3.7 Enkelte rettsavgjørelser om skyldvilkåret som betingelse for prinsipalansvaret
Platou, Møller, Klæstad og Knoph peker på en tendens i rettspraksis, uten å spesifisere nærmere hvilke rettsavgjørelser de mener gir uttrykk for denne tendensen. Det gjør det utfordrende å vite hvilke rettsavgjørelser de baserer seg på, og hvordan de tolker disse rettsavgjørelsene.
To dommer kan likevel fremheves. En høyesterettsavgjørelse om rederens prinsipalansvar ved sammenstøt mellom skip jf. Rt. 1897s. 81, og en høyesterettsavgjørelse om husbondansvaret i NL 3-21-2 jf. Rt. 1936 s. 337. Om sammenstøtsdommen må det påpekes at denne ble avgjort etter 1860-sjølovens sammenstøtsregler. Sammenstøtsreglene fremgikk tidligere av § 78 flg. i 1860-sjøloven, frem til de ble avløst av 1893-sjøloven. Likevel ble en rekke rettsavgjørelser om sammenstøt i perioden etter 1893 avgjort etter 1860-sjølovens sammenstøtsregler, som eksemplifisert med overnevnte Rt. 1897 s. 81. De fleste rettsavgjørelser om sammenstøt som forelå da Platous bok ble utgitt i 1900 var derfor avgjort etter 1860-sjøloven. Heller ikke Møller, Klæstad eller Knoph sondrer mellom rettsavgjørelser avgjort etter 1860-sjøloven og rettsavgjørelser avgjort etter 1893-sjøloven. Derfor kan Rt. 1897 s.81 tjene som et mulig eksempel på den generelle tendensen i rettspraksis forfatterne peker på.
Jeg har valgt å fremheve de to dommene fordi forskjellene mellom flertallets og mindretallets votum er, tilsynelatende, knyttet til de rettslige utgangspunktene for skyldvilkåret. Det er også noen likhetstrekk i måten mindretallet utformet sine vota på tvers av de to sakene – som potensielt kan tas til inntekt for at denne sjørettslige diskusjonen om skyldbegrepet i prinsipalansvaret også foregikk i den alminnelige erstatningsretten.
I Rt. 1897 s. 81 Laguna vs Prospero var bakgrunnen at partene hadde blitt frifunnet for hverandres erstatningskrav, ettersom sjøretten(1) Tidligere var alle sivile tvister hvor tvistegjenstanden var regulert av sjøfartsloven underlagt egne sjøretter. Dette fulgte tidligere av 1893-sjøloven § 312 flg. En kunne derfor tale om en egen «sjørettsprosess» jf. Knoph (1926) s. 376 ikke fant at det forelå ansvarsbetingende skyld på noen av sidene. Flertallet i Høyesterett landet derimot på at Prospero måtte holdes erstatningsansvarlig.
Sjøretten, ifølge førstvoterendes sammenfatning, betonet at sammenstøtet ikke kunne tilskrives tilregnelige feil på noen av sidene, og kom derfor til at ingen kunne holdes erstatningsansvarlige for sammenstøtet:
«Søretten har fundet, at den stedfundne kollision ikke kan tilskrives nogen tilregnelig feil eller forsømmelse fra noget af fartøiernes side og har altsaa af den grund frifundet parterne for hinandens tiltale.»(2) Rt. 1897 s. 81 på side 81
Høyesteretts flertall, ved førstvoterende, rettet sin vurdering i mindre grad mot hvorvidt det forelå tilregnelige feil. I stedet kan vurderingen sies å være mer konsentrert om skipets manøvrering, og mindre mot skipsførerens og mannskapets adferd om bord:
«Jeg mener derfor, at de to af mig her fremhævede omstændigheder, at Prospero fra det øieblik af, da det kom ind i taagen, gik med for stor fart, og at det, da seilskibets lanterne opdagedes, ikke straks gav ordre til at stoppe, er af den art, at de maa begrunde ansvar.»(3) Rt. 1897 s. 81 på side 84
Høyesteretts mindretall var derimot av samme oppfatning som sjøretten, og fant det også nødvendig å nevne at skyldvilkåret i sammenstøtsreglene måtte forstås på samme måte som det alminnelige skyldvilkåret i erstatningsretten. Dette kan dermed gi inntrykk av at mindretallets dissens ikke først og fremst gjaldt den konkrete vurdering, men at han var uenig i forståelsen av det ansvarsgrunnlag førstvoterende anvendte:
«Søfartsloven af 24 marts 1860 § 78 udtrykkelig bestemmer, at for at skadeserstatning i kollisionstilfælde skal kunne kræves, maa ulykken være foraarsaget enten forsætlig eller ved uagtsomhed. Hvad der skal forstaaes ved uagtsomhed, har loven ikke nærmere præciseret uden i enkelte specielt nævnte tilfælde, men som ikke er udtømmende. Dette begrep maa følgelig opfattes og forstaaes i overensstemmelse med vor rets almindelige grundsætninger i saa henseende.»(4) Rt. 1897 s. 81 på side 85
Samtidig kan disse forskjellene mellom underrett og Høyesterett, flertall og mindretall, også forstås som ulike vurderinger av faktum, uten at det henger sammen med ulike vurderingstema. Det er likevel interessant at mindretallet velger å uttrykkelig betone at sammenstøtsreglenes skyldvilkår må forstås som samsvarende med alminnelig uaktsomhetsanvar.
