene for utvekslingsforbindelser i det norske regelverket som lite treffende for hybridforbindelser. For det første forutsetter regelverket at forbindelsen er tverrnasjonal. Imidlertid vil ikke delen på hybridforbindelsen fra havvindparken og inn til hjemmemarkedet nødvendigvis krysse noen landegrense, dersom havvindparken ligger innenfor Norges landegrenser. For det andre tas det ikke høyde for at en og samme forbindelse kan anvendes til tverrnasjonal utveksling mellom landlige kraftsystemer, i tillegg til å være tilknyttet et produksjonsanlegg til havs, i eller utenfor norsk sokkel.
II. EU og EØS-regelverk
Både tredje og fjerde elektrisitetsmarkedspakke har inntatt likelydende legaldefinisjoner av det engelske begrepet «interconnector» i henholdsvis direktivene og forordningene. I norske versjoner av rettsaktene er dette oversatt til «overføringsforbindelse». En språklig og praktisk forståelse av ordlyden, tilsier at det siktes til forbindelser mellom både land og budområder.(3) Praktisk forståelse jf. Nieuwenhout (2022) s. 318. Videre vil begrepet «utvekslingsforbindelse» benyttes om dette.
Ifølge 3el-direktiv artikkel 2 nr. 13 er utvekslingsforbindelser definert som «utstyr som brukes til å kople sammen elektrisitetsnett».(4) 4el-direktiv art. 2 nr. 39 «’Interconnector’ means equipment used to link electricity systems». Ordlyden «kople sammen elektrisitetsnett» er vid, og omfatter både tverrnasjonale og tverrsonale forbindelser. Begrepet «utstyr» kan også omfatte forskjellige tekniske komponenter som kabler, transformatorer og produksjonsanlegg. Hybridforbindelsers doble funksjonalitet, i form av ilandføring av havvindproduksjon og kraftutveksling, kan derfor anses omfattet av legaldefinisjonen.
Det fremgår i 3el-forordning artikkel 2 nr. 1 at definisjonene i direktivet gjelder tilvarende, med unntak av definisjonen for utvekslingsforbindelser. Forordningen definerer utvekslingsforbindelser som «en overføringsledning som krysser eller spenner over en grense mellom medlemsstater, og som kopler sammen medlemsstatenes nasjonale transmisjonsnett» (vår utheving).(5) 4el-forordning art. 2 nr. 1 «’Interconnector’ means a transmission line which crosses or spans a border between Member States and which connects the national transmission systems of the Member States». Dermed er bare forbindelser på tvers av landegrenser omfattet.(6) Selv om ordlyden bare omhandler landegrenser, er budområder omfattet i praksis, se Rumpf (2020) s. 410 fotnote 4. For hybridforbindelser innebærer det at det er bare den delen av kabelen som krysser EEZ-grensene som omfattes av definisjonen.
2.4.2 Virkningene av definisjonene for «utvekslingsforbindelser»
Definisjonene av kryssende forbindelser i eksisterende regelverk passer ikke fullt ut for hybridforbindelser. Det er en naturlig konsekvens av at rettsreglene tar sikte på å regulere tradisjonelle utvekslingsforbindelser, hvor produksjonen foregår ved endepunktene av forbindelsen, til forskjell fra på selve forbindelsen som ved hybrider.
Både norske rettskilder, EØS-rettsakter og EU-retten viser at regelverket ikke er utformet med tanke på hybrider. Hybridforbindelser ble for første gang rettslig anerkjent i fortalen til 4el-forordning, hvor de i punkt 66 omtales som «[o]ffshore electricity infrastructure with dual functionality (so-called ‘offshore hybrid assets’) combining transport of offshore wind energy to shore and interconnectors». Rettsreglene i 4el-forordning tar imidlertid heller ikke høyde for de særpreg hybridforbindelser innehar. Omtalen ble inkludert relativt sent i lovgivningsprosessen, og fikk ikke operasjonell virkning. Dette til tross for at Europakommisjonen året etter anerkjente hybride nettløsninger sin nøkkelrolle i utviklingen av større mengder med fornybar produksjon til havs.(7) COM(2020) 741 final s. 12.