4.1 Inngåelsen av tidscertepartier
4.1.1 Avtalefrihet
Som et klart utgangspunkt er tidscertepartier og inngåelse av avtaler om befraktning av skip underlagt avtalefrihet, jf. sjøloven § 322 som sier at bestemmelsene om befraktning av skip ikke gjelder dersom annet følger av avtale, etablert praksis mellom partene eller av handelsbruk eller annen sedvane som må anses som bindende mellom partene. Fra dette utgangspunktet er det gjort flere unntak, men disse knytter seg først og fremst til intranordisk fart og de tilfellene der forholdet heller ikke reguleres av utstedt trampkonnossement som er overdratt til tredjepart. Ut over disse utgangspunktene er skipsfarten i svært stor grad både internasjonal og bestående av parter fra forskjellige jurisdiksjoner og lovsystemer. Disse faktorene kombinert med stor grad av spesialisering innenfor handelsretten på skipsfartens område gjør at partene ofte tar utgangspunkt i standardiserte avtaleformularer og klausuler når de skal inngå avtaler.
4.1.2 Forhandling og bruk av standardkontrakter og klausuler
Inngåelsen av tidscertepartier skjer som oftest ved hjelp av meglere.(1) Michelet (1997) s. 4. En megler kan for eksempel ha fått beskjed av befrakter om at de ønsker å leie lastekapasitet for å få fraktet gods, og megler vil da gå ut i markedet og forsøke å finne en reder som kan tilby denne lastekapasiteten. Etter dette vil forespørselen bli plukket opp av rederens megler, og på denne måten oppnår reder og befrakter kontakt gjennom sine meglere før forhandlingene kan starte. Disse forhandlingene kan være over på en dag – for eksempel der aktørene kjenner hverandre fra før av, har handlet med hverandre før og tidligere har brukt standardkontrakter som begge partene har vært fornøyd med – eller så kan forhandlingene vare i både måneder og år. Et eksempel på det sistnevnte vil vi kunne finne der inngåelsen av certepartiet knytter seg direkte opp mot et industrielle prosjekt, for eksempel ved utvinning og skipning av gass i forbindelse med langsiktige kontrakter.(2) Michelet (1997) s. 4.
Partene vil normalt ta utgangspunkt i en standardkontrakt når de skal forhandle om inngåelsen av et tidscerteparti. Disse standardkontraktene kan enten være utarbeidet av interesseorganisasjoner slik som BIMCO og INTERTANKO, eller så kan de være utarbeidet av store selskaper slik som Shell eller ExxonMobil. Det sistnevnte er mer vanlig for olje- og energiselskaper enn hva det er for aktører innenfor tørrlast og andre sektorer. Dette har sammenheng både med disse selskapenes markedsposisjon som gjør at de gjennomgående får aksept for vilkår som andre parter ikke vil få gjennom hos reder og andre omstendigheter slik som antitrust-lovgivning som gjør at det er viktig for selskapene å vise at de ikke driver med prissamarbeid ved å inngå kontrakter på de samme formularene.(3) Michelet (1997) s. 3.
Mens standardkontraktene typisk brukes som utgangspunkt, er det likevel ikke unormalt at partene avtaler andre løsninger enn de som følger av disse formularene. En erkjennelse av at partene i mange tilfeller vil ha behov for å avtale forskjellige løsninger finner vi for eksempel i BIMCO sine mange standardkontrakter, hvor oppsettet legger opp til at partene enten må fylle inn tekst i bokser eller hvor partene må velge mellom ett av flere alternativer i klausulene. Et eksempel på dette oppsettet finner vi i NYPE 2015. Certepartiet ble i sin tid utarbeidet av medlemmer av New York Product Exchange, men den siste revisjonen i 2015 ble gjort av en konstellasjon bestående av representanter fra tre av de største organisasjonene innenfor skipsfarten ved Association of Ship Brokers and Agents, BIMCO og Singapore Maritime Foundation. Etter klausul 38 om "Slow Steaming" må partene ta stilling til hvor omfattende befrakterens rett til å instruere rederen om å seile saktere skal være ved å velge mellom "Slow Steaming" eller "Ultra-Slow Steaming".
For denne avhandlingens formål er det interessante først og fremst å se på hvordan reguleringen av de rettighetene og pliktene som er relevante knyttet opp mot reglene om CII har blitt allokert frem til nå, for deretter å se på hvilke implikasjoner det nye regelverket vil ha når partene fremover skal forhandle frem tidscertepartier ved å ta utgangspunkt i standardkontraktene.