3.6 Anonyme feil eller abstrakt målestokk?
Platou, Møller og Klæstad bruker en del av de samme uttrykkene i sine beskrivelser av skyldvurderingen – enten skyldvurderingen er knyttet til et personlig ansvar eller et prinsipalansvar. Et uttrykk som går igjen er «tilregnelse». De tre forfatterne fremholder at skyldansvar forutsetter at en objektiv feil kan «tilregnes» skadevolderen. Hvis feilen ikke kan «tilregnes», er det heller ikke grunnlag for skyldansvar. Her skiller rederens prinsipalansvar for sammenstøt seg ut ved at domstolene ikke krever at det foreligger «tilregnelse» - eller at det hvert fall kan se slik ut, ifølge Møller.
Knoph snakker ikke om «tilregnelse». I stedet beskriver han det som at domstolene anvender en «abstrakt målestokk». Et eksempel han bruker på dette er at domstolene vurderer hvorvidt skipet har overtrådt sjøveisreglene, uten å vurdere andre omstendigheter knyttet til det konkrete sammenstøtstilfellet. En kunne derfor sett det slik at Knophs påstand om at domstolene anvender en «abstrakt målestokk» i forbindelse med rederens prinsipalansvar, også er hans påstand om hva de andre forfatterne mener, ettersom Knophs bok ble utgitt etter de andres bøker. Påstanden til Knoph passer for eksempel med at Platou, Møller og Klæstad bruker overtredelse av sjøveisreglene som et eksempel på en «objektiv feil» eller «rettsstrid» - og at «tilregnelse» kan forstås som en konkretisering av skyldvurderingen, til forskjell fra denne «abstrakte målestokk».(1) Dette har gjenklang til betraktninger i nyere erstatningsrettslig teori om at skyldregelens aktsomhetsnorm konkretiseres ut fra den enkelte skadesituasjon jf. Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 95
Dette lar seg imidlertid ikke sies med sikkerhet. I nyere erstatningsrettslig teori er det forskjellige oppfatninger om hva som skal kategoriseres som «subjektive omstendigheter» eller lignende.(2) Nygaard (2007) s. 175 Det samme var antagelig tilfelle i denne eldre sjørettslige teorien. Derfor ville dette spørsmålet kreve en bredere gjennomgang og analyse av begrepet «tilregnelse» enn det er anledning til innenfor oppgavens rammer.(3) Det kan likevel pekes på visse paralleller mellom påstandene til Platou, Møller og Klæstad om implikasjonen av at «tilregnelse» ikke er en del av skyldvurderingen i sammenstøtstilfeller, og nyere erstatningsrettslig teori om at fraværet av «unnskyldningsgrunner» medfører «… ei form for objektivt rettsbrotsansvar» jf. Nygaard (2007) s. 175. En annet mulig perspektiv som kan trekkes inn, er teorien til den svenske juristen og dommeren Birgitta Blom.(4) Birgitta Blom ledet Sjölagsutredningen fra 1978 til 1984, herunder utredningen av implementering av begrensningskonvensjonen jf. SOU 1981:8. Hun forfattet boken «Sjölagens bestämmelser om rederansvar» som kom ut i 1985. Bloms teori er at påstander om at «skylden» ligger på skipet egentlig må forstås som et uttrykk for at rederens prinsipalansvar åpner for anonyme feil.(5) Blom (1985) s. 46-47 Med anonyme feil mener Blom at det ikke er nødvendig å påvise hvem som står bak den skadevoldende adferden for å pålegge rederen et prinsipalansvar. Det er tilstrekkelig at det påvises at noen på skipet har begått en feil som forårsaket skaden, mener Blom.
