MarIus

1.2.1 Storskala havvind- og hybridutbygging i Norge og Europa

For å bekjempe klimaendringene er det inngått internasjonale avtaler om samarbeid om reduksjon av utslipp.^{(1) Norge har ratifisert: FNs rammekonvensjon 9. mai 1992 om klimaendringer, Kyotoprotokollen 11. desember 1997 til FNs rammekonvensjon om klimaendring, og Parisavtalen 12. desember 2015, vedtatt på klimatoppmøtet i Paris ved det 21. partsmøte under klimakonvensjonen.} Norges og EUs mål er å redusere utslippet av klimagasser fra 1990-nivået med 50-55 prosent innen 2030, og omstille til et lavutslippssamfunn innen 2050.^{(2) Lov om klimamål (klimaloven) § 3 og 4. Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/842 av 30. mai 2018 om medlemsstatenes bindende årlige reduksjoner av klimagassutslipp i tidsrommet 2021-2030 som bidrag til klimatiltak for å oppfylle forpliktelsene i henhold til Parisavtalen, og om endring av forordning (EU) nr. 525/2013 2013 [Innsatsfordelingsforordningen for klimagassutslipp 2021-2030] artikkel 4 nr. 3, jf. EØS-avtalen protokoll 31 art. 3 nr. 8 bokstav a annet ledd. Communication from the Commission to The European Parliament, The European Council, The Council, The European Economic and Social Commitee and the Committee of the Regions, The European Green Deal COM/2019/640 final [COM(2019) 640 final] s. 4-5.} Samtidig forventes det en stor økning av energietterspørselen og strømforbruket frem mot 2030.^{(3)Statnett (2022a) s. 8.} Økt bruk av utslippsfrie energiformer som elektrisitet er et viktig bidrag til å oppfylle de ambisiøse målene.^{(4) Meld. St. 36 (2020–2021) s. 31-35 og boks 3.3 Regjeringens elektrifiseringsstrategi s. 34.} Elektrifisering krever økt fornybar energiproduksjon og velfungerende overføringsnett.

Landene rundt Nordsjøen har ambisiøse planer for utbygging av havvind og havnett. Den fellespolitiske ambisjonen i Norge^{(5) Regjeringen (2022).}, EU^{(6) Communication from the Commission to the European Parliament, the Council, The European Economic and Social Committee and the Committee of the Regions, an EU Strategy to harness the potential of offshore renewable energy for a climate neutral future COM/2020/741 final [COM(2020) 741 final] s. 1-2.} og Storbritannia^{(7) BEIS (2019) s. 7.} er å bygge ut minst 260 GW havvind i Nordsjøen innen 2050.^{(8) NSEC (2022) s. 1.} Kostnadsreduserende hybridprosjekter har mindre miljøpåvirkning, og gir økt mulighet for oppskalering av kraftsystem og kraftnett til havs.^{(9) COM(2020) 741 final punkt 4.2, s. 12.} Det er forventet en gradvis utvikling fra enkeltstående utvekslingsforbindelser og radialer, til flere og flere hybridprosjekter, til et fullstendig masket Nordsjønett.^{(10) Statnett (2022b) s. 12.} I den forbindelse samarbeides det om et felles rammeverk, for å tilrettelegge for en storskala utvikling av hybridprosjekter og grenseoverskridende havnett.^{(11) NSEC MoU (2022) s. 2.} Fellesnevneren er imidlertid manglende regler utformet for hybrider.

Regjeringen i Norge besluttet ved kongelig resolusjon 12. juni 2020 å åpne havområdet Sørlige Nordsjø II (SNII) for fornybar energiproduksjon.^{(12) Kgl.res. 12. juni 2020 s. 23-25.} SNII ligger relativt nært kontinentet og Storbritannia. Flere mener at området er egnet for hybrider, og at det vil gi bedre ressursutnyttelse og lønnsomhetet for både Norge og havvindprodusentene.^{(13) Statnett (2022a) s. 5. Meld. St. 36 (2020-2021) s. 94.} Regjeringen har gitt uttrykk for hybridløsninger kan bli aktuelt ved andre utlysningsrunde for SNII i 2025, samt andre områder.^{(14) Regjeringen (2023).}

Britiske myndigheter har påbegynt en utredning av nettpolitikken til havs på grunnlag av økt behov for samordning.^{(15) BEIS (2020) og EWP (2020) s. 80.} Storbritannia er ikke lenger en del av EU. Mellom Norge og Storbritannia vil det derfor være nødvendige å inngå en bilateral avtale om felles regler for hybridprosjekter. Avtalen om grensekryssende handel med elektrisitet og samarbeid om overføringsforbindelser^{(16) Kgl.res. 16. september 2021 nr. 13, Avtale mellom Norge og Storbritannia om grensekryssende handel med elektrisitet og samarbeid om overføringsforbindelser [strømhandelsavtalen].} kan være en viktig ramme for et fremtidig regelverk for slike hybridprosjekter.^{(17) Eksempelvis «North Sea Link» mellom Norge og Storbritannia, jf. strømhandelsavtalen art. 2 bokstav a.} Utover dette, vil det ses bort ifra forholdet til Storbritannia.

