6.1 Innledning
Det følger av del 5 at det etter gjeldende regelverk ikke er adgang til direkte omfordeling av flaskehalsinntektene. Slik adgang kan imidlertid være et sentralt insentiv til utbygging av hybridprosjekter i OBZ-modellen. Spørsmålet blir da hvilke juridiske virkemidler som kan anvendes slik at havvindprodusentene likevel kan få rettslig adgang til flaskehalsinntektene, og samtidig sikres mot pris- og volumrisiko.
I Meld. St. 36 (2020-2021) s. 8 heter det at «regjeringen vil legge til rette for samfunnsøkonomisk lønnsom utbygging av havvind i Norge, og legger til grunn at utbygging av bunnfast vindkraft til havs kan skje uten statsstøtte». Det er flere aktører som har uttalt at for å gjøre utbyggingen på SNII lønnsom uten statsstøtte, må prosjektene utvikles som hybridprosjekter og det må åpnes for en omfordeling av flaskehalsinntektene.(1) Europower (2022). Havvindprodusentenes adgang til flaskehalsinntektene er sånn sett et sentralt investeringsinsentiv.
I denne delen vil et utvalg av relevante juridiske insentivløsninger analyseres, og det vil bli foretatt en vurdering av hvorvidt de kan gjennomføres i tråd med gjeldende regelverk eller enkle regeljusteringer. I tillegg vil det bli vurdert hvor hensiktsmessig de ulike alternativene er for å løse det fundamentale problemet: at havvindprodusentene oppnår den laveste prisen. De alternative løsningene er alle tilknyttet måter for å forflytte deler av flaskehalsinntektene til havvindprodusentene. Det vil også bli vurdert om alternativene kan anvendes i kombinasjon for å sikre investeringsinsentiv i hybridprosjekter gjennom regelverket. Enkelte alternative løsninger er mer anerkjente forslag, som omfordeling basert langsiktige transmisjonsrettigheter i del 6.2, eller basert på differansekontrakter (CfD) i del 6.3, eller en garantert overføringsadgang og kompensasjon (Transmission Access Guarantee) i del 6.4. Alternativet i del 6.5 har grunnlag i egne oppfatninger basert på avhandlingens øvrige analyse.