3.8 Om skipet som skadevolder og overgangen til fransk rett
Selv om Platou var skeptisk til forestillingen om skipet som skadevolder, eller som rettssubjekt, pekte han på at den utvidelsen av rederens prinsipalansvar for sammenstøt, som han mente forelå i rettspraksis, kunne være basert på en slik underliggende tanke om skipet selv som skadevolder:
«Men muligvis der bag disse afgjørelser lurer reminiscentser af ældre tiders retsopfatning, hvorefter den ting, der voldte skaden, hæftede for den, en sætning, der særlig fik anvendelse paa skibet (der ligesom personificeredes) som en skadegjørende gjenstand.»(1) Platou (1900) s. 187
Platou pekte også på forekomster av disse rettslige forestillingene i andre rettssystemer på denne tiden.
For det første var det en internasjonal konferanse i Genoa i 1892, hvor det ble foreslått at skip skulle anses som rettssubjekter som rederen skulle hefte for.(2) Platou (1900) s. 509 Antagelig hang dette sammen med en tanke om at erstatningskrav kunne søkes dekket i skipet, og at det dermed var nødvendig å opprette skipet som et eget rettssubjekt.(3) Forslaget gikk ut på at hvert skip ble ansett som en juridisk person og at ansvaret var begrenset til skipet og dets eiendeler jf. Hindenburg (1899) s. 9
For det andre forelå det tendenser til å betrakte skipet som skadevolder i fransk rettspraksis på denne tiden. Platou, og Møller, refererer her til den franske teoretikeren Courcy fra 1879.(4) Platou (1900) s. 186-187 og Møller (1914) s. 118 note 100 I noen av rettsavgjørelsene Courcy refererer til ble skipet betraktet som en skadevolder, og rederen ble holdt ansvarlig for skipets skadeforvoldelse som sådan.(5) Courcy (1879) s. 113
Hvorvidt disse eldre forestillingene i fransk rett om skipet som skadevolder har overlevd til i dag, behandles nærmere i neste kapittel hvor teorien om skipets skyld skal undersøkes.