Blom understreker at prinsipalens ansvar for anonyme feil er et utbredt rettslig konsept, og derfor ikke avgrenset til sjøretten. Konseptet om anonyme feil kom tidlig til uttrykk vedrørende husbondsansvaret i norsk rett: For eksempel ga Stang uttrykk for at prinsipalansvaret åpner for anonyme feil allerede i 1918.(6) Stang (1918) s. 32 note 13
Bloms poeng er at utviklingen av prinsipalens ansvar for anonyme feil har foregått på en spesiell måte i sjøretten:
«…dess utbredning har skett på ett mjukt og nästan omärkligt sätt i fråga om det sjörattsliga kollisionsansvaret.»(7) Blom (1985) s. 46-47
Dette henger sammen med at skipets manøvrering er et resultat av et samvirke av menneskelige enkeltbidrag, og siden rederen svarer for de menneskelige enkeltbidragene til skipets manøvrering, mener Blom at det er naturlig at man plasserte «skylden» på skipet uten å klargjøre enkeltpersonenes opptreden og forbindelse til skaden. Denne gradvise utviklingen av konseptet om anonyme feil, kan igjen forklare hvorfor det ble gitt uttrykk for at skipet utviste «skyld», mener Blom.
Blom har ingen henvisninger til hvem som har hatt oppfatninger om at «skylden» plasseres hos skipet. Men denne uttrykksmåten, at «skylden» plasseres hos skipet, har likhetstrekk med flere av formuleringene til forfatterne – spesielt formuleringene til Klæstad og Knoph. I tillegg mener Blom at denne uttrykksmåten særlig kan knyttes til sammenstøtstilfellene, noe som også overlapper med at forfatterne i stor grad knytter sine oppfatninger om tendensen i rettspraksis til sammenstøtstilfellene. Også Stang var av den oppfatning at prinsipalens ansvar for anonyme feil har hatt stor betydning i sjøfartsforhold.(8) Stang (1918) s. 32 note 13 Av den grunn kan det være nærliggende å undersøke om Bloms påstand gir en dekkende beskrivelse av forfatternes oppfatninger om rederens prinsipalansvar i sammenstøtstilfeller.
At anonyme feil har utviklet seg på et nesten umerkelig vis i sammenstøtstilfeller, er ikke nødvendigvis helt treffende. Allerede i motivene til 1893-sjøloven ble det gitt uttrykk for følgende:
«…det tilfælde, at det ikke kan oplyses, at sammenstødet er foraarsaget ved skyld paa nogen af siderne, da bærer ogsaa hvert skib sin skade. Men – kan dette oplyses, er det bragt fuldkommen paa det rene, at der er afgjørende feil paa den ene side, da kommer ogsaa ansvaret til at hvile der, selv om det ikke kan godtgjøres, at skipperen eller nogen af besætningen eller nogen anden af skibet vedkommende er den skyldige. I saadant tilfælde bliver altsaa rederen erstatningspligtig overensstemmende med § 8, uagtet ingen har kunnet ilægges personligt ansvar.»(9) Motiver til norsk sjølov s. 281.
Motivene syntes her å gi uttrykk for at det ikke var nødvendig å påvise hvem skadevolderen var for å ilegge rederen et prinsipalansvar i sammenstøtstilfeller, så lenge det var klarlagt at sammenstøtet skyldtes en feil hos noen rederen svarte for. Blom formulerer virkningen av anonyme feil på en lignende måte. Det samme kan sies om beskrivelsen av anonyme feil i forarbeidene til skadeserstatningsloven av 1969:
«Dersom det er på det rene at det er begått en ansvarsbetingende feil fra noen av arbeidsgiverens folk, inntrer arbeidsgiverens ansvar selv om det ikke kan påvises hvem det er som har begått feilen.»(10) Ot.prp.nr.48 (1965-1966) side 78-79
Her er også det sentrale at det ikke er nødvendig å påvise hvem som har begått feilen – hvem skadevolder er – så lenge det er klarlagt at feilen er begått av noen prinsipalen svarer for. Forarbeidene til skadeserstatningsloven presiserer at den aktuelle feilen må være «ansvarsbetingende». Men det er ingen holdepunkter for at motivene til sjøloven må forstås annerledes: Det vises bare til én feil, og at denne må være «afgjørende». Det er derfor nærliggende å forstå motivene til 1893-sjøloven som at de gir uttrykk for prinsipalens ansvar for anonyme feil – i sammenstøtstilfeller. Slik er motivene også forstått av Møller og Klæstad.(11) Møller (1914) s. 128 og 153, Klæstad (1920) s. 122
Felles for disse tre formuleringene er at skadelidte ikke trenger å bevise hvem skadevolder er. En kan se det slik at anonyme feil innvirker på skyldvurderingens faktiske side. Men det innebærer ikke at anonyme feil innvirker på skyldvurderingens rettslige side.
