7 Oppsummering og endelig konklusjon
Analysen viser at flere forhold ved regelverket påvirker havvindprodusentenes investeringsinsentiv i hybridprosjekter. De juridiske utfordringene for hybridprosjekter mellom Norge og EU bærer preg av en kjedereaksjon, hvor alternative rettslige løsninger, utløser ytterligere juridiske problemstillinger. Resonnementet og avhandlingen kan oppsummeres som følgende:
Hybridforbindelser innebærer overføring av kraftproduksjon og tverrsonal eller tverrnasjonal kraftutveksling, hvor produksjonen skjer til havs på selve forbindelsen. Gjeldende norsk regelverk, EØS- og EU-rett for utvekslingsforbindelser forutsetter at produksjonen skjer på endepunktene og at forbindelsene er tverrnasjonale. Selv om eksisterende regelverk ikke har passende definisjoner for hybridløsninger, kan det likevel være anvendelig.
De EØS-rettslige kapasitetsreglene for utvekslingsforbindelser skaper imidlertid utfordringer for hybridforbindelsene under HM-modellen, uavhengig av hvordan denne delen fra havvindparken til hjemmemarkedet klassifiseres. Fordi maksimal/70 prosent av kapasiteten skal gjøres tilgjengelig for markedet, kan havvindparken få problemer med å få tilgang hjemmemarkedet, som er det eneste budområdet den kan tilby produksjonen til. Hverken regelendring eller rettslig adgang til å anvende unntak eller derogasjon, anses som tilstrekkelig hensiktsmessige løsninger.
Derimot, synes det å implementere OBZ-modellen som den mest attraktive løsningen på kapasitetsreglenes utfordringer. En sammenligning og analyse av markedsmodellene viser imidlertid at det ved en slik implementering, skjer en inntektsforskyvning fra havvindprodusentene til systemoperatør. Under eksisterende regelverk får havvindparken økt pris- og volumrisiko som er særskilt for hybridprosjekter i egne budområder til havs. Regelverket som er utformet for å gi insentiv og bidra til utvikling av nye fornybare energikilder, vil her fungere mot sin hensikt.
Siden systemoperatørers økte flaskehalsinntekter tilsvarer de reduserte inntektene for havvindprodusentene, kan det rettferdiggjøre en delvis omfordeling av flaskehalsinntektene. Det er imidlertid ikke rettslig adgang til slik omfordeling under eksisterende regelverk. Analysen av flere foreslåtte juridiske sikringsmekanismer viser i tillegg at hybridprosjektene vanskelig kan sikres mot både pris- og volumrisiko. Europakommisjonen har imidlertid i det nyeste reformforslaget åpnet for en omfordeling til havvindprodusentene ved anvendelse av TAG, som kun sikrer mot volumrisiko, mens prisrisikoen må sikres gjennom andre mekanismer.
Basert på avhandlingens øvrige analyser, presenteres en dynamisk flytpris som sikring mot prisrisiko med grunnlag i flaskehalsinntektene. Dette innebærer at havvindparken i budområdet til havs får prisen til budområdet hvor kraften flyter. Flaskehalsinntektene som oppnås ved salg av havvindproduksjon til budområdet med høyest pris tilfaller da havvindprodusentene. Ved å kombinere TAG og flytpris vil havvindprodusentene sikres mot både pris- og volumrisiko. Det løser det fundamentale problemet for hybridprosjekter i budområder til havs: at havvindprodusentene oppnår lav pris.
Konklusjonen er at overnevnte kan sikre økt lønnsomhet for havvindprodusentene i hybridprosjekter i budområder til havs mellom Norge og EU ved reglene om kapasitet og flaskehalsinntekter. Den økte lønnsomheten vil videre kunne gjøre det mer attraktivt å utvikle og investere i hybridprosjekter, og dermed danne grunnlag for investeringsinsentiv gjennom regelverket.