Med disse betraktninger for øyet kan det trekkes en parallell til en senere avsagt Høyesterettsdom om husbondsansvaret i NL 3-21-2, hvor forskjellen mellom flertallets og mindretallets votum er sammenlignbare til den overnevnte sammenstøtsavgjørelse.
Rt. 1936 s. 337 gjaldt et erstatningskrav mot en kommune for brannskader en kvinne ble påført under en julefest på et sykehus. Kvinnen fikk utdelt en nissedrakt som var sydd på sykehuset. Drakten, som var svært brannfarlig, ble antent da kvinnen gikk rundt juletreet som var dekorert med levende lys. Førstvoterende kom til at kommunen var erstatningsansvarlig på grunnlag av NL 3-21-2, idet selve julefesten var uforsvarlig arrangert:
«Jeg anser derimot med herredsretten det inntrufne som en naturlig følge av den uforsvarlige maate hvorpaa tilstelningen var arrangert, med et juletre med tendte stearinlys som midtpunkt for en prosesjon av hvis deltagere enkelte var iført drakter som de her omhandlede. Det er herved særlig bruken av de omhandlede drakter som for mig er det avgjørende. Draktene, som var sydd paa sykehusets systue, var nemlig efter det oplyste særdeles lett antendelige og derfor meget brandfarlige. Den maate hvorpaa ulykken forløp viser klart av hvilken farlig beskaffenhet de var. Tilstelningen var arrangert av sykehusets betjening og laa altsaa under sykehusets ansvar, og kommunen maa da efter min mening være ansvarlig efter N.L. 3-21-2 for at betjeningens arrangement er utført forsvarlig.»(5) Rt. 1936 s. 337 på side 338
Skyldvurderingen ble i stor grad rettet mot den uforsvarlige ordningen – arrangementets utforming – og ikke spesielt mot de ansattes adferd. Koblingen mellom det uforsvarlige arrangementet og de ansatte, fremstår mer som et ledd i en etablering av tilknytningen mellom det uforsvarlige og prinsipalen – her sykehuset, og der igjen kommunen – enn en skyldvurdering rettet mot de ansatte. I andre sammenhenger fremheves dette som kjennetegn ved en skyldvurdering basert på anonyme og kumulative feil.(6) Nygaard (2007) s. 248 og 275
Mindretallet på to dommere, som begge avga særvotum, mente at det ikke forelå grunnlag for å holde kommunen erstatningsansvarlig for skaden. Deres poeng var at det ikke var påvist at noen av sykehusets underordnede hadde utvist en erstatningsbetingende uaktsomhet som var årsak til skaden. Det siste særvotumet er særlig interessant, idet det har gjenklang til mindretallets votum i overnevnte sammenstøtsavgjørelse:
«Det er en sikker setning at ansvar efter N.L. 3-21-2 er betinget av at en tjener ha gjort sig skyldig i rettsbrudd. Og dette tjenerens rettsbrudd maa ha alle et rettsbrudds egenskaper. Skaden maa være rettstridig voldt enten forsetllig eller uaktsomt, og den maa være en adekvat følge av tjenerens handling... Efter min mening foreligger ingen av disse betingelser for at nogen av sykehusets personale kan sies at ha gjort sig skyldig i rettsbrudd i forhold til frøken A.»(7) Rt. 1936 s. 337 på side 339
Her betoner mindretallet at en av betingelsene for husbondsansvaret er at den underordnende har begått et «rettsbrudd», og at alle elementene i «rettsbrudd» må være tilstede.(8) Interessant nok trekkes dette særvotumet frem som et eksempel på at prinsipalansvaret forutsetter at alle komponentene i skyld foreligger, uten at det nevnes at særvotumet tilhørte mindretallet. Se Smith (1960) s. 105 Formuleringen har klare likhetstrekk med Stangs formulering av kravet som stilles til den underordnedes ansvar som betingelse for prinsipalansvaret.(9) Stang (1919) s. 206 Stang mente at ansvar uten rettsbrudd, altså objektivt ansvar, forelå dersom erstatningsansvar ble etablert uten at alle komponentene i rettsbruddsansvaret var tilstede. Dette kan forklare hvorfor Stang anså Platous påstander om skyldvilkåret i sammenstøt som et objektivt ansvar jf. punkt 3.1.
Mindretallets votum kan fremstå som en kommentar til at flertallets begrunnelse for erstatningsansvar ikke etablerer alle disse komponentene. Denne betoningen av at alle komponentene i «rettsbrudd» må være til stede, har dermed en parallell til Platou, Møller og Klæstad og den vekten de la på at alle komponentene i skyld måtte være til stede for å anses som alminnelig skyld.