MarIus

5.3.1 Reglene om tildeling av flaskehalsinntekter

Det første spørsmålet som må avklares er hvorvidt reglene for tildeling av flaskehalsinntekter åpner for at disse kan gis til havvindprodusentene. For å kompensere inntektsforskyvningen kan det tenkes at det enkleste ville vært å, i alle fall delvis, overføre flaskehalsinntektene til havvindprodusentene. Slik direkte tildeling av flaskehalsinntekter innebærer at havvindprodusentene får overført en del av flaskehalsinntektene med direkte opphav fra diskrimineringen av budområdet til havs og hybridprosjektenes kraftproduksjon.^{(1) EC (2022) s. 63.}

Utfordringen er at slik tildeling av flaskehalsinntekter er i strid med gjeldende regelverk. Flaskehalsinntektene skal etter til 3el-forordning vedlegg I punkt 6.3 «deles» mellom de berørte systemoperatører «i henhold til kriterier som de har avtalt seg imellom». CACM artikkel 8 nr. 2 bokstav k, jf. artikkel 73 angir prosessuelle regler for utvikling av fordelingsmetoder av flaskehalsinntekter mellom «TSO-er», det vil si systemoperatører. Reglene for hvem som har adgang til flaskehalsinntektene, trekker dermed i retning av at det ikke er rettslig adgang å tildele disse direkte til havvindprodusentene.

5.3.2 Anvendelsen av flaskehalsinntekter til regelbestemte formål

Det neste spørsmålet er om reglene for hva flaskehalsinntektene kan anvendes til, åpner for at de kan anvendes for å gjenopprette inntektsforskyvningen. En klar utfordring ved disse reglene, er at det er begrensninger for anvendelsen av flaskehalsinntektene. For EØS-landenes følger det av 3el-forordning artikkel 16 nr. 6 første ledd. Her oppstilles en hovedregel om at alle inntekter som følge av utvekslingsforbindelser skal brukes for ett eller flere av følgende formål:

• «som garanti for at den tildelte kapasiteten faktisk er tilgjengelig» etter bokstav a, og/eller

• «til nettinvesteringer som bevarer eller øker overføringskapasiteten, særlig i nye overføringsforbindelser» etter bokstav b.

Det vil si at flaskehalsinntektene skal brukes til å dekke kostandene etter at kapasitet er «tildelt», det vil si ved innskrenkingstiltak, jf. bokstav a, og oppgradere og utvide strømnettet, jf. bokstav b. For EU-landene gjelder 4el-forordning, som ennå ikke er implementert i norsk lov. I artikkel 19 nr. 2 finnes tilvarende begrensninger for bruk av flaskehalsinntekter, i tillegg til et krav om å tilpasse et system for å rapportere bruk av flaskehalsinntekter i nr. 4 og 5. Flaskehalsinntektene er med dette øremerket i begge forordninger, ved at de skal gå til nettvirksomhet, og ikke kraftproduksjon. Ved at de går til nettvirksomhet, gjennom nettinvesteringer og garanti for tildelt kapasitet, vil både aktører og forbrukere ha indirekte nytte av flaskehalsinntektene. Dermed kan det etter gjeldende regelverk bli utfordrende å foreta en omfordeling til havvindprodusentener.

5.3.3 Politiske signaler åpner for omfordeling av flaskehalsinntektene

Europakommisjonen lanserte i 2020 en felles strategi for fornybar energi.^{(2) COM(2020) 741 final.} I arbeidsdokumentet^{(3) SWD(2020) 273 final s.1.} ble det uttalt at reglene for kraftmarkedet ikke var utviklet med hybridprosjekter i tankene. Dokumentet åpner for at havvindprodusentenes adgang til å motta flaskehalsinntekter kan være et aktuelt investeringsinsentiv. I arbeidsdokumentet ble det foreslått at:

«[a] way to align these incentives could be an amendment to the rules on the use of congestion income. For example, by opening up the possibility for Member States and NRAs to allocate congestion income to renewable energy producers active in an offshore bidding zone, this could ensure that hybrid projects are no less attractive for a renewable energy investor». ^{(4) SWD(2020) 273 final s.18.}

Det fremstår dermed som at Europakommisjonen er positiv til lovendringer for å omfordele flaskehalsinntektene. I et nyere reformforslag COM(2023) 148 final fra Europakommisjonen, ble det i fortalen punkt 23 foreslått å endre reglene for anvendelsen av flaskehalsinntektene ved å definere et nytt formål. Formålet ble formulert som følgende:

«(c) compensating offshore generation plant operators in an offshore bidding zone if access to interconnected markets has been reduced in such a way that one or more transmission system operators have not made enough capacity available on the interconnector or the critical network elements affecting the capacity of the interconnector, resulting in the offshore plant operator not being able to export its electricity generation capability to the market». ^{(5) COM(2023) 148 final art. 1[8] [b].}

Det er ikke en omfordeling med direkte sikte på bedriftsøkonomisk lønnsomhet for hybridprosjekter, men en kompensasjon ved begrenset TOK.^{(6) Del 5.2.2.} Slike løsninger, som i praksis overfører noe av flaksehalsinntektene til havvinprodusentene, vil bli gjennomgått i del 6.

I norsk sammenheng er det vanskeligere å spore opp politiske signaler omkring forvaltning av flaskehalsinntektene. I en nyere rapport om hybrider, utformet av RME til OED, er det imidlertid en tilsynelatende større skepsis til omfordeling av flakehalsinntektene. Det vises til at ENTSO-E^{(7) Europeisk nettverk av operatører av transmisjonsnett for elektrisk kraft, se 3el-forordning art. 4.} og reguleringsmyndighetene, via CEER og ACER, har påpekt flere uheldige sider ved en eventuell omfordeling.^{(8) RME (2023) s. 39, 43 og 45.} Her vises det til at så lenge en slik omfordeling ikke er opplistet som en av anvendelsesformålene i EØS-regelverket^{(9) 3el-forordning art. 16 nr.}, vil det heller ikke være mulig.^{(10) RME (2023) s. 70 flg.}

Store aktører som Statnett^{(11) Statnett (2021a) s. 2.}, ENTSO-E^{(12) ENTSO-E (2023).} og de europeiske reguleringsmyndighetene for energi, via organisasjonen CEER og byrået ACER^{(13) ACER/CEER (2022).}, er også uttalt motstandere av en slik omfordeling. CEER og ACER trekker blant annet frem at dersom havvindprodusenter mottar flaskehalsinntekter, vil det kunne gi feilaktige prissignaler for markedet, ved at de ikke mottar den lokale områdeprisen. Ved å motta den lokale områdeprisen gir det signaler for øvrige havvindaktører hvor havvindproduksjon er mer eller mindre etterspurt.^{(14) ACER/CEER (2022) s. 9.}

Endring av regelverket for å omfordele flaskehalsinntekter til hybridtilkoblede havvindparker anses derfor som usikkert. Norske myndigheter har likevel gitt uttrykk for et ønske om å realisere havvindutbygging uten statsstøtte.^{(15) Meld. St. 36 (2020-2021) s. 8.} Det kan derfor anses sentralt at regelverket åpner for omfordeling av flaskehalsinntektene, slik at havvindprodusentenes inntekter og hybridprosjekters lønnsomhet øker, for å sikre investeringsinsentiv uten støttebehov.