Møller og Klæstad ser ut til å innta samme synspunkt. De gir begge uttrykk for at det ikke er nødvendig for skadelidte å påvise hvem skadevolder er, for at rederen kan holdes ansvarlig som prinsipal i sammenstøtstilfeller. For Møller endrer ikke prinsipalens ansvar for anonyme feil kravene til skyld – det må fortsatt foreligge et «retsstridigt og tilregnelig forhold, for at rederen holdes ansvarlig som prinsipal.»(12) Møller (1914) s. 153
Klæstads bemerkning om virkningen av anonyme feil på rederens regressadgang mot skadevolder, illustrerer betydningen av at anonyme feil bare har en faktisk og ikke en rettslig innvirkning på skyldvurderingen:
«Hvis rederen i et saadant tilfælde ikke kan faa bragt paa det rene hvem den skyldige er, blir han faktisk utelukket fra at søke regres. Dette vil imidlertid ikke si at regresretten efter § 8 er bortfaldt. Den er fremdeles tilstede og blir virksom i samme øieblik som skadens ophavsmand blir utpekt.»(13) Klæstad (1920) s. 122
Platou og Knoph ga derimot ikke eksplisitt uttrykk for at rederens prinsipalansvar åpner for anonyme feil. Det må likevel antas at Platou var kjent med uttalelsene i motivene til 1893-sjøloven ettersom han selv spilte en sentral rolle i utarbeidelsen av motivene.(14) Knoph (1931) s. 21
At anonyme feil bare har en innvirkning på skyldvurderingens faktiske side, er også i samsvar med oppfatninger i nyere erstatningsrettslig teori. Hagstrøm og Stenvik gir uttrykk for at prinsipalens ansvar for anonyme feil ikke bryter med utgangspunktet om et avledet ansvar, fordi det fortsatt vil være på det rene at det foreligger skyld.(15) Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 242 Nygaard gir uttrykk for at prinsipalens ansvar for anonyme feil innebærer at:
«Individuelle omsyn hjå den personen som gjorde feilen kan ikkje dragast fram når personen ikkje kan påvisast.»(16) Nygaard (1974) s. 223
Dette betyr ikke at han mener at de rettslige utgangspunktene endres. I stedet kan det forstås som at han mener at visse rettsfakta ikke blir klarlagt, og slik at visse rettsvirkninger ikke inntrer – her individuelle omstendigheter knyttet til skadevolder.(17) Lignende oppfatninger om forholdet mellom juss og faktum med tanke på skyldregelen i Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 96
Disse uttalelsene i nyere erstatningsrettslig teori bør likevel forstås i lys av at forarbeidene til skadeserstatningsloven oppstilte «kumulative feil» i tillegg til «anonyme feil». Med kumulative feil forstod forarbeidene følgende:
«Tilsvarende gjelder dersom det er begått flere feil eller forsømmelser som ikke hver for seg er tilstrekkelig til å betinge ansvar, men hvor hele forholdet sett i sammenheng må anses erstatningsbetingende.»(18) Ot.prp.nr.48 (1965-1966) s. 79
Kumulative feil ser derfor ut til å innvirke på skyldvurderingens rettslige side, ved at skyldvurderingen ikke rettes mot én skadevolder, men en samling av ikke-erstatningsbetingende bidrag fra flere personer. Hagstrøm og Stenvik kan forstås i samme retning ved at de gir uttrykk for at kumulative feil har den virkning at prinsipalansvaret ikke lenger er et avledet ansvar:
