2.3 Kort om rederansvaret og sammenstøtsreglene
I lys av at oppgaven handler om oppfatninger knyttet til skyldvilkåret i rederens prinsipalansvar for sammenstøt, er det nødvendig å si noe kort om rederansvaret og sammenstøtsreglene.
Rederen kan forvolde skade ved egen uaktsomhet. I så fall holdes rederen ansvarlig for egen skyld. Mer praktisk er det at rederen holdes ansvarlig for andres skyld – rederansvaret.(1) Uttrykket «rederansvaret» kan brukes som fellesbetegnelse på rederens erstatningsansvar, uavhengig av ansvarsgrunnlaget. I denne oppgaven brukes imidlertid «rederansvaret» om rederens prinsipalansvar. Rederansvaret fremgår av § 151 i sjøloven av 1994 - tidligere plassert i § 8 i 1893-sjøloven. Etter § 151 i 1994-sjøloven kan rederen holdes erstatningsansvarlig for skade forårsaket av «feil eller forsømmelse» begått av bestemt angitte rettssubjekter eller noen som «utfører arbeid i skipets tjeneste». De sentrale tilknytningskriteriene er om prinsipalen er «reder», om det er tilstrekkelig tilknytning mellom reder og underordnede, og om skaden ble voldt i «skipets tjeneste». Uttrykket «feil eller forsømmelse» tilsier at det henvises til den alminnelige skyldregelen. Det samme gjøres gjeldende i forarbeidene til sjøloven.(2) Forarbeidene til 1994-sjøloven viderefører rederansvaret fra 1893-sjøloven jf. Ot.prp.nr.55 (1993-1994) s. 19. Opprinnelige brukte 1893-sjøloven uttrykkene «svig, forsømmelse eller uaktsomhet» som vilkår for rederansvaret. Dette ble endret i 1929, til «feil eller forsømmelse», for å samsvare med ordlyden i de danske og svenske sjølovene. Endringen skulle ikke ha betydning for meningsinnholdet, som forble det samme: en henvisning til en alminnelig skyldvurdering jf. Instilling fra den norske delegerte, s. 3, i ot.prp.nr.13 (1929)
Etter sjøloven § 151 annet ledd kan rederen rette et regresskrav mot skadevolderen, forutsatt at rederen ble holdt ansvarlig etter § 151 første ledd. Skadevolders ansvar kan imidlertid nedsettes jf. § 151 annet ledd annet punktum. I forbindelse med vedtakelsen av skadeserstatningsloven, ble § 151 annet ledd annet punktum inntatt som en henvisning til lempingsbestemmelsene i skadeserstatningsloven.(3) Ot.prp.nr.48 (1965-1966) s. 88
Sammenstøtsreglene fremgår av kapittel 8 i sjøloven av 1994. Den sentrale bestemmelsen er § 161 - tidligere plassert i § 220 i 1893-sjøloven, og § 78 i 1860-sjøloven. I § 161 fastslås det at ansvarsgrunnlaget for erstatningsansvar ved «sammenstøt»(4) Et «sammenstøt» må ikke nødvendigvis bestå av en fysisk berøring mellom skipene, hvis det ene skipets manøvrering er årsaken til det andre skipets skade. For eksempel der et skips propeller skaper strømninger i vannet slik at et annet skip driver inn i en fast innretning og blir skadet jf. Rt. 1966 s. 258 Erling Jarl. mellom skip, er «skyld». Sistnevnte uttrykk er forstått som en henvisning til den alminnelige skyldregelen.(5) Falkanger og Bull (2016) s. 224 Skal rederen holdes ansvarlig for et sammenstøt forårsaket av en eller flere av hans underordnede, må ansvaret hjemles i sjøloven § 151. Sammenstøtsreglene i kapittel 8, hjemler ikke et avledet ansvar i seg selv.(6) Falkanger og Bull (2016) s. 217 Sjølovens § 161 femte ledd inneholder i tillegg en passus om at det ved skyldvurderingen skal «særlig ta i betraktning om det var tid til overlegninger eller ikke». En lignende passus fremgikk av sjøloven av 1860 § 78 og sjøloven av 1893 § 220. I juridisk teori er passusen betraktet som en henvisning til et moment som uansett fremgår av skyldvurderingen.(7) Falkanger og Bull (2016) s. 224 og Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 114