EU pekte allerede i 2020 på at hybridprosjekter er sentralt for en kostnadseffektiv og arealbesparende utbygging av fornybar energi til havs.^{(18) COM(2020) 741 final s. 12.} I EU er det et pågående reformarbeid med markedsregelverket for hybridprosjekter og havnett.^{(19) Proposal for a regulation of the European Parliament and of the Council amending Regulations (EU) 2019/943 and (EU) 2019/942 as well as Directives (EU) 2018/2001 and (EU) 2019/944 to improve the Union’s electricity market design COM/2023/148 final [COM(2023) 148 final]. Proposal for a regulation of the European Parliament and of the Council amending Regulations (EU) No 1227/2011 and (EU) 2019/942 to improve the Union’s protection against market manipulation in the wholesale energy market COM/2023/147 final [COM(2023) 147 final].} Europakommisjonen har likevel lagt til grunn at slike regler bør være forenelig med gjeldende EU-lovgivning.^{(20) COM(2020) 741 final s. 12-13.} Regelutviklingen kan også få betydning for Norge gjennom EØS-avtalen.

Arbeidet med et tilpasset regelverk for hybrider mellom Norge og EU, viser at det er mange hensyn som skal ivaretas. Herunder klimahensyn, økonomi, forbrukerhensyn, virkninger for kraftsystemet, kraftpriser, kraftflyt og utveksling på andre forbindelser.^{(21) Meld. St. 36 (2020-2021) s. 94-95.} Dette er forhold som Norge har mindre innflytelse på, men i stor grad blir påvirket av. I avhandlingen ses det derfor hen til relevant regelutvikling og øvrig arbeid med hybridprosjekter til havs i EU.

1.2.2 Mangel på spesifikk regulering av hybridprosjekter

De fellespolitiske målsetningene om hybrid havvindutbygging i Nordsjøen, har utløst et behov for rettslige virkemidler for å oppnå en integrert energiplanlegging til havs.^{(22) Communication from the Commission to the European Parliament, the Council, The European Economic and Social Committee and the Committee of the Regions, Powering a climate-neutral economy: An EU Strategy for Energy System Integration [COM(2020) 299 final] s. 2. RME (2023) s. 4.} Havvindutbygging som har nettilknytning til flere land ses i sammenheng med fleksibilitet, men er ikke uten hindringer.^{(23) Statnett (2022a) s. 16 flg.} Som et resultat av fokuset på hybridløsninger i både EU, Storbritannia, Norge og resten av EØS-landene, har utfordringene rundt gjeldende regelverk blitt hyppig diskutert blant aktører og myndigheter.

Gjeldende regelverk er ikke utformet med hybridprosjekter i tankene. Aktørene har vært skeptiske til å anvende dette regelverket, og dagens HM-modell, da dette kan ha kortsiktige og langsiktige ineffektivtetsvirkninger.^{(24) RME (2023) s. 27-28.} Skepsisen er tilknyttet rettslig klassifisering av hybrider^{(25) Del 2.4 og 3.3.} og valget av markedsmodell^{(26) Del 4.3 og 5.}. Det vil ha betydning for reglene om kapasitetstildeling og flaskehalshåndtering, samt eventuell rettslig adgang til fordeling av flaskehalsinntekter.

Investeringsinsentiv for havvindprodusentene påvirkes av regelulikheter. Statnett, som er Norges systemansvarlig til lands, har uttalte at: «For at norske bedrifter skal kunne delta i omstillingen på like vilkår og redusere regulatorisk usikkerhet, er det behov for rask fremdrift på EØS-siden».^{(27) Statnett (2021b) s. 2.} Kraftprodusent Statkraft har gitt uttrykk for det samme: «Det er også viktig at regulatorisk usikkerhet som kan påvirke hybridprosjekter reduseres så mye som mulig»^{(28) Statkraft (2021) s. 4.}. Dette understreker behovet for at et standardisert regelverk, som bidrar til forutberegnelighet for systemoperatør og havvindprodusenter, raskt kommer på plass.