«Ettersom det i disse tilfellene ikke finnes noen arbeidstaker med personlig ansvar, er det ikke tale om avledet ansvar i egentlig forstand; arbeidsgiveren har et selvstendig ansvar, som ikke er avledet av en arbeidstakers ansvar.»(19) Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 242
I forbindelse med vedtakelsen av skadeserstatningsloven av 1969 ble det altså introdusert et annet begrep, kumulative feil, i tillegg til anonyme feil. De to begrepene ble tildelt forskjellig meningsinnhold. Det kunne derfor fortsatt opprettholdes at anonyme feil ikke virket inn på skyldvurderings rettslige side. Men før begrepet kumulative feil ble introdusert, kunne det tenkes at begrepet anonyme feil ble tildelt et videre meningsinnhold – altså at det vi i dag forbinder med kumulative feil, til en viss grad kunne utledes av anonyme feil alene.
Et slikt synspunkt kan sies å ha kommet til uttrykk i nyere høyesterettspraksis. I HR-2022-1271-A ga Høyesterett uttrykk for at anonyme feil i seg selv impliserer kumulative feil:
«Foreligger det først anonyme feil, vil det normalt være umulig å vite om feilen er et produkt av en eller flere personers handlinger eller unnlatelser, slik at det må legges til grunn at det foreligger både anonyme og kumulative feil.»(20) HR-2022-1271-A avsnitt 39
Saken gjaldt spørsmålet om Bane NOR skulle ilegges foretaksstraff da en ungdom døde og to ble alvorlig skadet etter å ha klatret i et togsett i Filipstadtunellen. Hvorvidt Bane NOR hadde utvist «skyld» ble basert på anonyme og kumulative feil. Dommen gjaldt altså straff og identifikasjonsansvar. Den har derfor ingen automatisk overføringsverdi til erstatningsretten og prinsipalens ansvar for anonyme feil.
Dommen illustrerer likevel tanken om at anonyme feil i seg selv påvirker skyldvurderingen på et rettslig plan. Lignende tanker kan ha vært til stede i andre sammenhenger, for eksempel i erstatningsrettslig sammenheng før kumulative feil var et etablert begrep.
Møller og Klæstad kan neppe sies å legge mer i anonyme feil enn det som fremgår av uttalelsene ovenfor: De anser ikke anonyme feil for å innvirke på skyldvurderingens rettslige side. Det samme kan sies å gjelde for Platous del, tatt i betraktning hans deltakelse i forarbeidene til 1893-sjøloven. Derimot er det mer usikkert hvilket standpunkt Knoph inntok ettersom han ikke berører anonyme feil i sin bok.
Platou, Møller og Klæstad var altså av den oppfatning at den tendensen de mente å observere i rettspraksis vedrørende rederens prinsipalansvar ved sammenstøt, ikke var et utslag av rederens ansvar for anonyme feil. Av den grunn er ikke Bloms teori en dekkende forklaring på hva Platou, Møller og Klæstad selv la i sine påstander om tendensen i rettspraksis til å pålegge rederen et prinsipalansvar på grunnlag av skipets feilmanøvrering.
En annen sak er om Bloms teori gir en treffende beskrivelse av andre oppfatninger om rederens prinsipalansvar i sammenstøtstilfeller.(21) For eksempel kan det se ut til at Bloms teori passer godt med tanke på noen franske teoretikeres oppfatninger om teorien om skipets skyld, som gjennomgås i punkt 4.3. Det forfølges ikke nærmer her.